Lære å småprate?

[Madelenemie]

 

Javel, men slik er nå folk flest!

 

(Merk: Og dette er ikke vondt ment!) På meg virker det mer som om du har mer "ren" autisme, og ikke Asperger ("light" versjonen)...

Anonymous poster hash: f67fc...561

 

Hei!

 

Ok

 

Jeg har tenkt tanken selv, og til og med sagt det til min psykiater.

 

Hun mener det er mer hensiktsmessig for meg yrkesmessig å ha asperger syndrom, fordi det er en tilstand Nav kjenner. 25 % av oss med barneautisme har normal eller høyere IQ, resterende er PU, jeg har over gjennomsnittet IQ, men det er mine psykiater redd for at ikke nav skal forstå, så da er det fint med asperger syndrom sier hun.

 

Men ellers mener hun jeg passer godt inn i asperger syndrom, og egentlig er jeg bestfungerende av hennes asperger pasienter, hun har mange, og jeg er den eneste man kan føre en samtale med sier hun, fordi jeg lytter, ikke repeterer, har selvinnsikt m.m..

 

Hun virker ikke som hun mener de fleste med asperger syndrom har noen nytte av terapi/støttesamtaler, da hun mener de fleste er umulige å føre en samatle med, de er i sine ting, og der er jeg helt normal, jeg lytter og husker og tenker og vurderer, noe hun mener ikke er vanlig ved asperger syndrom.

[AnonymBruker]

Hei!

 

Ok

 

Jeg har tenkt tanken selv, og til og med sagt det til min psykiater.

 

Hun mener det er mer hensiktsmessig for meg yrkesmessig å ha asperger syndrom, fordi det er en tilstand Nav kjenner. 25 % av oss med barneautisme har normal eller høyere IQ, resterende er PU, jeg har over gjennomsnittet IQ, men det er mine psykiater redd for at ikke nav skal forstå, så da er det fint med asperger syndrom sier hun.

 

Men ellers mener hun jeg passer godt inn i asperger syndrom, og egentlig er jeg bestfungerende av hennes asperger pasienter, hun har mange, og jeg er den eneste man kan føre en samtale med sier hun, fordi jeg lytter, ikke repeterer, har selvinnsikt m.m..

 

Hun virker ikke som hun mener de fleste med asperger syndrom har noen nytte av terapi/støttesamtaler, da hun mener de fleste er umulige å føre en samatle med, de er i sine ting, og der er jeg helt normal, jeg lytter og husker og tenker og vurderer, noe hun mener ikke er vanlig ved asperger syndrom.

 

Ja, dette vet nok din psykiater mer om enn meg;) Beklager at jeg tok det opp.

Anonymous poster hash: f67fc...561

[Madelenemie]

 

Ja, dette vet nok din psykiater mer om enn meg;) Beklager at jeg tok det opp.

Anonymous poster hash: f67fc...561

 

Hei!

 

Det er ok :-)

 

Ikke vet jeg... og jeg har andre interesser.

 

Og det er ikke autisme, autisme er kjedelig, bare noe jeg dessverre har.

[påskelilje]

Jeg begynner å bli lei av slike lister over god kutyme i selskapslivet. Vel så viktig som at samtalen går glatt er det at den er interessant og energisk, at man snakker om noe som faktisk betyr noe for en. 

 

I et middagsselskap vil jeg heller havne ved siden av en med asperger som er glødende opptatt av store kattedyr enn en mellomleder som kan prate glatt og intetsigende om alt og ingenting.

Veldig enig!

 

Jeg liker ikke småprat dersom jeg ikke har noen interesse av personen. Som f.eks. når jeg er hos frisøren, så er jeg der kun for å klippe meg, ikke for å snakke med frisøren. Det samme på tilstelninger der en ikke har som hensikt å bli bedre kjent med folk, men bare skal være hyggelig... Jeg liker bedre å snakke skikkelig da med folk - lytte eller fortelle om det jeg er opptatt av, enn sånn kjedelig prat.

[sur kjerring]

Hei!

 

 

 

Da er man en skikkelig tåpelig om man spør om noe og ikke vil ha et ærlig svar!

 

Sånt irriterer meg kraftig!

 

Hva hadde du gjort i denne situasjonen: Du får en julegave av en av dine med-studenter, la oss si en bok som du absolutt ikke er interessert i. Hun spør om du liker den. Hva svarer du da?

Endret 17. desember 2013 av sur kjerring

[mammanito]

 

http://www.klikk.no/kvinneguiden/penger/article879465.ece

 

 

Gjelder dette også oss med Asperger og/eller personlighetsforstyrrelser?

Anonymous poster hash: f67fc...561

 

Smalltalk er veldig bra i store selskaper der du ikke får velge bordkavaler... det kan bli litt kjedelig å sitte 2-3 timer ved siden av noen du ikke har noe til felles med eller som viser null interesse for å snakke med deg. Hva skal du gjøre da, sitte og taste på telefonen, spise litt mat og ellers bare se dum ut? Men smalltalk kan være ganske kjedelig og, jeg blir litt lei av meningsløs overflatisk smalltalk... . men men. Jeg var i et selskap en dag der jeg traff en snobbete businessmann og tenkte åh herlighet, har sikkert ingenting å snakke med han, jeg er sikkert ikke fin nok osv... men han var verdenvant og vant til å smalltalke med de fleste pga jobben sin, og praten gikk glatt  

[Madelenemie]

Hva hadde du gjort i denne situasjonen: Du får en julegave av en av dine med-studenter, la oss si en bok som du absolutt ikke er interessert i. Hun spør om du liker den. Hva svarer du da?

Hei!

 

Jeg ville selvsagt sagt at jeg ikke er interessert i tema, jeg lyver ikke.

[Madelenemie]

Jeg begynner å bli lei av slike lister over god kutyme i selskapslivet. Vel så viktig som at samtalen går glatt er det at den er interessant og energisk, at man snakker om noe som faktisk betyr noe for en. 

 

I et middagsselskap vil jeg heller havne ved siden av en med asperger som er glødende opptatt av store kattedyr enn en mellomleder som kan prate glatt og intetsigende om alt og ingenting.

Hei!

 

:-)

 

Det har jeg oppdaget, at mennesker er lei av overfladiskhet, de liker bedre de som sier som det er.

 

De kommer man nære på en annen måte, jeg tror det er ektehet.

 

Jeg er blitt stolt og glad for meg selv, men det er det rett og slett andre mennesker og ikke bøker som har fortalt meg.

 

Bøker gir gode oppskrifter, iblant, men mennesker liker ærlighet, det har jeg erfart mye den siste tiden.

 

Merkelig og litt rart og komisk har denne serien Broen, "vekket meg", på den måten at jeg stadig får høre hvor hyggelig og forfriskende og ærlig osv .. jeg er.

 

Det har vært viktig for meg, og da blir det litt mer gjensidig, det at jeg tilpasser meg går litt mer begge veier, andre mennesker sier at "vi liker deg" til meg, og det gir en deilig følelse av farger i meg.

[sur kjerring]

Hei!

 

Jeg ville selvsagt sagt at jeg ikke er interessert i tema, jeg lyver ikke.

 

Sier du det samme til barna dine hvis du får en gave du ikke "liker"?

[Madelenemie]

Sier du det samme til barna dine hvis du får en gave du ikke "liker"?

Hei!

 

Jeg har ikke fått noen gave jeg ikke har likt av barna.

Jeg har fått av min mann, og da sa jeg at jeg ville bytte den, da det ikke passet.

 

Om en tegning er spesielt bra, bemerker jeg dette, og også konkret.

 

Er det en hastverktegning, smiler jeg, men jeg sier ikke "å så fin", uten at jeg mener det og har tid til å betrakte arbeidet.

 

Noe er fint, noe er ikke fint, sånn er det.

[FGT]

 

http://www.klikk.no/kvinneguiden/penger/article879465.ece

 

 

Gjelder dette også oss med Asperger og/eller personlighetsforstyrrelser?

Anonymous poster hash: f67fc...561

 

Nå er vi ute på glattisen med feiltolking av asperger igjen.Noen med asperger kan småprate veldig godt, noen  har en personlighet som ikke trenger å lære det en gang, det faller bare naturlig for dem .

Endret 17. desember 2013 av FGT

[Madelenemie]

nå er vi ute på glattisen med feiltolking av asperger igjen.Noen med asperger kan småprate veldig godt, noen  har en personlighet som ikke trenger å lære det en gang, det faller bare naturlig for dem .

Hei!

 

Skriver du om deg selv? :-)

 

Det er helt uvanlig FGT å mestre smaltalk ved asperger :-)

 

Og om jeg var deg ville jeg enten revurdert om det du skriver stemmer, (kanskje du har litt site selvinnsikt, :-) noe som er veeldig vanlig)

 

eller om du har asperger.

 

Det er snart lite igjen av innholdet i asperger diagnosen, hvis det er sånn at selv det å streve med det sosiale og småsnakket heller ikke er typisk...

 

Jeg blir ganske lei av det der, og det er spesielt mange kjendiser for tiden som kommer og hevder at de har asperger og ingen problemer, vel da syns jeg de bør av-diagnostiseres.

 

Jeg har lite problemer jeg, om jeg bare får være i fred på rommet mitt, men det er den sosiale samhandlingen da,, det å være omgjengelig, og ikke stå på hodet i mine egne tanker og teorier, det er å ha delt oppmerksomhet, det er så vrient, at det blir et problem, kanskje ikke for meg, men for mine omgivelser. Når jeg gradvis har forstått hvordan det sårer, påvirker og etterlater min mann med ensomhet og savn, er de få konkrete grepene jeg gjør, små, i forhold til det jeg kunne gjort om jeg ikke hadde autisme. Å ha autisme /asperger er alvorlig, det er ingen dans på roser for barn og ektefelle og omgivelser. Det er mange goder, men det er ensomt, og strevsomt å ha en mamma eller pappa eller ektefelle med autisme. 

 

Å leve med en ektefelle med asperger/autisme, er krevende, det innebærer savn av nærhet, savn av tilstedeværelse, savn av ganske alminnelige ting, og det enda verre er at, selv om jeg kan forstå det, kan jeg ikke endre det uten en punktliste, og den må jeg ha foran meg.

[AnonymBruker]

Det er snart lite igjen av innholdet i asperger diagnosen, hvis det er sånn at selv det å streve med det sosiale og småsnakket heller ikke er typisk...

 

Jeg blir ganske lei av det der, og det er spesielt mange kjendiser for tiden som kommer og hevder at de har asperger og ingen problemer, vel da syns jeg de bør av-diagnostiseres.

 

Det er jeg helt enig i. Hvordan kan man ha en slik diagnose hvis man ikke har noen vansker eller problemer????

 

 Å ha autisme /asperger er alvorlig, det er ingen dans på roser for barn og ektefelle.

 

 

Vel, du fungerer nå såpass at du har barn og ektefelle. Mange av oss er helt alene, og kommer alltid til å være det.

Anonymous poster hash: f67fc...561

[Madelenemie]

 

Det er jeg helt enig i. Hvordan kan man ha en slik diagnose hvis man ikke har noen vansker eller problemer????

 

 

Vel, du fungerer nå såpass at du har barn og ektefelle. Mange av oss er helt alene, og kommer alltid til å være det.

Anonymous poster hash: f67fc...561

 

Hei!

 

Ja, men jeg liker ikke savnet jeg gir min mann. Han er et godt menneske.

 

Jeg må leve med den bevisstheten og det er inni mellom tungt.

 

Det er ikke bare å "ta seg sammen heller", det er som jenta på den youtubesnutten forklarer, vi med autisme har en egen virkelighet, der man har det fredelig og hyggelig, men også iblant ensomt, men det fins ingen vei helt ut av det. Det er der autismen sitter fast. 

 

Jeg hadde det mer bekymringsfritt før jeg fikk diagnosen på en måte, før jeg ble klar over mekanismer og forhold og de mellommenneskelige relasjoner, men jeg er glad jeg ble det bevisst, bare synd jeg ikke ble det før.

 

Hyggelig å være med andre og forstå seg på mennesker bedre. Snakke ord og kommunisere, vite at menneskene tenker og føler og responderer, jeg visste ikke helt alt det der før, uansett hvor utrolig det må virke på andre. Det var min psykiater som åpnet "døren" opp for alt det jeg ikke visste og forstod.

 

Heldigvis fikk jeg alle de samtaler jeg trengte til å forstå hele systemet, nå klarer jeg meg selv.

 

Men godt du også kjenner på at det er litt frustrerende med alle som har asperger syndrom, og ikke et sosialt problem. 

 

Det er enkelte her inne som tror jeg har mer klassisk autisme, fordi jeg bare har typiske symptomer på asperger syndrom, jeg vet at jeg er den bestfungerende pasienten min psykiater har med asperger, og nettopp det at jeg er gift og har barn, viser jo en høytfungerenhet, Det faller da på sin egen urimelighet å mene jeg er et alvorlig tilfelle, jeg er nok bare godt innenfor og ikke et tvilstilfelle.

 

Og selv kun med autisme, mener jeg at "det er en alvorlig tilstand" man trenger jo hjelp og tilrettelegging fra man er liten for å klare seg. Med slik tilrettelegging kan voksnelivet gå relativt greit, men autisme har man, og det medfører savn for de rundt og oftest ensomhet for de som har autisme. Min psykiater sier at hennes asperger pasienter er såå ensomme, at jeg er heldig som er gift og har barn.

[FGT]

Hei!

 

Skriver du om deg selv? :-)

 

Det er helt uvanlig FGT å mestre smaltalk ved asperger :-)

 

Og om jeg var deg ville jeg enten revurdert om det du skriver stemmer, (kanskje du har litt site selvinnsikt, :-) noe som er veeldig vanlig)

 

eller om du har asperger.

 

Det er snart lite igjen av innholdet i asperger diagnosen, hvis det er sånn at selv det å streve med det sosiale og småsnakket heller ikke er typisk...

 

Jeg blir ganske lei av det der, og det er spesielt mange kjendiser for tiden som kommer og hevder at de har asperger og ingen problemer, vel da syns jeg de bør av-diagnostiseres.

 

Jeg har lite problemer jeg, om jeg bare får være i fred på rommet mitt, men det er den sosiale samhandlingen da,, det å være omgjengelig, og ikke stå på hodet i mine egne tanker og teorier, det er å ha delt oppmerksomhet, det er så vrient, at det blir et problem, kanskje ikke for meg, men for mine omgivelser. Når jeg gradvis har forstått hvordan det sårer, påvirker og etterlater min mann med ensomhet og savn, er de få konkrete grepene jeg gjør, små, i forhold til det jeg kunne gjort om jeg ikke hadde autisme. Å ha autisme /asperger er alvorlig, det er ingen dans på roser for barn og ektefelle og omgivelser. Det er mange goder, men det er ensomt, og strevsomt å ha en mamma eller pappa eller ektefelle med autisme. 

 

Å leve med en ektefelle med asperger/autisme, er krevende, det innebærer savn av nærhet, savn av tilstedeværelse, savn av ganske alminnelige ting, og det enda verre er at, selv om jeg kan forstå det, kan jeg ikke endre det uten en punktliste, og den må jeg ha foran meg.

Ja det gjelder meg selv også.  Jeg føler at jeg  har god selvinnsikt, og  tilpasse meg greit.. Men funksjonsvanser har jeg hele tiden for det, og da særlig på det som har med følelser å gjøre.  Men min innstilling til dette, gjør at jeg takler det, men blir sliten, og at jeg ikke får så store problemer. En trenger egentlig ha så mye problemer for å ha en diagnose, men ofte så blir belastningen så stor for noen at de får problemer, Funksjonsvansker  har jo først og fremst med det sosiale. Og i forbindelse med AS er jo dette nokså situasjonsbetinget, særlig i nære følelsesmesig situasjoner. Eller det vi kaller for gjensidig emosjonelt samspill som et av hovedkriteriene. Hvis en lever i et forhold, og da tett opp til den andre, så kan dette skape mer stress, blir sliten, mer krav og følelsemesig  utfordringer som kan gi en konstante problemer, og ikke AS som sådan. Derfor så er det dem som får store sosiale utfordringer og hva det medfører, som lett komme inn under psykiatrien, og kan få en diagnosen. Det er mange som ikke trenger en diagnose i voksen alder, hvis en lever slik at en ikke påtar seg for mye som en ikke kan takle.  Utenom alt dette kommer jo alder, personlighet, og holdninger, som også er avgjørende for mye problemer en får.

[FGT]

Hei!

 

Skriver du om deg selv? :-)

 

Det er helt uvanlig FGT å mestre smaltalk ved asperger :-)

 

Og om jeg var deg ville jeg enten revurdert om det du skriver stemmer, (kanskje du har litt site selvinnsikt, :-) noe som er veeldig vanlig)

 

eller om du har asperger.

 

Det er snart lite igjen av innholdet i asperger diagnosen, hvis det er sånn at selv det å streve med det sosiale og småsnakket heller ikke er typisk...

 

Jeg blir ganske lei av det der, og det er spesielt mange kjendiser for tiden som kommer og hevder at de har asperger og ingen problemer, vel da syns jeg de bør av-diagnostiseres.

 

Jeg har lite problemer jeg, om jeg bare får være i fred på rommet mitt, men det er den sosiale samhandlingen da,, det å være omgjengelig, og ikke stå på hodet i mine egne tanker og teorier, det er å ha delt oppmerksomhet, det er så vrient, at det blir et problem, kanskje ikke for meg, men for mine omgivelser. Når jeg gradvis har forstått hvordan det sårer, påvirker og etterlater min mann med ensomhet og savn, er de få konkrete grepene jeg gjør, små, i forhold til det jeg kunne gjort om jeg ikke hadde autisme. Å ha autisme /asperger er alvorlig, det er ingen dans på roser for barn og ektefelle og omgivelser. Det er mange goder, men det er ensomt, og strevsomt å ha en mamma eller pappa eller ektefelle med autisme. 

 

Å leve med en ektefelle med asperger/autisme, er krevende, det innebærer savn av nærhet, savn av tilstedeværelse, savn av ganske alminnelige ting, og det enda verre er at, selv om jeg kan forstå det, kan jeg ikke endre det uten en punktliste, og den må jeg ha foran meg.

Ja det gjelder meg selv også.  Jeg føler at jeg  har god selvinnsikt, og  tilpasse meg greit.. Men funksjonsvanser har jeg hele tiden for det, og da særlig på det som har med følelser å gjøre.  Men min innstilling til dette, gjør at jeg takler det, men blir sliten, og at jeg ikke får så store problemer. En trenger egentlig ha så mye problemer for å ha en diagnose, men ofte så blir belastningen så stor for noen at de får problemer, Funksjonsvansker  har jo først og fremst med det sosiale. Og i forbindelse med AS er jo dette nokså situasjonsbetinget, særlig i nære følelsesmesig situasjoner. Eller det vi kaller for gjensidig emosjonelt samspill som et av hovedkriteriene. Hvis en lever i et forhold, og da tett opp til den andre, så kan dette skape mer stress, blir sliten, mer krav og følelsemesig  utfordringer som kan gi en konstante problemer, og ikke AS som sådan. Derfor så er det dem som får store sosiale utfordringer og hva det medfører, som lett komme inn under psykiatrien, og kan få en diagnosen. Det er mange som ikke trenger en diagnose i voksen alder, hvis en lever slik at en ikke påtar seg for mye som en ikke kan takle.  Utenom alt dette kommer jo alder, personlighet, og holdninger, som også er avgjørende for mye problemer en får.

Skal en gå rundt å si at han eller hun har ingen problemer, så hun kan ikke ha AS ? Selv om det ikke alltid er så synlig for andre, så kan kan vedkomme slite mye med seg selv, og det er jo det som er poenget her. Vi sliter mer eller mindre alle med diagnosen.

 

Kan en si at det er en bagatell når en ikke kan fungere sammen med den viktigste  i livet ditt ? Dette kan bli et en vanske med store problemer ? syns du skulle  tenke igjennom hva du mener om andre før du uttaler deg . Jeg snakker på et generelt grunnlag og respekterer andre med diagnosen, selv om jeg ikke har de  samme problemene.  det er derfor vi er så forskjellige også

[FGT]

Det ble litt mye av det samme som over, fikk ikke redigert det der, men dette var i tilknytting til Madelenemies kommentarer. 

 

Ja det gjelder meg selv også det med småprat, men vet ikke hvor mange som har vansker med en slik form  kommunikasjon. 

 

 Jeg føler at jeg  har god selvinnsikt, og  tilpasse meg greit.. Men funksjonsvanser har jeg hele tiden for det, selv om jeg kan tilpasse meg, og da særlig på det som har med følelser å gjøre.  Det ha vel med min innstilling dette,  og gjør at jeg takler det, men blir sliten. 

 

En trenger egentlig ha så mye problemer for å ha en diagnose, men ofte så blir belastningen så stor for noen at de får problemer, Funksjonsvansker  har jo først og fremst med det sosiale. Og i forbindelse med AS er jo dette nokså situasjonsbetinget, særlig i nære følelsesmesig situasjoner. Eller det vi kaller for gjensidig emosjonelt samspill som et av hovedkriteriene. 

Hvis en lever i et forhold, og da tett opp til den andre, så kan dette skape mer stress, blir sliten, mer krav og følelsemesig  utfordringer som kan gi en konstante problemer, og ikke AS som sådan. 

 

Derfor så er det dem som får store sosiale utfordringer og hva det medfører, som lett komme inn under psykiatrien, og kan få en diagnosen. Det er mange som ikke trenger en diagnose i voksen alder, hvis en lever slik at en ikke påtar seg for mye som en ikke kan takle.  Utenom alt dette kommer jo alder, personlighet, og holdninger, som også er avgjørende for mye problemer en får.

 

Skal en gå rundt å si at, fordi hun ikke har noen vesentlig problemer så kan hun ikke ha AS ? Selv om det ikke alltid er så synlig for andre, så kan kan vedkomme slite mye med seg selv, og det er jo det som er poenget her. Vi sliter mer eller mindre alle med diagnosen.

 

Og kan en si at det er en bagatell når en ikke kan fungere sammen med den viktigste  i livet ditt ? 

 

Eller kan en si at det er en bagatell  har et problem når et ekteskap ikke fungerer som det skal på grunn av manglende emosjonell gjensidighet ?  Eller å føle seg depressiv i viktige sosiale sammenhenger, er det er bagatell ? eller må psyke seg opp til mange gjøremål hver dag, i stede for en trenger ro og kvile.  Eller ikke orker barne barna så mye,  møte deres begeistring, skal man ikke bare prøve å vare innstilt på hva som er viktig også for de små barna her, eller skal jeg bare å avvise dem hele tiden? 

 

En må utvikle seg og lære hele tiden, spesielt noe en har familie. 

 

Syns du skulle  tenke igjennom hva du mener om enkelt personer  før du uttaler deg om dem. . Jeg prøver å snakker på et generelt grunnlag ut fra mine undersøkelser og ikke minst mine erfaringer,og respekterer andre med diagnosen, selv om de rammes på forskjellige måter av diagnosen.

 

Konsekvensen av å ha en AS diagnose kan variere mye, men noen ganger så forbinder en alt mulig rart med diagnosen, og fremstiller det slik at slik er det å ha asperger syndrom . En kan også gå den andre veien selvfølgelig, men da må en regne med at noen klarer å takle dette bedre og kommer ikke så tydelig frem. 

Endret 18. desember 2013 av FGT

[AnonymBruker]

Veldig enig!

 

Jeg liker ikke småprat dersom jeg ikke har noen interesse av personen. Som f.eks. når jeg er hos frisøren, så er jeg der kun for å klippe meg, ikke for å snakke med frisøren. Det samme på tilstelninger der en ikke har som hensikt å bli bedre kjent med folk, men bare skal være hyggelig... Jeg liker bedre å snakke skikkelig da med folk - lytte eller fortelle om det jeg er opptatt av, enn sånn kjedelig prat.

Sånn har jeg det og, jeg syns det er meningsløst å legge ut om alt mulig til enhvermannsen, jeg er hos frisøren for å bli klippet, ferdig med det. Ok, en liten kommentar om været... men ikke en hel samtale om hvor jeg skal i ferien, om jeg er ferdig til jul osv.... jeg vil bare lukke øynene og halvsove litt jeg, mens du klipper håret mitt. For i bunn og i grunn så er du bare ute etter pengene i lommeboka mi, og håper jeg vil komme tilbake til deg hvis jeg syns du er den hyggeligste frisøren jeg noen gang har møtt.... tenker jeg om frisøren hehehe

Anonymous poster hash: 249e1...7e0