Extremt splittet familie

[AnonymBruker]

Ja nå nærmer det seg jul og tid for ettertanke er jo bare forbokstaven. Jeg og samboer har to vilt forskjellige familier, vi har vært sammen i mange mange år, men sammenkomster har vært av de svært sjeldne. Samboer har valgt å ikke ha noe særlig kontakt med sin familie og har sine grunner for det, men vi var samlet med hans familie her for en stund siden og da gikk det kjempegreit, han hadde ikke sett søskene sine da på mange mange år og det så ut til at han var ved godt mot. Det er et ømt tema så det er ikke slik at vi har snakket så mye om det, men siden vi har barn sammen så har jo jeg sef. prøvd av beste evne å snakke med samboer ang å forsøke å bygge ting opp igjen med familien, ta kontakt, besøke etc. Han sier han ikke kjenner de lengre og klikker på meg hvis jeg ikke gir meg.

 

Det har vært litt på og av ift foreldrene, men resten av familien har han hatt ca null kontakt med. Jeg forstår jo han godt, med tanke på litt forskjellige ting, er ikke misbruk eller noe sånt, bare så det er sagt, men det er familie og vi har barn så det er jo klart at det er et dilemma. Moren hans ringer meg ca 2 ganger i uken og no har jo hun lyst at vi skal treffes, at de kan komme på besøk eller vi til dem eller noe før jul. Dette var uaktuelt for samboer, jeg syntes det er trist spesielt ift barna som ikke kjenner den delen av familien sin, spesielt den yngste av de. Familien bor ikke langt unna heller, bor i samme by. Begynner jo å lure på hva jeg skal si den dagen yngstemann begynner å spørre.

 

Jeg føler jo sef ett ansvar, ikke bare ift barna, men i det å være kvinne. Vi skal jo liksom fixe og ordne alt, være limet, være sterk og stå i motvind og kjempe. Samboer er en sterk kar og vil han ikke så vil han ikke, jeg kan jo ikke tvinge han heller..gjennom alle disse årene så har jeg forsøkt, virkelig på flere forskjellige måter, noen ganger har det vært på nippen, men så har det tatt en u-sving og nei, glemmesak. Jeg er jo ikke kjempefan av familien hans heller og jeg vet selv hvordan det er når folk ikke respekterer det jeg sier ift mennesker jeg selv har følt har sviktet og ikke viser forståelse med det, jeg hater det, så jeg presser jo ikke på for mye, men forsøker..for hans del og barna. Kommer ikke særlig langt med det, vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, det har gått mange mange år no..min familie er ikke perfekt den heller, men de stiller opp og er tilstede når de har mulighet for det, de er ikke totalt fraværende hvertfall.

 

Hadde satt kjempestor pris på om noen kunne delt noen erfaringer eller har noen råd, dette er noe jeg har sittet inne med i så lang tid no..har vært utrolig sårt, derfor skriver jeg som anonym også for det sitter langt inne å skrive dette her. Jeg er rådløs no og jeg føler det har gått altforlang tid allerede Uten at jeg vet hvordan jeg skal få løst dette på best mulig måte.

 

Takk for at du leste

Anonymous poster hash: 6d572...68f

[Lillemus]

Min personlige mening er at du må bestemme deg for om du skal være lojal mot mannen din eller gå bak hans rygg og treffe svigermor. Hva ville du selv følt om du av en eller annen grunn ikke ville ha kontakt med familien din og opplevde at mannen din presset på for å ha det?

[AnonymBruker]

Min personlige mening er at du må bestemme deg for om du skal være lojal mot mannen din eller gå bak hans rygg og treffe svigermor. Hva ville du selv følt om du av en eller annen grunn ikke ville ha kontakt med familien din og opplevde at mannen din presset på for å ha det?

For all del. Har overhodet ikke gått bak ryggen hans, han er fullstendig klar over at hun ringer, han er jo her når det skjer og jeg ringer ikke henne, det er hun som ringer meg. Han har ikke hatt noe imot det heller, hadde han hatt det så hadde jeg ikke svart telefonen, jeg har stort sett ikke mye å snakke med henne om heller, siden jeg, som sagt ikke har så mye til overs for de heller.Det blir veldig overfladisk Har aldri truffet henne, eller noen i familien hans, alene. Samboer er vaklende når det gjelder de, og det er forståelig, det er tross alt familien hans, men han føler at de har sviktet. Jeg har alltid vært ved hans side. 

Anonymous poster hash: 6d572...68f

[Kayia]

Vanskelig, men jeg ville nok - om ikke manglende kontakt er begrunnet i et stort og alvorlig svik fra svigermors side (du sier jo at det ikke er misbruk eller direkte omsorgssvikt) - drøftet dette med sambo en gang til, der barneperspektivet var fokus. Du og din sambo kan jo treffe svigermor sammen med ungene uten at fortidig forhold mellom mor og sønn er gjort opp sant, men der man likevel velger - som voksen - å slutte "fred". 

 

Min personlige mening er at konflikter mellom folk ikke skal gå i arv, og at det er ganske ego å frarøve sine barn et familiært nettverk begrunnet i egne erfaringer og opplevelse.   

Endret 4. desember 2013 av Kayia

[AnonymBruker]

Som regel er det nok omsorgssvikt i oppveksten som ligger bak den typen avstandstaking til sine familier. Du sier det ikke skjedde misbruk, men omsorgssvikt kan være så mangt. 

 

Jeg syns ikke man på død og liv skal ha kontakt med familie og slekt. Det viktige, både for barn og voksne, er å ha flere nære voksne mennesker i livet sitt, som er konstruktive, sunne og omsorgsfulle. Det er slett ikke sikkert at disse trenger å være familie, det kan like gjerne være gode venner.

 

 

Anonymous poster hash: f6d44...4dd

[AnonymBruker]

Vanskelig, men jeg ville nok - om ikke manglende kontakt er begrunnet i et stort og alvorlig svik fra svigermors side (du sier jo at det ikke er misbruk eller direkte omsorgssvikt) - drøftet dette med sambo en gang til, der barneperspektivet var fokus. Du og din sambo kan jo treffe svigermor sammen med ungene uten at fortidig forhold mellom mor og sønn er gjort opp sant, men der man likevel velger - som voksen - å slutte "fred". 

 

Min personlige mening er at konflikter mellom folk ikke skal gå i arv, og at det er ganske ego å frarøve sine barn et familiært nettverk begrunnet i egne erfaringer og opplevelse.   

Det siste der som du skrev er det mye sant i, men han blir rasende, vil ikke høre snakk om uansett hva jeg sier. Og hvis jeg hadde tatt med gutten vår og besøkt familien hans så sier han jada flott det, gjør det du..med en tone som tilsier at jeg da svikter han.Foreldrene vil helst at vi kommer alle tre, ikke bare sønnen vår og jeg. Foreldrene  hans har forøvrig vist ca null interesse av å treffe sønnen vår, de vil først og fremst ha kontakt med sambo, men de har lyst å komme på besøk i julen.  

 

De har ikke vært her de x årene vi har bodd her. Problemet han har med de er fra voksen alder, han følte seg sviktet av familien sin når han var i en vanskelig situasjon. Selve problemet er jo ikke dems feil, men slik jeg ser det så stilte de ikke opp for han slik han skulle ønske, de var ikke fysisk tilstede heller slik jeg har forstått det, er det han skulle ønske. No har det gått mange mange år og no sier han at han ikke kjenner dem lengre. Foreldrene har jo han egentlig hatt kontakt med hele veien og vært litt av å på ift å dra på besøk til dem. Max 2 ganger i året. No sier han i tillegg at julen er kjip og dritt og litt sånn syntes synd på segselv. Jeg elsker julen og står på hver jul for at alle skal ha det bra,har ikke en perfekt familie jeg heller, har mye jeg kunne ha gravd meg ned for, men julen liker jeg.. bærer jeg en sorg inni meg fordi jeg føler han ikke blir helt fornøyd uansett, så syns jeg det er trist det med familien og ift sønnen vår.

Anonymous poster hash: 6d572...68f