Personlighetsforstyrrelser.

[frosken]

 

Nei, jeg vet ikke hva jeg vil bruke det svaret til. muligens for å finne ut av om jeg tror det er håp for meg selv til å bli bedre. "Jo verre du ville svart det var, jo mer håpløs er jeg" - tankegang. Er så utrolig sliten og lei nå og vet ikke om jeg orker å sette i gang prosessen med å endre meg selv da jeg vet det kommer til å ta mye tid, krefter og bli veldig vanskelig å stå i alt det ubehagelige jeg vet vil komme. Mulig jeg ikke er motivert nok og da er det vel heller ingen vits i å prøve, kan likegodt innse fakta, jeg er og blir mislykket og ulykkelig...  

Anonymous poster hash: b29c4...c70

 

Jeg tror ikke det er hensiktsmessig å tenke om motivasjon som noe man har eller ikke har. Det er mer noe man kan ha større eller mindre mengder av, og som kan variere. Jeg tror det er viktig å fokusere på de oppgavene som ligger nært foran deg, -  og ikke samtidig se for seg alle de utfordringene du kommer til å møte de nærmeste fem årene.

 

For noen er det tryggere å mislykkes enn å forsøke å prøve på å få noe til.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er hensiktsmessig å tenke om motivasjon som noe man har eller ikke har. Det er mer noe man kan ha større eller mindre mengder av, og som kan variere. Jeg tror det er viktig å fokusere på de oppgavene som ligger nært foran deg, -  og ikke samtidig se for seg alle de utfordringene du kommer til å møte de nærmeste fem årene.

 

For noen er det tryggere å mislykkes enn å forsøke å prøve på å få noe til.

 

Jeg synes det er veldig vanskelig å kun fokusere på de mindre delene, uten samtidig å se på "hele bildet". Vet det er lite konstruktivt i henhold til motivasjon, men jeg klarer ikke la være. De neste fem år, tar det så lang tid...??? Blir jo bare mer oppgitt jo mer jeg lærer om dette, kanskje jeg bare skal gi opp? Det er litt som du skriver, at det er tryggere å ikke prøve på noe i frykt for å ikke få det til, men det vil også medføre at jeg forblir i den situasjonen jeg lever i nå og det vet jeg ikke om jeg holder ut. Jeg på en måte kun eksisterer, jeg lever ikke og slik ønsker jeg ikke å ha det, har null livskvalitet og er deprimert og ensom... 

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[AnonymBruker]

Det vil virke uoverkommelig hvis du tenker at du må endre alt på en gang.. Det handler om å ta små skritt og ta tiden til hjelp også.

Jeg har selv vært der at alt virket håpløst. Depresjonen hjalp ikke akkurat på det. Men det er fullt mulig - virkelig. Jeg har visstnok hatt en alvorlig form for pf, og jeg har kommet langt. Du må ikke se så mørkt på det - det ER håp. Stort håp også

*klem*

 

Takk for støtten, men jeg tror ikke det er håp for meg. Kjempefint at du har fått det bedre, du har vært heldig!

 

Jeg har ikke tro på meg selv - at jeg kan mestre noe og så mangler jeg motivasjon og utholdenhet til å møte og holde ut det som er ubehagelig. Beklager at jeg blir så negativ, hadde ment å kun holde fokus på å lære i denne tråden, men nå har jeg havnet over i depresjonen igjen og jeg har bare lyst til å gi opp. Jeg vet at du og de andre som har svart meg bare prøver å muntre meg opp, men nå fungerer ingen ting. Hater at det blir slik hver gang, skulle ønske jeg klarte å slutte å tenke så negativt om meg selv! 

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Gjest]

Jeg tror ikke det er hensiktsmessig å tenke om motivasjon som noe man har eller ikke har. Det er mer noe man kan ha større eller mindre mengder av, og som kan variere. Jeg tror det er viktig å fokusere på de oppgavene som ligger nært foran deg, -  og ikke samtidig se for seg alle de utfordringene du kommer til å møte de nærmeste fem årene.

 

For noen er det tryggere å mislykkes enn å forsøke å prøve på å få noe til.

Helt enig

[AnonymBruker]

Helt enig

 

Jeg er også enig i det frosken skriver, forstår jo hva hun vil fram til.

Det er bare det at jeg klarer ikke dette på egenhånd og jeg ser ikke hvordan noen kan hjelpe meg heller. 

Er bare så fryktelig sliten og lei meg nå, vet ikke hvor mye mer jeg orker av dette livet.

Jeg passer ikke inn, jeg får ikke til ting på egenhånd og jeg er en belastning for familien min...

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[frosken]

 

Jeg er også enig i det frosken skriver, forstår jo hva hun vil fram til.

Det er bare det at jeg klarer ikke dette på egenhånd og jeg ser ikke hvordan noen kan hjelpe meg heller. 

Er bare så fryktelig sliten og lei meg nå, vet ikke hvor mye mer jeg orker av dette livet.

Jeg passer ikke inn, jeg får ikke til ting på egenhånd og jeg er en belastning for familien min...

Anonymous poster hash: b29c4...c70

 

Slik jeg forsto hovedinnlegget ditt, så er du nå i en ny utredningsfase og da er det vel grunn til å tro at også nye tiltak vil kunne bli foreslått. Jeg ser for meg at du trenger en godt strukturert behandling med mange delmål underveis.

 

Det er ikke til å komme utenom at du blir nødt til å være villig til å tåle en del ubehag dersom du skal kunne få det bedre. Men det er ikke slik at du blir nødt til å finne ut av alt selv eller at du må være uten støtte gjennom en slik prosess. Det jeg tror du må bli enig med deg selv om, er at du velger å _alltid_ møte opp på inngåtte behandlingsavtaler og at du gjennomfører de oppgaver dere blir enige om at du skal trene på. Du trenger ikke å forplikte deg for all evighet, men du må sørge for at du hver eneste uke gjør det du har bestemt deg for å gjøre. Ikke utsett - og ikke unnvik.

[Gjest]

En viktig erfaring: ikke sin"ja, men........osv" når du blir korrigert, får svar, råd, tilbakemeldinger osv.

[AnonymBruker]

Slik jeg forsto hovedinnlegget ditt, så er du nå i en ny utredningsfase og da er det vel grunn til å tro at også nye tiltak vil kunne bli foreslått. Jeg ser for meg at du trenger en godt strukturert behandling med mange delmål underveis.

 

Det er ikke til å komme utenom at du blir nødt til å være villig til å tåle en del ubehag dersom du skal kunne få det bedre. Men det er ikke slik at du blir nødt til å finne ut av alt selv eller at du må være uten støtte gjennom en slik prosess. Det jeg tror du må bli enig med deg selv om, er at du velger å _alltid_ møte opp på inngåtte behandlingsavtaler og at du gjennomfører de oppgaver dere blir enige om at du skal trene på. Du trenger ikke å forplikte deg for all evighet, men du må sørge for at du hver eneste uke gjør det du har bestemt deg for å gjøre. Ikke utsett - og ikke unnvik.

 

Tror noe av grunnen til at jeg sliter så med å "akseptere" dette er fordi jeg allerede har vært i behandling i flere år uten å få til bedring. Det jeg har fått er bedre forståelse av meg selv og en del prosesser, eks. automatiske negative tanker (som jeg har mye av), men jeg klarer ikke endre på noe, så jeg har ikke blitt bedre av den grunn. Jeg har møtt opp og jobbet hardt med ting, men jeg klarer ikke gjøre ting på egenhånd. Klarer ikke motivere meg selv, tro på bedring, holde ut ubehag eller prøve ut nye strategier av frykt for å mislykkes. Vet heller ikke hvordan noen kan hjelpe meg med dette. Klarer ikke mer snart, holder ikke ut å ha det slik. Blir bare så frustrert og lei meg - vet ikke hva jeg skal gjøre... 

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[AnonymBruker]

En viktig erfaring: ikke sin"ja, men........osv" når du blir korrigert, får svar, råd, tilbakemeldinger osv.

 

Skal innrømme at jeg er den første til å tvile på meg selv og egne evner til å klare ting... Er vel derfor jeg svarer "ja, men...", jeg tror ikke på at jeg skal få til noe. Tror jeg trenger noen til å holde troen, håpet og motivasjonen oppe for meg, noen som kan "overta" ansvaret på en måte..., klarer ikke helt forklare hva jeg mener, men det jeg prøver å si er at jeg ikke klarer dette på egenhånd.

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[frosken]

 

Tror noe av grunnen til at jeg sliter så med å "akseptere" dette er fordi jeg allerede har vært i behandling i flere år uten å få til bedring. Det jeg har fått er bedre forståelse av meg selv og en del prosesser, eks. automatiske negative tanker (som jeg har mye av), men jeg klarer ikke endre på noe, så jeg har ikke blitt bedre av den grunn. Jeg har møtt opp og jobbet hardt med ting, men jeg klarer ikke gjøre ting på egenhånd. Klarer ikke motivere meg selv, tro på bedring, holde ut ubehag eller prøve ut nye strategier av frykt for å mislykkes. Vet heller ikke hvordan noen kan hjelpe meg med dette. Klarer ikke mer snart, holder ikke ut å ha det slik. Blir bare så frustrert og lei meg - vet ikke hva jeg skal gjøre... 

Anonymous poster hash: b29c4...c70

 

Jeg tenker at da er det om å gjøre at det blir satt overkommelige målsettinger, slik at du faktisk kan klare å gjennomføre som planlagt. Jeg er overbevist om at du klarer å gjøre _noe_ mellom timene også, men prosjektene bør ikke være mer vidløftige enn at de er overkommelige.

 

Jeg tror ikke det du har oppnådd hittil i terapi er bortkastet, men det er nok bare en start på en prosess mot mindre tilbaketrekning og unnvikelse. Jeg håper den nye utredningen vil kunne medføre at dere sammen kommer frem til hvordan behandlingen bør være fremover. Kanskje vil det være viktig for deg å forsøke å danne deg et bilde av hva du selv tror kan hjelpe deg. Har du noen ideer til dette?

[frosken]

En viktig erfaring: ikke sin"ja, men........osv" når du blir korrigert, får svar, råd, tilbakemeldinger osv.

Det er jeg ikke helt enig med deg i. Jeg mener at hver og en også må bruke sin kritiske sans og stille spørsmål ved de råd som blir gitt her. Det blir jo gitt råd av ulik kvalitet, og ikke alle råd er så godt tilpasset den situasjonen hver og en står i.

 

Jeg tror ikke det er en god løsning å blindt underkaste seg råd gitt av andre.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at da er det om å gjøre at det blir satt overkommelige målsettinger, slik at du faktisk kan klare å gjennomføre som planlagt. Jeg er overbevist om at du klarer å gjøre _noe_ mellom timene også, men prosjektene bør ikke være mer vidløftige enn at de er overkommelige.

 

Jeg tror ikke det du har oppnådd hittil i terapi er bortkastet, men det er nok bare en start på en prosess mot mindre tilbaketrekning og unnvikelse. Jeg håper den nye utredningen vil kunne medføre at dere sammen kommer frem til hvordan behandlingen bør være fremover. Kanskje vil det være viktig for deg å forsøke å danne deg et bilde av hva du selv tror kan hjelpe deg. Har du noen ideer til dette?

 

Jeg vet ikke hva som kan hjelpe meg eller hva som er mulig å få til. Vet bare at jeg ikke klarer dette på egenhånd og at jeg ikke holder ut livet om det er slik som jeg har det nå det kommer til å være i flere år/resten av livet...

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[AnonymBruker]

Jeg tenker at da er det om å gjøre at det blir satt overkommelige målsettinger, slik at du faktisk kan klare å gjennomføre som planlagt. Jeg er overbevist om at du klarer å gjøre _noe_ mellom timene også, men prosjektene bør ikke være mer vidløftige enn at de er overkommelige.

 

Jeg tror ikke det du har oppnådd hittil i terapi er bortkastet, men det er nok bare en start på en prosess mot mindre tilbaketrekning og unnvikelse. Jeg håper den nye utredningen vil kunne medføre at dere sammen kommer frem til hvordan behandlingen bør være fremover. Kanskje vil det være viktig for deg å forsøke å danne deg et bilde av hva du selv tror kan hjelpe deg. Har du noen ideer til dette?

 

Beklager at jeg er så negativ, jeg har det ikke så bra nå. Tror jeg må slutte å tenke så mye, kommer ikke noe godt ut av det...

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[frosken]

 

Jeg vet ikke hva som kan hjelpe meg eller hva som er mulig å få til. Vet bare at jeg ikke klarer dette på egenhånd og at jeg ikke holder ut livet om det er slik som jeg har det nå det kommer til å være i flere år/resten av livet...

Anonymous poster hash: b29c4...c70

 

Dette kan du bruke til å motivere deg selv. Hver gang du unnviker i stedet for å gå med små skritt i retning av det du synes er ubehagelig, så kan du minne deg selv på at du vil angre på lang sikt om du velger enkleste vei på kort sikt. Det gjelder å klore seg fast, dag etter dag.

[frosken]

 

Beklager at jeg er så negativ, jeg har det ikke så bra nå. Tror jeg må slutte å tenke så mye, kommer ikke noe godt ut av det...

Anonymous poster hash: b29c4...c70

 

Jeg oppfatter deg ikke som spesielt negativ, men som ganske fortvilet. En slik fortvilelse innebærer kanskje en realistisk oppfatning av at du trenger å komme i gang med noe som er _litt_ forskjellig fra hva du har gjort hittil.

 

Jeg tror noe av det samme kan gjelde for deg som gjelder for mennesker som slutter å røyke, slutter å drikke alkohol, bestemmer seg for å gå ned i vekt osv. Det gjelder å ta en utfordring av gangen. Enkelte av de som jobber med å avstå fra alkohol snakker om en time av gangen, en dag av gangen osv. For deg tror jeg det gjelder å fokusere på en oppgave av gangen, og så ikke tillate deg å gi opp denne konkrete oppgaven. For at det skal fungere så må oppgaven være overkommelig.

 

Har du en ide til noe konkret du kunne prøve å gjøre i uken som kommer og som vil bidra i riktig retning for deg. Som f.eks. å en kort tur hver dag? Hvis du ikke pleier å gå tur, så kan det være nok å bestemme seg for minst 5 minutters tur hver dag.

[AnonymBruker]

Jeg oppfatter deg ikke som spesielt negativ, men som ganske fortvilet. En slik fortvilelse innebærer kanskje en realistisk oppfatning av at du trenger å komme i gang med noe som er _litt_ forskjellig fra hva du har gjort hittil.

 

Jeg tror noe av det samme kan gjelde for deg som gjelder for mennesker som slutter å røyke, slutter å drikke alkohol, bestemmer seg for å gå ned i vekt osv. Det gjelder å ta en utfordring av gangen. Enkelte av de som jobber med å avstå fra alkohol snakker om en time av gangen, en dag av gangen osv. For deg tror jeg det gjelder å fokusere på en oppgave av gangen, og så ikke tillate deg å gi opp denne konkrete oppgaven. For at det skal fungere så må oppgaven være overkommelig.

 

Har du en ide til noe konkret du kunne prøve å gjøre i uken som kommer og som vil bidra i riktig retning for deg. Som f.eks. å en kort tur hver dag? Hvis du ikke pleier å gå tur, så kan det være nok å bestemme seg for minst 5 minutters tur hver dag.

 

Må innrømme at jeg ikke ser hvorfor en gåtur skal kunne hjelpe meg når jeg føler jeg må lære å takle livet for å kunne fungere på vanlig måte og for å få tilbake livskvaliteten/livslysten. Ja, jeg må nok lære meg å ikke gi opp før jeg har forsøkt eller ved den første lille hindring/ubehag... 

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Gjest]

Det er jeg ikke helt enig med deg i. Jeg mener at hver og en også må bruke sin kritiske sans og stille spørsmål ved de råd som blir gitt her. Det blir jo gitt råd av ulik kvalitet, og ikke alle råd er så godt tilpasset den situasjonen hver og en står i.

 

Jeg tror ikke det er en god løsning å blindt underkaste seg råd gitt av andre.

Selvfølgelig - jeg mente ikke at det er svart/hvitt (enten/eller).

[frosken]

 

Må innrømme at jeg ikke ser hvorfor en gåtur skal kunne hjelpe meg når jeg føler jeg må lære å takle livet for å kunne fungere på vanlig måte og for å få tilbake livskvaliteten/livslysten. Ja, jeg må nok lære meg å ikke gi opp før jeg har forsøkt eller ved den første lille hindring/ubehag... 

Anonymous poster hash: b29c4...c70

 

Poenget mitt var at du kunne begynne å gjøre noe som vil være bra for deg allerede i dag. Siden du fortsatt venter på resultatet av utredningen, så foreslo jeg konkret f.eks. turgåing daglig.  Hvis du husker det NHD sa om herding, så vil også fysisk aktivitet (dersom dette er noe du ikke liker spesielt godt) kunne bidra i riktig retning. Det å overvinne motstanden mot å gå ut i all slags vær, gjennomføre hver eneste dag osv, kan være et av mange bidrag i riktig retning.

 

Det finnes ikke _en_ ting du kan gjøre som mirakuløst vil gjøre livet ditt bedre, men det finnes svært mange små steg du kan gå - selv om du ikke liker det så godt - og som totalt sett vil kunne gjøre deg bedre i stand til å mestre ditt liv.  Så vidt meg bekjent så finnes ingen quick-fix for den problemstillingen du har beskrevet.

[AnonymBruker]

Poenget mitt var at du kunne begynne å gjøre noe som vil være bra for deg allerede i dag. Siden du fortsatt venter på resultatet av utredningen, så foreslo jeg konkret f.eks. turgåing daglig.  Hvis du husker det NHD sa om herding, så vil også fysisk aktivitet (dersom dette er noe du ikke liker spesielt godt) kunne bidra i riktig retning. Det å overvinne motstanden mot å gå ut i all slags vær, gjennomføre hver eneste dag osv, kan være et av mange bidrag i riktig retning.

 

Det finnes ikke _en_ ting du kan gjøre som mirakuløst vil gjøre livet ditt bedre, men det finnes svært mange små steg du kan gå - selv om du ikke liker det så godt - og som totalt sett vil kunne gjøre deg bedre i stand til å mestre ditt liv.  Så vidt meg bekjent så finnes ingen quick-fix for den problemstillingen du har beskrevet.

 

Kommer fra samtale nå. De tror heller ikke jeg klarer dette på egenhånd tydeligvis, for de la fram et forslag om innleggelse, at de vil anbefale meg det. Vet ikke helt hva jeg skal si, ble jo litt overrasket. Jeg skal tilbake dit i morgen for å snakke mer om det, men vet ikke hva jeg skal svare dem... 

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[frosken]

Hva gjør at du overhodet tviler?