NHD beroligende

[cilie]

''Jeg tror ikke Sobril 3-4 ganger i uken er verre enn ad hver dag om man ser isolert på medisinene/innhold/bivirkninger/seponeringsproblematikk osv.  Jeg tror imidlertid at virkningen av beroligende for noen kan være mer "farlig" enn bruk av ad. '' Jeg ser du skriver at alt rakner og det er neppe realiteten. Du er tydelig i jobb, du har bil, du har trolig råd til smør på brødet og salt i suppa. Du har sikkert klær så du slipper å fryse når vinteren setter inn. Du har ikke mistet nære og kjære nylig og du har ikke fått beskjed om at du har en sykdom som vil ta ditt liv det nærmeste året. Nå skriver jeg ikke dette for å si at du ikke har det kjipt (av en eller annen grunn). Jeg skriver det fordi at "alt rakner" ikke er en realitet for deg. Du er ikke en gang i nærheten av noe som kan beskrives som "alt rakner". For meg ser det mer ut til at du tillegger noe som skjer i livet ditt for stor viktighet og at du dermed overser alt som faktisk er på stell. Og det er det mange som i perioder gjør. Jeg tror vi kunne hatt gått av å gå i noens sko, hvor faktisk alt har raknet. Dette ville gi oss et perspektiv på ting.    ''Ja, enig i det. Har ikke tatt noen ennå, men lurer faktisk på om det noen ganger er dumt å ha det så innmari kjipt...'' Klart det er dumt å ha det kjipt, men jeg tror ikke Sobril er løsningen på å ikke ha det. Nå kan ikke jeg gi deg noe godt svar på hva som kan være løsningen. Løsningen ligger hos deg. Jeg tror du ville ha godt av å "se mer utover" enn "innover" og kanskje også finne frem litt av sinne i deg selv. Bli litt drittlei av å befinne deg der du befinner deg og med det hente frem krefter for å sørge for endring.   Anonymous poster hash: ec45d...74d

Ja, takk for at du setter det i perspektiv. Er enig i noe, men det hjelper ikke når jeg føler at alt er overkjipt. Vet ikke hvordan jeg skal ta meg sammen og mobilisere sinne. Her er det heller avmakt. Det er akkurat som om jeg ikke har noe liv hvis jeg blir alene.

Det er jo også noe jeg ikke skriver her.

[Nicklusheletida]

Ja, jeg sliter med å ta beslutninger. Og som sagt, jeg er usikker på hvorvidt jeg trenger dem. Behovet kommer hver gang - sånn ca en gang i mnd- når det er helt slutt her. Så det er vel hovedproblemet , at det stabile livet uteblir. Jeg orker ikke tanken på å fortsette alene uten han.

Jeg hadde det slik selv. Jeg orket ikke tanken på å leve livet uten han, men jeg orket heller ikke tanken på å fortsette livet med han. Vi var sammen i 23 år. Det var et hel... i starten og medisiner hjalp meg til å komme i gang igjen. Når jeg bare kom i gang med det som gjør bra for meg, trengte jeg ikke medisiner lenger. Derfor jeg anbefaler deg til å forsøke. Du har ikke noe å tape på å forsøke.

[cilie]

Jeg hadde det slik selv. Jeg orket ikke tanken på å leve livet uten han, men jeg orket heller ikke tanken på å fortsette livet med han. Vi var sammen i 23 år. Det var et hel... i starten og medisiner hjalp meg til å komme i gang igjen. Når jeg bare kom i gang med det som gjør bra for meg, trengte jeg ikke medisiner lenger. Derfor jeg anbefaler deg til å forsøke. Du har ikke noe å tape på å forsøke.

Fint at du er back on track! Det skjer flere ting for tiden og skriver jeg alt her, så kan jeg snart signere med fullt navn osv... Det verste jeg vet er å ha kniven på strupen, og det har jeg nå ifht alder , forhold og barn. Jeg fatter ikke at jeg kunne tillate meg å komme i denne situasjonen. Folk er også todelte i sine råd. Noen skjønner ikke hvorfor vi ikke bare får 1 barn sammen, siden vi tross alt har vært sammen sååå lenge, kjenner hverandre og mener det må være mye bedre enn å ta sjansen på å eventuelt!! få det med en man har kjent i 5 min. Jeg lurer på det samme selv. Jeg tror ikke jeg tør å ta sjansen på å velge bort barn. Jeg vet ikke hva som venter framover da. Men nå er det uansett helt krise her.