Personlighetsforstyrrelser.

[AnonymBruker]

Har noen spørsmål rundt diagnosen personlighetsforstyrrelse. Har lest at det er relativt vanlig å ha flere pf samtidig og lurer da på om det er mest vanlig at de ligger innen samme kategori, f.eks. de engstelige personlighetsforstyrrelsene?

 

Jeg har etter flere år i behandling, bl.a. for diagnosen sosial angst fremdeles ikke blitt bra og er nå i kontakt med noen som skal vurdere diagnoser og behandlings alternativer da jeg ikke blir bedre selv etter mange år og utallige timer. De nevnte for meg kort at de ikke tror det er sosial angst jeg har, men en unnvikende pf. Har ikke hatt noen utredning av dette enda, men har lest en del om denne og andre pf og kjenner meg godt igjen i flere pf i samme kategori som unnvikende pf (henholdsvis tvangspreget og avhengig pf).

 

Har funnet et skjema på nettet, SCID II som vurderer om en har og i så fall hvilke personlighetsforstyrrelser. Jeg tok testen på meg selv, det vil si at jeg svart på spørsmålene som ble stilt i den slik jeg også ville ha besvart dem i en utredning. Men hvordan vurderes resultatet av denne testen, finner ikke noe på nettet. Er det sammenlagt summen for hver enkel pf som teller, hvor mange spørsmål som blir besvart med karakteren 3 (som står for at påstanden stemmer godt) innen hver enkel pf eller måles det på annet vis?

 

Kort oppsummert så mitt resultat slik ut: (1 står for: stemmer ikke, 2 står for: stemmer delvis og 3 står for: stemmer bra.)

• For unnvikende pf besvarte jeg seks spørsmål med tallet 3 og ett med tallet 2 (totalt 7 spørsmål).
• For avhengig pf besvarte jeg fire spørsmål med tallet 3, tre med tallet 2 og ett med tallet 1 (totalt 8 spørsmål).
• For tvangspreget pf besvarte jeg fire spørsmål med tallet 3, to med tallet 2 og 2 med tallet 1 (totalt 8 spørsmål).

Er det da sannsynlig at jeg også kan ha avhengig og tvangspreget pf i tillegg til den unnvikende som jeg/de er rimelig sikker på at jeg har eller har jeg bare karaktertrekk fra disse?

 

Er det slik at flere personlighetsforstyrrelser samtidig kompliserer behandlingen? Hvordan er prognosen for å bli frisk fra en pf eller vil den alltid være en del av meg, men at en lærer seg å leve med den?

 

Hvilken behandling er riktig for de nevnte personlighetsforstyrrelsene og vil det variere avhengig av hvilken pf, selv om de alle befinner seg innen samme kategori (de engstelige personlighetsforstyrrelsene)?

 

Ser  også at de engstelige personlighetsforstyrrelsene beskrives som milde eller mindre alvorlige. Hvorfor er dette? Er de lettere å bli kvitt/frisk fra? Er det fordi de ikke påvirker andre mennesker i like stor grad, men heller innvirker på individet som har den?

 

Må jo si at jeg stusser litt over at de betegnes som milde eller mindre alvorlige da de for meg representerer mye subjektiv lidelse og store personlige problemer med å fungere. Jeg klarer ikke å fullføre utdannelse, selv om det objektivt sett ikke er noe galt med intelligensen min (i følge behandlerne jeg har gått hos) får jeg det ikke til, jeg fungerer ikke i jobbsammenheng eller sosialt og jeg klarer ikke gå inn i nære relasjoner/forhold og dermed får jeg heller aldri stiftet en familie, men forblir ensom. Dette medfører sterkt redusert livskvalitet for meg og fører videre til stadige tilbakevendende depresjoner preget av håpløshet, mislykkethet og selvmordstanker/forsøk.   

 

Beklager at det ble så mange spørsmål, men håper noen har tid/mulighet til å svare meg, da jeg tror det vil være til god hjelp for meg å forstå dette litt bedre…

Anonymous poster hash: b29c4...c70

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Gjest]

Det er vanlig å ha en kombinasjon av pf i samme cluster (unnvikende, avhengig og tvangspreget er i samme cluster).

Prognosen tror jeg avhenger av din motivasjon (inkl ressurser?) og av behandler. For meg har i hvertfall dette hatt mye å si.

Jeg lurer også på hvorfor pf'er i dette cluster betegnes som milde og mindre alvorlige. Det medfører jo som du også sier mye lidelse.

Her er en tråd som kanskje kan være nyttig for deg (har selv den diagnosen):

http://forum.doktoronline.no/index.php?/topic/396396-når-er-en-frisk-av-pf/

[AnonymBruker]

Det er vanlig å ha en kombinasjon av pf i samme cluster (unnvikende, avhengig og tvangspreget er i samme cluster).

Prognosen tror jeg avhenger av din motivasjon (inkl ressurser?) og av behandler. For meg har i hvertfall dette hatt mye å si.

Jeg lurer også på hvorfor pf'er i dette cluster betegnes som milde og mindre alvorlige. Det medfører jo som du også sier mye lidelse.

Her er en tråd som kanskje kan være nyttig for deg (har selv den diagnosen):

http://forum.doktoronline.no/index.php?/topic/396396-når-er-en-frisk-av-pf/

 

Tusen takk for svar, leste tråden du linket til og var mye nyttig informasjon der.

 

Du skriver på slutten av svaret ditt at du også har den diagnosen, mener du da samme diagnose som det jeg sannsynligvis har og har du blitt frisk fra den?  Har du i så fall tips til hvilken type behandling som fungerte på deg?

 

Ble litt usikker på det NHD skrev til deg, er det slik at det er kun de med alvorlig pf som er syke og trenger behandling, mens de med mild pf (slik den/de jeg muligens har) stort sett klarer seg greit nok selv og bare trenger hjelp i perioder med større påkjenninger? Eller er det mer graden av den personlighetsforstyrrelsen en har, altså en kan ha en mild pf, f.eks. unnvikende og denne har en igjen enten i en alvorlig grad (nedsatt funksjonsnivå/behandlingskrevende) eller i en mildere grad (klarer seg stort sett bra selv)? Ble litt forvirret på grunn av begrepene som ble brukt i NHD sitt svar (mild/alvorlig pf). 

 

Er det dette du mener når du skriver at også du lurer å dette, hvorfor de engstelige personlighetsforstyrrelsene betegnes som milde/mindre alvorlige?

 

Grunnen til at jeg spør om dette er at jeg da lurer på om det er noe annet som feiler meg, for om de som har en mild pf stort sett fungerer, så tror jeg det ikke er det jeg har… Har vært i behandling i flere år nå, men kommer ikke videre (blir ikke bedre) og får stadig nye depresjoner og det er på grunn av dette at jeg nå får oppfølging av noen som vurderer hvorfor det ikke blir bedre og at gjentatte ganger blir så fortvilet at jeg ønsker å dø (slippe å lide mer selv og være en belastning for samfunnet og familien min).      

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Gjest]

Jeg har diagnosen unnvikende med trekk fra avhengig, tvangspreget og paranoid pf. Hva behandlingen heter har ikke hatt noen betydning for meg. Men det er kognitiv og dynamisk tror jeg. Kanskje også metakognitiv - men jeg vet ikke, for jeg skjønner ikke helt forskjellen på metakogn. og kogn. - jeg skjønner bare helt sikkert hva kognitiv er).

Nhd mener nok graden, iallefall var det slik jeg forsto det den gangen. Altså: at en kan ha en mild grad av en unnvikende pf og en kan ha en alvorlig grad av den.

Nei, det er ikke det jeg mener (når jeg lurer på det samme som deg). Det jeg lurer på er hvorfor pf i cluster c (milde pf'er) betegnes som milde i og med at de kan være ganske invalidiserende/alvorlig for den som har en slik lidelse.

Mitt råd til deg når du skal utredes; vær 100% ærlig med deg selv. Svar 100% ærlig,

selv om du evt ikke liker svaret du må gi. Det er fullt mulig å bli frisk eller langt bedre

PS. Anbefaler deg å lese om ACT og spesielt om "unnvikelse av opplevelse". Det har jeg hatt mye nytte av. Kanskje kan du hente noen tips der du også

Endret 9. februar 2014 av hww

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen unnvikende med trekk fra avhengig, tvangspreget og paranoid pf. Hva behandlingen heter har ikke hatt noen betydning for meg. Men det er kognitiv og dynamisk tror jeg. Kanskje også metakognitiv - men jeg vet ikke, for jeg skjønner ikke helt forskjellen på metakogn. og kogn. - jeg skjønner bare helt sikkert hva kognitiv er).

Nhd mener nok graden, iallefall var det slik jeg forsto det den gangen. Altså: at en kan ha en mild grad av en unnvikende pf og en kan ha en alvorlig grad av den.

Nei, det er ikke det jeg mener (når jeg lurer på det samme som deg). Det jeg lurer på er hvorfor pf i cluster c (milde pf'er) betegnes som milde i og med at de kan være ganske invalidiserende/alvorlig for den som har en slik lidelse.

Mitt råd til deg når du skal utredes; vær 100% ærlig med deg selv. Svar 100% ærlig,

selv om du evt ikke liker svaret du må gi. Det er fullt mulig å bli frisk eller langt bedre

PS. Anbefaler deg å lese om ACT og spesielt om "unnvikelse av opplevelse". Det har jeg hatt mye nytte av. Kanskje kan du hente noen tips der du også

 

Takk for svar.

 

Da lurer jeg også på det samme som deg, tror jeg. Var i hvert fall det jeg prøvde å spørre om i første innlegget mitt, vet bare ikke om jeg forklarte det godt nok, litt vanskelig å formulere det liksom...

 

Kan jeg spørre hvor lang tid det tok for deg i behandling for å bli frisk (bedre)? Var/er du som meg og ikke "fungerer" i forhold til normale aktiviteter og sosiale situasjoner, og om du er bedre nå, mestrer du alt det du ikke kunne før eller er det noe som "henger igjen" enda, f.eks. at en ikke klarer å leve i et forhold selv om en lærer seg å fungere i utdanning, jobb og sosiale settinger...?

 

Har du forresten tatt den SCID II testen? Vet du hvordan resultatene vurderes slik at de stiller diagnosen?

Ser du skriver at du har trekk av de andre diagnosene og antar at du da mener at du har en del symptomer, men ikke nok til å utfylle en diagnose? 

 

Takk for tipset om ACT, vet ikke hva det er, men skal Google det eller har du kanskje en link du kan anbefale meg?

 

Håper NHD kan svare på de andre tingene jeg har spurt om her, for jeg synes det er litt vanskelig å finne god og relevant informasjon om denne (disse) personlighetsforstyrrelsene på nettet. Virker ikke som det er skrevet så mye om dem på en måte... Finner f.eks. langt mer om emosjonelt ustabil pf, men så er vel det kanskje en diagnose som har større betydning for pasientens liv? Selv om jeg mener som deg, at også personer med disse personlighetsforstyrrelsene (de milde) kan være relativt hardt rammet av sin pf og ha betydelig funksjonssvikt og redusert livskvalitet...    

  

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Gjest]

Jeg har brukt lang tid, men det skyldes nok også at jeg var veldig syk (alvorlig depresjon) og at det tok lang tid før jeg fikk hjelp. Så det er vanskelig å svare på. Men det finnes ingen QuickFix-løsning på dette - inngrodde tankemønstre skal endres, og det tar tid (og krever tålmodighet, har jeg funnet ut).

Ja, jeg var som deg - jeg fungerte ikke sosialt. Jeg oppfylte alle kriterier for unnvikende pf, og et par kriterier av de andre. Det sier vel sitt.

Jeg fikk skikkellg god veiledning og støtte da jeg trente på ting mht min sosiale angst (jeg fikk også diagnosen sosial forbi samtidig med unnvikende pf - men jeg skjønner ikke hvordan det går an). Jeg har jobbet masse med meg selv og tankene mine i de ulike situasjoner jeg sto ovenfor. Det var trening, eksponering og atter trening som skulle til. Fokus, fokus, fokus. Jeg begynte i det små, og jeg bygget meg gradvis opp. Tok små skritt hele veien, selv om jeg av og til også prøvde meg på litt for store skritt (jeg ville jo helst bli frisk i går). Jeg anser meg som frisk av sosial angst idag. Fungerer meget godt - mye bedre enn jeg trodde var mulig. Jobber fortsatt med andre ting. Det går mye på følelser (kort sagt) - men jeg merker en betydelig fremgang.

Ja, de tok den testen på meg. Den ble t o m tatt to ganger (på to ulike steder). Men aner ikke hvordan den funker, hvordan de setter dfiagnosen. Jeg har aldri tatt den selv.

http://www.psykiatribloggen.no/?p=140

Jeg håper at du fikk svar på noe av det du lurte på

[Gjest]

Fant en meget bra artikkel:

http://no.m.wikipedia.org/wiki/Engstelig_(unnvikende)_personlighetsforstyrrelse

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I psykiatriske klinikker får SCID II bare brukes av leger og psykologer som er spesielt kurset i dette. Selvdiagnostisering med SCID er derfor ikke svært valid.

 

Forutsatt at en dertil utdannet fagperson hadde kommet frem til samme resultat som deg, hadde du fått diagnosene unnvikende og tvangspreget pf, og med meget stor sannsynlighet også avhengig pf.

 

Det er meget stor komorbiditet (samsykelighet) mellom særlig unnvikende og avhengig pf.

 

Bruk av alvorlig vs mindre alvorlig karakteristikk på de tre ulike grupper av pf gir ingen mening. De er heller ikke offisielle begreper i denne sammenheng.

 

Det har lite/ingenting å si for behandlingen om du i tillegg til unnvikende også har de to andre pf.

 

Det som i hovedsak skille behandlingen av sosial fobi vs unnvikende pf, er fordelingen av samtaler vs eksponering.

Ved sosial forbi kan mange bli hjulpet av behandling i terapirommet f. eks. med kognitiv terapi.

Ved unnvikende pf brukes lite tid i samtalerommet. Kun tid til å forberede trening ute i det virkelige liv og evaluering av denne treningen.

 

Sentralt er den grunnleggende tilbøyeligheten til unngåelse av ubehag. Ikke bare det en mer spesifikt er redd for, men ubehag mer generelt. For å sette det noe på spissen trenger den unnvikende herding / trening på å bli noe tøffere i de fleste av livets situasjoner. Ubehag frontes nå - ikke i morgen eller neste uke.

[Gjest]

Hvorfor gir det ingen mening å bruke alvorlig vs mindre alvorlig?

Hva med den linken jeg la ved med ditt svar - blir den også meningsløs i dette tilfellet?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvorfor gir det ingen mening å bruke alvorlig vs mindre alvorlig?

Hva med den linken jeg la ved med ditt svar - blir den også meningsløs i dette tilfellet?

Innenfor hver lidelse gir det mening.

 

Det jeg prøvde å skrive var følgende:

Det finnes tre grupper/cluster pf.  Det gir ingen fornuftig mening å henge merkelapper som alvorlig eller mindre alvorlig på de tre gruppene.

 

Det finnes mindre alvorlige tilfeller av eupf/borderline (cluster), og det finnes svært alvorlige tilfeller av unnvikende / avhengig pf (Cluster C).

 

Linken med svaret mitt er fantastisk meningsfull.

[AnonymBruker]

Innenfor hver lidelse gir det mening.

 

Det jeg prøvde å skrive var følgende:

Det finnes tre grupper/cluster pf.  Det gir ingen fornuftig mening å henge merkelapper som alvorlig eller mindre alvorlig på de tre gruppene.

 

Det finnes mindre alvorlige tilfeller av eupf/borderline (cluster), og det finnes svært alvorlige tilfeller av unnvikende / avhengig pf (Cluster C).

 

Linken med svaret mitt er fantastisk meningsfull.

 

Kan man tilhøre både Cluster A og Cluster C?

Anonymous poster hash: dae35...ef0

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Kan man tilhøre både Cluster A og Cluster C?

Anonymous poster hash: dae35...ef0

 

JA, det kan man. B også.

[AnonymBruker]

Innenfor hver lidelse gir det mening.

 

Det jeg prøvde å skrive var følgende:

Det finnes tre grupper/cluster pf.  Det gir ingen fornuftig mening å henge merkelapper som alvorlig eller mindre alvorlig på de tre gruppene.

 

Det finnes mindre alvorlige tilfeller av eupf/borderline (cluster , og det finnes svært alvorlige tilfeller av unnvikende / avhengig pf (Cluster C).

 

Linken med svaret mitt er fantastisk meningsfull.

 

Tusen takk for svar.

 

Forstår bedre nå hvorfor jeg ikke har klart å bli bedre på disse årene. Jeg er overhodet ikke god til å motivere meg selv til å gjøre noe jeg synes er ubehagelig eller skummelt, da dropper jeg det stort sett bare, så tror jeg trenger hjelp til å starte denne type trening og ikke minst for å bli i ubehaget og ikke flykte unna med en gang ting blir litt vanskelig eller å gi opp av litt motgang.

 

Har forstått at det kreves noe tid for å endre seg selv, hvor lang tid er det vanlig å gå i behandling? 

 

Hvordan er prognosene, kan alle bli bedre så lenge de er i behandling, selv om det har vært en stor del av deg selv nesten hele livet og du egentlig ikke kjenner til så mye annet?

 

Forekommer tilbakefall av funksjon/pf om man senere i livet møter på motgang, at man igjen går inn i uheldige "mønster" for å takle det utfordrende?

 

Vil du si det er en alvorlig grad av unnvikende pf når funksjonsnivået er relativt lavt og den nedsatte livskvaliteten fører til depresjon?

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[AnonymBruker]

Vil du si det er en alvorlig grad av unnvikende pf når funksjonsnivået er relativt lavt og den nedsatte livskvaliteten fører til depresjon?

 

 

Det sier seg vel selv?

Anonymous poster hash: dae35...ef0

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Om jeg sier den er mild, moderat eller alvorlig, hva vil du bruke svaret til?

 

For den som er villig til å stå i ubehag, er det meste mulig.

[AnonymBruker]

Om jeg sier den er mild, moderat eller alvorlig, hva vil du bruke svaret til?

 

For den som er villig til å stå i ubehag, er det meste mulig.

 

Nei, jeg vet ikke hva jeg vil bruke det svaret til. muligens for å finne ut av om jeg tror det er håp for meg selv til å bli bedre. "Jo verre du ville svart det var, jo mer håpløs er jeg" - tankegang. Er så utrolig sliten og lei nå og vet ikke om jeg orker å sette i gang prosessen med å endre meg selv da jeg vet det kommer til å ta mye tid, krefter og bli veldig vanskelig å stå i alt det ubehagelige jeg vet vil komme. Mulig jeg ikke er motivert nok og da er det vel heller ingen vits i å prøve, kan likegodt innse fakta, jeg er og blir mislykket og ulykkelig...  

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Gjest]

Nei, jeg vet ikke hva jeg vil bruke det svaret til. muligens for å finne ut av om jeg tror det er håp for meg selv til å bli bedre. "Jo verre du ville svart det var, jo mer håpløs er jeg" - tankegang. Er så utrolig sliten og lei nå og vet ikke om jeg orker å sette i gang prosessen med å endre meg selv da jeg vet det kommer til å ta mye tid, krefter og bli veldig vanskelig å stå i alt det ubehagelige jeg vet vil komme. Mulig jeg ikke er motivert nok og da er det vel heller ingen vits i å prøve, kan likegodt innse fakta, jeg er og blir mislykket og ulykkelig...

Du er ikke håpløs og mislykket! Du må bare ikke gape over alt på en gang nå. Dette er en prosess, og du vil få god hjelp når de endelig finner ut hva som feiler deg.

Endret 9. februar 2014 av hww

[AnonymBruker]

Nei, jeg vet ikke hva jeg vil bruke det svaret til. muligens for å finne ut av om jeg tror det er håp for meg selv til å bli bedre. "Jo verre du ville svart det var, jo mer håpløs er jeg" - tankegang. Er så utrolig sliten og lei nå og vet ikke om jeg orker å sette i gang prosessen med å endre meg selv da jeg vet det kommer til å ta mye tid, krefter og bli veldig vanskelig å stå i alt det ubehagelige jeg vet vil komme. Mulig jeg ikke er motivert nok og da er det vel heller ingen vits i å prøve, kan likegodt innse fakta, jeg er og blir mislykket og ulykkelig...

Du er ikke håpløs og mislykket! Du må bare ikke gape over alt på en gang nå. Dette er en prosess, og du vil få god hjelp når de endelig finner ut hva som feiler deg.

 

Takk for støtten. Har bare ikke tro på meg selv og så har jeg det ikke helt bra om dagen og da virker det enda mer håpløst. Blir nok "preget" litt av depresjonen jeg har nå og det virker bare som en helt uoverkommelig oppgave å skulle klare å endre seg i så stor grad at jeg vil kunne leve det livet jeg skulle ønske jeg hadde. Virker nesten like greit å innse sin egen situasjon og ta konsekvensen av den...   

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Gjest]

Takk for støtten. Har bare ikke tro på meg selv og så har jeg det ikke helt bra om dagen og da virker det enda mer håpløst. Blir nok "preget" litt av depresjonen jeg har nå og det virker bare som en helt uoverkommelig oppgave å skulle klare å endre seg i så stor grad at jeg vil kunne leve det livet jeg skulle ønske jeg hadde. Virker nesten like greit å innse sin egen situasjon og ta konsekvensen av den...    Anonymous poster hash: b29c4...c70

Det vil virke uoverkommelig hvis du tenker at du må endre alt på en gang.. Det handler om å ta små skritt og ta tiden til hjelp også.

Jeg har selv vært der at alt virket håpløst. Depresjonen hjalp ikke akkurat på det. Men det er fullt mulig - virkelig. Jeg har visstnok hatt en alvorlig form for pf, og jeg har kommet langt. Du må ikke se så mørkt på det - det ER håp. Stort håp også

*klem*

[Gjest]

Lykke til videre!