Vil jeg aldri bli kvitt dette?

[PandaAmanda]

Slik jeg forstår deg så klarer du å sette følelsene på vent fordi du skjønner at du mangler denne målestokken. Når følelsene kommer så tenker du rett og slett på målestokken. Og på den måten så kan du tene deg opp også på å hode ut. Korriger meg hvis jeg tar feil.

 

Nei, det er ganske riktig

Men om jeg ikke får noen input i løpet av en viss tid så kommer de dømmende stemmene og tar over likevel. Så akkurat nå føler jeg at jeg er avhengig av noen andres mening om saken for å kunne finne ut hvor på scalaen jeg bør plassere ting. Målet må jo være å klare å gjøre dette selv.

[Gjest]

Nei, det er ganske riktig

Men om jeg ikke får noen input i løpet av en viss tid så kommer de dømmende stemmene og tar over likevel. Så akkurat nå føler jeg at jeg er avhengig av noen andres mening om saken for å kunne finne ut hvor på scalaen jeg bør plassere ting. Målet må jo være å klare å gjøre dette selv.

Takk for at du har delt erfaringen din med meg dette er nyttig for meg også å ha blitt klar over, og jeg skal bruke det i behandlingen.

Er det slik for deg også at ting er vanskelig å forstå fordi ting sitter så godt anket i deg? At det som kan synes opplagt for andre ikke er det for deg?

[PandaAmanda]

Takk for at du har delt erfaringen din med meg dette er nyttig for meg også å ha blitt klar over, og jeg skal bruke det i behandlingen.

Er det slik for deg også at ting er vanskelig å forstå fordi ting sitter så godt anket i deg? At det som kan synes opplagt for andre ikke er det for deg?

 

 

For meg er det nok mer sånn at reaksjonene mine noen ganger ikke står i forhold til det som har hendt. Jeg kan reagere veldig kraftig hvis noen jeg stoler på bryter en avtale, for eksempel. Følelsene mine sier at dette er en katastrofe, selv om jeg nok egentlig skjønner at det ikke er noen krise.

 

Og så er det andre ting som bagatelliseres og gjøres så lite som mulig, kanskje mest fordi det er veldig ubehagelig å ta det inn, som egentlig er store og alvorlige ting.

[AnonymBruker]

Takk for at du har delt erfaringen din med meg dette er nyttig for meg også å ha blitt klar over, og jeg skal bruke det i behandlingen.

Er det slik for deg også at ting er vanskelig å forstå fordi ting sitter så godt anket i deg? At det som kan synes opplagt for andre ikke er det for deg?

Anonymous poster hash: 050c4...3f2

[Gjest]

 

For meg er det nok mer sånn at reaksjonene mine noen ganger ikke står i forhold til det som har hendt. Jeg kan reagere veldig kraftig hvis noen jeg stoler på bryter en avtale, for eksempel. Følelsene mine sier at dette er en katastrofe, selv om jeg nok egentlig skjønner at det ikke er noen krise.

 

Og så er det andre ting som bagatelliseres og gjøres så lite som mulig, kanskje mest fordi det er veldig ubehagelig å ta det inn, som egentlig er store og alvorlige ting.

Kjenner meg igjen i hver eneste setning.

Får du god hjelp/behandlig for dette? Har du merket noen bedring? Jeg håper det..

[PandaAmanda]

Kjenner meg igjen i hver eneste setning.

Får du god hjelp/behandlig for dette? Har du merket noen bedring? Jeg håper det..

 

Jeg merker forskjell på den måten at jeg oftere og oftere klarer å være bevisst på det sånn at jeg kan minne meg selv på at følelsene mine kanskje ikke alltid gjenspeiler størrelsen på det som har skjedd, om du skjønner.

 

Det er nok mest utfordrende å være bevisst på det når det er store ting som jeg gjør små. Stort sett handler det om måter oppvekstfamilien min behandler meg på som jeg aldri har tenkt to ganger over, men som jeg egentlig forstår at er/har vært alt annet enn greit og normalt. Hvis jeg speiler det mot andre ser jeg jo at jeg hadde reagert kraftig om det var noen andre som hadde blitt behandlet sånn, men de reglene gjelder liksom ikke for meg. Fornuftsmessig skjønner jeg jo at disse reglene bør gjelde for meg også, men følelsesmessig er det ikke integrert, så jeg "glemmer" det og gjør det til ingenting. Men det gjør jo noe med meg og jeg trenger å kunne sette grenser.

 

Jeg har den siste tiden satt flere grenser jeg aldri ville klart å sette for et halvt år siden, så ja - det går fremover

 

Forklarer meg igjen veldig dårlig ser jeg, men jeg håper du skjønte noe av det.

[Gjest]

Jeg merker forskjell på den måten at jeg oftere og oftere klarer å være bevisst på det sånn at jeg kan minne meg selv på at følelsene mine kanskje ikke alltid gjenspeiler størrelsen på det som har skjedd, om du skjønner.

 

Det er nok mest utfordrende å være bevisst på det når det er store ting som jeg gjør små. Stort sett handler det om måter oppvekstfamilien min behandler meg på som jeg aldri har tenkt to ganger over, men som jeg egentlig forstår at er/har vært alt annet enn greit og normalt. Hvis jeg speiler det mot andre ser jeg jo at jeg hadde reagert kraftig om det var noen andre som hadde blitt behandlet sånn, men de reglene gjelder liksom ikke for meg. Fornuftsmessig skjønner jeg jo at disse reglene bør gjelde for meg også, men følelsesmessig er det ikke integrert, så jeg "glemmer" det og gjør det til ingenting. Men det gjør jo noe med meg og jeg trenger å kunne sette grenser.

Du forklarer veldig godt, og det har vært av stor nytteverdi for meg å snskke med deg om dette det er godt å se at det går fremover også

 

Jeg har den siste tiden satt flere grenser jeg aldri ville klart å sette for et halvt år siden, så ja - det går fremover

 

Forklarer meg igjen veldig dårlig ser jeg, men jeg håper du skjønte noe av det.

[Gjest]

Jeg merker forskjell på den måten at jeg oftere og oftere klarer å være bevisst på det sånn at jeg kan minne meg selv på at følelsene mine kanskje ikke alltid gjenspeiler størrelsen på det som har skjedd, om du skjønner.

Det er nok mest utfordrende å være bevisst på det når det er store ting som jeg gjør små. Stort sett handler det om måter oppvekstfamilien min behandler meg på som jeg aldri har tenkt to ganger over, men som jeg egentlig forstår at er/har vært alt annet enn greit og normalt. Hvis jeg speiler det mot andre ser jeg jo at jeg hadde reagert kraftig om det var noen andre som hadde blitt behandlet sånn, men de reglene gjelder liksom ikke for meg. Fornuftsmessig skjønner jeg jo at disse reglene bør gjelde for meg også, men følelsesmessig er det ikke integrert, så jeg "glemmer" det og gjør det til ingenting. Men det gjør jo noe med meg og jeg trenger å kunne sette grenser.

Jeg har den siste tiden satt flere grenser jeg aldri ville klart å sette for et halvt år siden, så ja - det går fremover

Forklarer meg igjen veldig dårlig ser jeg, men jeg håper du skjønte noe av det.

Jeg vil gjerne spørre deg om noe, du trenger ikke svare hvis du ikke vil.

Har du en fortid preget av gjentatte overgrep og traumer? Sliter du i så fall med flashbacks som setter deg ut både fysisk og psykisk?

Jeg er litt usikker på hva flashback er, men forstår det slik at du gjenopplever vonde ting og følelser når du (urettmessig) opplever/føler lignende ting skjer mot deg i gitte situasjoner i nåtid.

Kjenner du deg igjen i dette? Fungerer så fall målestokken mot slike følelser for deg? Klarer du å regulere slike sterke følelser med denne målestokken?

Endret 8. mars 2014 av hww

[PandaAmanda]

Jeg vil gjerne spørre deg om noe, du trenger ikke svare hvis du ikke vil.

Har du en fortid preget av gjentatte overgrep og traumer? Sliter du i så fall med flashbacks som setter deg ut både fysisk og psykisk?

Jeg er litt usikker på hva flashback er, men forstår det slik at du gjenopplever vonde ting og følelser når du (urettmessig) opplever/føler lignende ting skjer mot deg i gitte situasjoner i nåtid.

Kjenner du deg igjen i dette? Fungerer så fall målestokken mot slike følelser for deg? Klarer du å regulere slike sterke følelser med denne målestokken?

 

Opplevde gjentatte overgrep gjennom oppveksten. Flere overgripere.

 

Jeg vet heller ikke helt hva "flashbacks" er. Jeg kaller det jeg opplever for bilder. Det føles som om det sitter et lite barn inni meg et sted med en god bunke bilder som hun dytter opp på netthinnen min i utide mens hun roper: "SE HER DA! DETTE SKJEDDE! IKKE IGNORER DET!"

 

Om natten kan jeg våkne av hender som tar på meg. Føler også at overgriper står ved siden av sengen min om natten og da opplever jeg den samme totale lammelsen som jeg opplevde den gangen.

 

Målestokken fungerer dessverre ikke mot disse tingene.

Disse følelsene og reaksjonene er det vanskelig å styre, men jeg har funnet måter å bedre kontrollere det i samtale.

 

Om natten rives jeg i to. Kroppen har én hjerne og hodet har en annen. Jeg skjønner fornuftsmessig at det ikke står noen ved siden av sengen min (selv om jeg kan høre han komme inn døren) og jeg vet at det ikke er noen som tar på meg. Likevel oppfører kroppen min seg som om det er nettopp det som skjer.

 

Jeg prøver å minne meg selv på at det ikke er rart eller unormalt at jeg opplever det sånn. Prøver å skyve bort de dømmede stemmene som sier at jeg er dum som ikke klarer å ta meg sammen og heller godta at akkurat da er jeg redd og det er det en grunn til.

Har ikke helt fått til dette enda, men jeg jobber med det.

 

Målestokken handler om helt andre typer reaksjoner enn dette, for meg.

[PandaAmanda]

Skrev mer enn nødvendig i forhold til spørsmålet ditt, ser jeg nå.

Beklager at det ble mer enn du spurte etter.

[Gjest]

Skrev mer enn nødvendig i forhold til spørsmålet ditt, ser jeg nå.

Beklager at det ble mer enn du spurte etter.

Ingenting å beklage - jeg er tvert om kjempeglad for at du deler erfaringer og tanker med meg. Det hjelper meg med å forstå ting og jeg prøver å snappe opp noen tips du må gjerne fortelle mer også, evt på pm hvis du vil.

[PandaAmanda]

Ingenting å beklage - jeg er tvert om kjempeglad for at du deler erfaringer og tanker med meg. Det hjelper meg med å forstå ting og jeg prøver å snappe opp noen tips du må gjerne fortelle mer også, evt på pm hvis du vil.

 

Det var godt å høre

Jeg har et par ganger gått i baret og har skrevet mer enn hva jeg egentlig er komfortabel med (ser det ikke før i etterkant) og har måttet få slettet noen tråder og innlegg, så jeg må prøve å begrense meg litt for min egen del også.

 

Jeg blir bare så "glad" når jeg ser at andre har det litt som meg.

[DoleMari]

Du skriver kjempebra PandaAmanda! Jeg er sikker på flere får hjelp av deg:) Så fint å lese at det går framover. Og den målestokken er noe jeg har savnet såå mange ganger når jeg tenker: " Reagerer jeg riktig nå i forhold til situasjonen? Det kan være normale reaksjoner hvor jeg føler jeg overreagerer eller situasjoner jeg BURDE reagere på men som jeg ikke tør si ifra osv osv... Skulle gjerne hatt en standard målestokk ( he-he). Men vi er alle såå forskjellige!''

Klem.

[Gjest]

Det var godt å høre

Jeg har et par ganger gått i baret og har skrevet mer enn hva jeg egentlig er komfortabel med (ser det ikke før i etterkant) og har måttet få slettet noen tråder og innlegg, så jeg må prøve å begrense meg litt for min egen del også.

 

Jeg blir bare så "glad" når jeg ser at andre har det litt som meg.

Hvis du jobber lltt med denne målestokken, så kan det hende du finner ut at du kan bruke den til andre ting også.

[PandaAmanda]

Hvis du jobber lltt med denne målestokken, så kan det hende du finner ut at du kan bruke den til andre ting også.

 

Hehe, det er sant - takk for påminnelsen

[Gjest]

Opplevde gjentatte overgrep gjennom oppveksten. Flere overgripere.

 

Jeg vet heller ikke helt hva "flashbacks" er. Jeg kaller det jeg opplever for bilder. Det føles som om det sitter et lite barn inni meg et sted med en god bunke bilder som hun dytter opp på netthinnen min i utide mens hun roper: "SE HER DA! DETTE SKJEDDE! IKKE IGNORER DET!"

 

Om natten kan jeg våkne av hender som tar på meg. Føler også at overgriper står ved siden av sengen min om natten og da opplever jeg den samme totale lammelsen som jeg opplevde den gangen.

 

Målestokken fungerer dessverre ikke mot disse tingene.

Disse følelsene og reaksjonene er det vanskelig å styre, men jeg har funnet måter å bedre kontrollere det i samtale.

 

Om natten rives jeg i to. Kroppen har én hjerne og hodet har en annen. Jeg skjønner fornuftsmessig at det ikke står noen ved siden av sengen min (selv om jeg kan høre han komme inn døren) og jeg vet at det ikke er noen som tar på meg. Likevel oppfører kroppen min seg som om det er nettopp det som skjer.

 

Jeg prøver å minne meg selv på at det ikke er rart eller unormalt at jeg opplever det sånn. Prøver å skyve bort de dømmede stemmene som sier at jeg er dum som ikke klarer å ta meg sammen og heller godta at akkurat da er jeg redd og det er det en grunn til.

Har ikke helt fått til dette enda, men jeg jobber med det.

 

Målestokken handler om helt andre typer reaksjoner enn dette, for meg.

Jeg opplever at min behandler ikke forstår meg på dette området.

Er du 100% åpen og ærlig mot din behandler om dine følelser og reaksjoner? Jeg føler det har ødelagt og ødelegger mye for meg å være det.

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

[frosken]

Jeg opplever at min behandler ikke forstår meg på dette området.

Er du 100% åpen og ærlig mot din behandler om dine følelser og reaksjoner? Jeg føler det har ødelagt og ødelegger mye for meg å være det.

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Hvorfor mener du at din behandler ikke forstår deg på dette området?

 

Jeg får tanker om at du blander sammen det å ha en følelse og det å handle som følge av en følelse?

[PandaAmanda]

Jeg opplever at min behandler ikke forstår meg på dette området.

Er du 100% åpen og ærlig mot din behandler om dine følelser og reaksjoner? Jeg føler det har ødelagt og ødelegger mye for meg å være det.

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

 

Hva sier din behandler når du forteller om slike følelser og reaksjoner?

Nei, jeg er langt fra 100% åpen og ærlig.

Det koster meg veldig mye å tørre å si noen ting som helst og det er først de siste par månedene at jeg opplever at jeg våger litt og litt. Jeg har gått i samtale i snart ett år og først nå begynner jeg å stole på henne.

 

Jeg klarer ikke å overbevise meg selv om at jeg har lov til å snakke om de vonde tingene, men jeg klarer nå å velge å ignorere de advarende stemmene og heller stole på behandleren min i større og større grad. Det er, helt ærlig, JÆVELIG vanskelig, men så langt har jeg følt meg godt møtt og ivaretatt.

 

Selv da jeg våget å fortelle om skrittene jeg hører over dørstokken om natta, at noen står ved sengen min og at jeg kjenner noen tar på meg forklarer hun det på en måte som gjør at jeg føler meg normal og "vanlig". Jeg forstår mer av meg selv om mine egne reaksjoner på en fornuftig måte og jeg ser sammenhenger som jeg tidligere ikke har sett.

 

Hvis jeg hadde opplevd at jeg ikke ble møtt og forstått på disse tingene hadde jeg ikke delt noe mer med henne, tror jeg. Leit å høre at du opplever det som du gjør!

[Gjest]

Hei

Jeg er bare innom for å si tusen takk for oppmerksomheten og rådene jeg har fått av dere. Og til Panda Amanda: masse lykke til videre. Jeg er sikker på at du vil nå langt, du er på vei

[Gjest]

Hei

Jeg er bare innom for å si tusen takk for oppmerksomheten og rådene jeg har fått av dere. Og til Panda Amanda: masse lykke til videre. Jeg er sikker på at du vil nå langt, du er på vei

Ps. Bruk målestokken din, ikke glem den. Den er gull verd