Aktivitet i helgene

[Madelenemie]

Hei!

 

Jeg har kommet på det etter å ha snakket med barnehabiliteringen at det er ikke greit at jeg tar på meg så mye av ansvaret for barna alene.

 

Jeg skal ikke skrive mye her nå om min mann da jeg vet at det heter å utlevere.

 

Jeg tar derfor nå kontakt med familievernkontor, og det fordi barnehabiliteringen nå har sagt at det er jeg, meg (?), til tross for min autisme som er en god mor for mine barn(de har detaljert forklart meg mye, og jeg ble overrasket og hadde innvendinger, de sa jeg nå ikke skulle innvende og komme med min egen utilstrekkelighet, de sa jeg nå skulle høre på dem). De har ikke én gang hørt barna klage på meg, på at jeg er sint eller urimelig, for jeg prøver å være forståelsesfull, ærlig, og rettferdig. Jeg gir ikke etter for følelser og blir sint, sånn at de blir lei seg. De har hørt andre ting om min mann og anbefalt meg å ta kontakt med et familievernkontor.

 

Jeg er snakket "rundt", på en måte, om hvor rar jeg er, hvor bra det er de har en så normal far(den som har sagt det er min mann), jeg trodde på alt! Inntil jeg nå har fått beskjed av barnehabiliteringen at det ikke er greit.

Jeg hadde aldri klart å forholde meg til dette om det ikke var for at jeg nå er i en situasjon der jeg vil klare meg uansett, ok jeg kan ikke det mange voksne kan, men jeg kan lære meg det, min psykiater sa sist "du er veldig smart", er man smart kan man lære seg å betale regninger.

 

Det er ikke skilsmisse jeg vil ha, men jeg vil ikke påta meg all skyld mer.

Jeg er ikke sikker på at jeg elsker min mann som jeg gjorde før, på en måte som man burde i et ekteskap, det er mer snakk om takknemlighet Jeg ser hans gode sider, og er glad i han for det, men det er ingen lidenskap. Nå trenger det ikke være lidenskap i et ekteskap, men for min mann bør det være det, for meg holder det med fornuft. 

 

Jeg vet ikke hvor veien for oss går videre.

 

Jeg vet ikke en gang helt hva jeg vil (jo jeg vet det, men jeg klarer ikke akseptere det. Det som er bra for meg vil skade mine barn, da aksepterer jeg det ikke.)

 

Jeg lurer på hvordan man lever som gifte i et ekteskap der man er så forskjellige, det er jammen ikke lett, det blir som å leve på en løgn for barna sin del, sånn at de skal ha et trygt rede. 

 

Enten overkommer man vanskene og finner tilbake til hverandre, eller så glir man lenger bort fra hverandre, 

 

Jeg er bare lei meg, 

 

 

 

 

 

[mammanito]

Hei!

 

Jeg har kommet på det etter å ha snakket med barnehabiliteringen at det er ikke greit at jeg tar på meg så mye av ansvaret for barna alene.

 

Jeg skal ikke skrive mye her nå om min mann da jeg vet at det heter å utlevere.

 

Jeg tar derfor nå kontakt med familievernkontor, og det fordi barnehabiliteringen nå har sagt at det er jeg, meg (?), til tross for min autisme som er en god mor for mine barn(de har detaljert forklart meg mye, og jeg ble overrasket og hadde innvendinger, de sa jeg nå ikke skulle innvende og komme med min egen utilstrekkelighet, de sa jeg nå skulle høre på dem). De har ikke én gang hørt barna klage på meg, på at jeg er sint eller urimelig, for jeg prøver å være forståelsesfull, ærlig, og rettferdig. Jeg gir ikke etter for følelser og blir sint, sånn at de blir lei seg. De har hørt andre ting om min mann og anbefalt meg å ta kontakt med et familievernkontor.

 

Jeg er snakket "rundt", på en måte, om hvor rar jeg er, hvor bra det er de har en så normal far(den som har sagt det er min mann), jeg trodde på alt! Inntil jeg nå har fått beskjed av barnehabiliteringen at det ikke er greit.

Jeg hadde aldri klart å forholde meg til dette om det ikke var for at jeg nå er i en situasjon der jeg vil klare meg uansett, ok jeg kan ikke det mange voksne kan, men jeg kan lære meg det, min psykiater sa sist "du er veldig smart", er man smart kan man lære seg å betale regninger.

 

Det er ikke skilsmisse jeg vil ha, men jeg vil ikke påta meg all skyld mer.

Jeg er ikke sikker på at jeg elsker min mann som jeg gjorde før, på en måte som man burde i et ekteskap, det er mer snakk om takknemlighet Jeg ser hans gode sider, og er glad i han for det, men det er ingen lidenskap. Nå trenger det ikke være lidenskap i et ekteskap, men for min mann bør det være det, for meg holder det med fornuft. 

 

Jeg vet ikke hvor veien for oss går videre.

 

Jeg vet ikke en gang helt hva jeg vil (jo jeg vet det, men jeg klarer ikke akseptere det. Det som er bra for meg vil skade mine barn, da aksepterer jeg det ikke.)

 

Jeg lurer på hvordan man lever som gifte i et ekteskap der man er så forskjellige, det er jammen ikke lett, det blir som å leve på en løgn for barna sin del, sånn at de skal ha et trygt rede. 

 

Enten overkommer man vanskene og finner tilbake til hverandre, eller så glir man lenger bort fra hverandre, 

 

Jeg er bare lei meg, 

Av og til er det bedre for barna at foreldrene bor hver for seg enn sammen.... Slik opplevde jeg det i min oppvekst. 

 

Sliter litt med min mann og, føler det er jeg som må ta alt ansvaret for ungene og han blir sur om jeg maser.... 

[frosken]

Jeg synes ikke du skal kontakte familiekontoret, men derimot ha en felles time med din mann hos din psykiater hvor dere kan diskutere dette temaet.

Jeg tror både du og din mann er svært viktige omsorgspersoner for barna. Det er ganske vanlig at man i en familie fra tid til annen har en skjev ansvarsfordeling. Dette kan man finne alternative løsninger på, og jeg tror din psykiater er den som best kan snakke med dere sammen om dette.

[Madelenemie]

Av og til er det bedre for barna at foreldrene bor hver for seg enn sammen.... Slik opplevde jeg det i min oppvekst. 

 

Sliter litt med min mann og, føler det er jeg som må ta alt ansvaret for ungene og han blir sur om jeg maser.... 

Hei!

 

Jeg har hele tiden trodd min mann var den sentrale i alt og den viktige i familien, det fordi han har oversikt og er flink til å snakke. Samt er ansvarsfull og hardtarbeidende.

 

Men nå sier barnehabiliteringen tvert om jeg tar mye ansvar, holder rede på avtaler, og at det ikke er riktig at alt ligger slik på meg. (da ble jeg overrasket)

 

Jeg blir sjelden sur, da jeg tenker han er en flink mann, men at barnehabiliteringen sier de aldri har fått en klage på meg, men derimot min mann, overrasket meg. Jeg sa min mann mener han ikke blir sint og da sa de "det er noe helt annet vi hører". Da bekreftet det, det mine ører hører og registrerer, men som jeg ikke holder noen statistikk over.

 

Det er komplisert og det fins ingen enkle løsninger, våre barn liker ikke at jeg flytter på en hylle, så det gjør situasjonen en annen. De liker ikke forandring.

[Madelenemie]

Jeg synes ikke du skal kontakte familiekontoret, men derimot ha en felles time med din mann hos din psykiater hvor dere kan diskutere dette temaet.

Jeg tror både du og din mann er svært viktige omsorgspersoner for barna. Det er ganske vanlig at man i en familie fra tid til annen har en skjev ansvarsfordeling. Dette kan man finne alternative løsninger på, og jeg tror din psykiater er den som best kan snakke med dere sammen om dette.

Hei!

 

Ok, men barnehabiliteringen var det som nå sa dette.

 

Da må vi vente til 20 november tror jeg det var... eller 22,.. Fordelen ved min psykiater er at hun både støtter meg og min mann. Før mest han, men i det siste står hun mer og mer på min side :-) hun sa feks dette "send din mann hit, så skal jeg minne han om.....". Hun mente han var urimelig og skulle minne han på at jeg kan jo ikke se og føle at han er lei seg uten at han sier det.

[mariaflyfly]

Hei!

 

Ok, men barnehabiliteringen var det som nå sa dette.

 

Da må vi vente til 20 november tror jeg det var... eller 22,.. Fordelen ved min psykiater er at hun både støtter meg og min mann. Før mest han, men i det siste står hun mer og mer på min side :-) hun sa feks dette "send din mann hit, så skal jeg minne han om.....". Hun mente han var urimelig og skulle minne han på at jeg kan jo ikke se og føle at han er lei seg uten at han sier det.

 

Jeg tror både du og barnehabiliteringen har for høye forventninger til familievernkontoret. Det må være en langt bedre idé at dere sammen går til din psykiater, som har kjent til deg og familien din over lang tid.

[frosken]

Hei!

 

Ok, men barnehabiliteringen var det som nå sa dette.

 

Da må vi vente til 20 november tror jeg det var... eller 22,.. Fordelen ved min psykiater er at hun både støtter meg og min mann. Før mest han, men i det siste står hun mer og mer på min side :-) hun sa feks dette "send din mann hit, så skal jeg minne han om.....". Hun mente han var urimelig og skulle minne han på at jeg kan jo ikke se og føle at han er lei seg uten at han sier det.

Det er ikke lenge til 20. november :-) Familiekontoret har et mye lavere kompetansenivå enn hva din psykiater representerer, så jeg synes ikke du skal rote dem inn i dette.

[Madelenemie]

Jeg tror både du og barnehabiliteringen har for høye forventninger til familievernkontoret. Det må være en langt bedre idé at dere sammen går til din psykiater, som har kjent til deg og familien din over lang tid.

Hei!

 

Ok da gjør jeg det, det virker mer logisk. Takk

[Madelenemie]

Det er ikke lenge til 20. november :-) Familiekontoret har et mye lavere kompetansenivå enn hva din psykiater representerer, så jeg synes ikke du skal rote dem inn i dette.

Hei!

 

Ok da roter jeg ikke dem inn i dette.

 

Jeg er jo også såpass opptatt for tiden, at det beste er å vente, samt min mann er veldig glad i min psykiater, da er det nok lettere for han å forholde seg til anbefalninger. Takk, fint å få råd:-)

[Angustia1]

Jeg er enig med frosken og maraiaflyfly så langt i denne tråden. Psykiateren din kjenner dere godt og virker som intelligent og oppdatert dame, bruk henne. Familiekontorer har høyst ulik kompetanse og kapasitet, og hvorfor kople inn enda en enhet du og dine må holde rede på?

[Solemnity]

Jeg synes profesjonelle skal være langt mer forsiktig med hva de sier til mennesker med høytfungerende autisme. Sannheten er ofte grå, ikke svart eller hvit, men det er vanskelig å forholde seg til.