Personlighetsforstyrrelser.

[Gjest]

Til ts: det var ikke meningen å "ta ove" tråden din. Beklager.

Jeg trekker meg utav tråden nå.

Jeg håper du tar til deg og følger rådene du har fått av de med kompetanse på det du sliter med og ønsker deg masse lykke til videre

[Missimo]

Forstår at jeg ikke burde tvile, være åpen for å følge alle råd jeg får. Jeg klarer bare ikke slippe kontrollen og å stole på andre. Jeg har i så mange år unngått alt som har vært vanskelig å takle og det har ført meg dit jeg er i dag. Hvordan skal jeg bryte dette mønsteret? Skulle ønske noen andre kan bestemme hva jeg skal gjøre, selv om fornuften min sier en ting (at jeg skal høre på dem), så skriker alle følelsene mine og hele kroppen min NEI!! Jeg vet ikke om jeg takler det, vet ikke om jeg er sterk nok, om jeg tør å ta sjansen og om jeg tør å stole på andre. Er den noen som kan fortelle meg hvordan jeg kan overbevise meg selv, føler jeg mister all kontroll om jeg går ut av min "comfort zone". Føler jeg lever i et fengsel, et fengsel som jeg selv har skapt og opprettholder for meg selv, klarer ikke bryte ut av det fastlåste tankemønsteret mitt. Forstår du nå hvorfor jeg er så i tvil om hva jeg skal gjøre og hva jeg skal velge for meg selv...? Eller er det helt uforståelig for deg (og alle andre som ikke har slike problemer)?

Anonymous poster hash: b29c4...c70

Kanskje det å si ja til innleggelse og gi deg hen kan være en måte å lære å ha tillit? Å bli herdet? Jeg hadde samme problemstilling som deg og sliter ennå, men er blitt mye bedre. Behandleren min brukte lang tid på å få meg innlagt men jeg motsatte meg det pga manglende tillit til andre.

Da jeg først ble innlagt så var det en positiv opplevelse for meg. Jeg følte meg etterhvert ivaretatt, men det var nok episoder med ansatte jeg reagerte for sterkt på. Men i sum en overraskende bra opplevelse.

Jeg fikk samlet krefter til å stå på videre. Jeg fikk klarnet hodet. Og innleggelsen åpnet dører til bedre behandlingsmuligheter. Jeg traff også mennesker i samme situasjon som det var godt å prate med. Jeg følte meg ikke helt alene lenger. Innleggelsen var en begynnelse til å bryte min isolasjon. Og det var også herding da vi hadde gruppeterapi og fysisk aktivitet. Ikke minst måtte jeg tilpasse meg rammer og rutiner.

Håper du tar rett avgjørelse og at du legger deg inn.

Lykke til :-)

[AnonymBruker]

Til ts: det var ikke meningen å "ta ove" tråden din. Beklager.

Jeg trekker meg utav tråden nå.

Jeg håper du tar til deg og følger rådene du har fått av de med kompetanse på det du sliter med og ønsker deg masse lykke til videre

 

Jeg takker deg for mange gode råd og at du deler av dine erfaringer. Setter jeg stor pris på

 

Jeg er veldig lei meg for at en kommentar skrevet av NHD og som jeg tror var rettet mot meg, gjorde så du fikk en dårlig dag. Veldig lei meg for det   

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[AnonymBruker]

Kanskje det å si ja til innleggelse og gi deg hen kan være en måte å lære å ha tillit? Å bli herdet? Jeg hadde samme problemstilling som deg og sliter ennå, men er blitt mye bedre. Behandleren min brukte lang tid på å få meg innlagt men jeg motsatte meg det pga manglende tillit til andre.

Da jeg først ble innlagt så var det en positiv opplevelse for meg. Jeg følte meg etterhvert ivaretatt, men det var nok episoder med ansatte jeg reagerte for sterkt på. Men i sum en overraskende bra opplevelse.

Jeg fikk samlet krefter til å stå på videre. Jeg fikk klarnet hodet. Og innleggelsen åpnet dører til bedre behandlingsmuligheter. Jeg traff også mennesker i samme situasjon som det var godt å prate med. Jeg følte meg ikke helt alene lenger. Innleggelsen var en begynnelse til å bryte min isolasjon. Og det var også herding da vi hadde gruppeterapi og fysisk aktivitet. Ikke minst måtte jeg tilpasse meg rammer og rutiner.

Håper du tar rett avgjørelse og at du legger deg inn.

Lykke til :-)

 

Tusen takk for svar

 

Jeg sa ja i dag til at de kan sende en søknad dit de vil at jeg skal dra. Mer kan jeg faktisk ikke gjøre på nåværende tidspunkt. Får vente å se hva de svarer, om jeg får plass eller ikke og så får jeg ta det derfra. Redd for å lage meg for store forhåpninger, blir så lett veldig skuffet. Men skal prøve å slutte å tenke på det enda, er jo ikke sikkert jeg får et nei heller...

 

Jeg er flink til å lage meg selv "tenkte problemer", ting som jeg ikke har mulighet til å styre eller vite utfallet av. Er vel en måte jeg beskytter meg selv på det også, ta sorgene på forskudd liksom. Er utrolig hvor klart jeg ser det nå (når jeg har det på avstand), mens jeg i situasjoner blir helt blendet av mine egne negative tanker...

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[frosken]

 

Jeg takker deg for mange gode råd og at du deler av dine erfaringer. Setter jeg stor pris på

 

Jeg er veldig lei meg for at en kommentar skrevet av NHD og som jeg tror var rettet mot meg, gjorde så du fikk en dårlig dag. Veldig lei meg for det   

Anonymous poster hash: b29c4...c70

 

Jeg tror det er en fordel om hver og en tar ansvar for sin egen deltagelse på dol, og kan ikke helt se at du skal beklage at nhd har kommet med en kommentar som hww har tatt seg nær av. Hww kan ta ansvar for seg, nhd for seg og så kan du ta ansvar for deg selv.

 

Har du bestemt deg for å ta i mot innleggelsen?

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en fordel om hver og en tar ansvar for sin egen deltagelse på dol, og kan ikke helt se at du skal beklage at nhd har kommet med en kommentar som hww har tatt seg nær av. Hww kan ta ansvar for seg, nhd for seg og så kan du ta ansvar for deg selv.

 

Har du bestemt deg for å ta i mot innleggelsen?

 

Jeg har gått med på at de sender en søknad. Er snakk om en planlagt innleggelse over noe tid, ikke en akutt kort innleggelse. Det har jeg prøvd en gang før i forbindelse med et selvmordsforsøk og det er bare en "brannslukker", det jeg trenger nå er noen verktøy for å mestre livet og fungere. Siden det er så mye som ikke fungerer som det skal, mener de det vil være vanskelig for meg å få oppfølging i poliklinikken (slik jeg har i dag) til å fungere, at jeg først må få en struktur på livet og en arena jeg kan trene på mestring. Det hjelper visst ikke så mye om jeg bare sitter hjemme mellom hver samtale, jeg må visst ut å trene på ting og siden jeg ikke klarer det på egenhånd, mener de jeg har nytte av litt tettere oppfølging en periode. Høres jo ut som de har et poeng, men det var vel ikke helt det jeg hadde forestilt meg og så har jeg lenge sakt at jeg ikke ønsker en innleggelse, men begynner å innse at jeg kanskje ikke greier det på egenhånd lenger, har jo tross alt ikke hatt den helt store framgangen selv om jeg har gått lenge i behandling nå...    

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[frosken]

 

Jeg har gått med på at de sender en søknad. Er snakk om en planlagt innleggelse over noe tid, ikke en akutt kort innleggelse. Det har jeg prøvd en gang før i forbindelse med et selvmordsforsøk og det er bare en "brannslukker", det jeg trenger nå er noen verktøy for å mestre livet og fungere. Siden det er så mye som ikke fungerer som det skal, mener de det vil være vanskelig for meg å få oppfølging i poliklinikken (slik jeg har i dag) til å fungere, at jeg først må få en struktur på livet og en arena jeg kan trene på mestring. Det hjelper visst ikke så mye om jeg bare sitter hjemme mellom hver samtale, jeg må visst ut å trene på ting og siden jeg ikke klarer det på egenhånd, mener de jeg har nytte av litt tettere oppfølging en periode. Høres jo ut som de har et poeng, men det var vel ikke helt det jeg hadde forestilt meg og så har jeg lenge sakt at jeg ikke ønsker en innleggelse, men begynner å innse at jeg kanskje ikke greier det på egenhånd lenger, har jo tross alt ikke hatt den helt store framgangen selv om jeg har gått lenge i behandling nå...    

Anonymous poster hash: b29c4...c70

 

Jeg begynte faktisk å le da jeg leste det du skrev her. Jeg ble usikker på om du mener å være ironisk eller om du faktisk er litt overrasket over at "det hjelper visst ikke så mye at jeg sitter hjemme osv"?

 

Bra at det er snakk om en planlagt innleggelse. Det vil kunne være mye mer konstruktivt enn en akutt.

[AnonymBruker]

Jeg begynte faktisk å le da jeg leste det du skrev her. Jeg ble usikker på om du mener å være ironisk eller om du faktisk er litt overrasket over at "det hjelper visst ikke så mye at jeg sitter hjemme osv"?

 

Bra at det er snakk om en planlagt innleggelse. Det vil kunne være mye mer konstruktivt enn en akutt.

 

Jeg mente det jeg skrev... Har vært mest fokus på "å tenke om tankene sine", men det hjelper meg ingen ting så lenge jeg ikke tør å prøve noe nytt. Jeg forstår/vet relativt mye om hvordan jeg selv tenker og hvorfor jeg gjør det, men jeg klarer ikke stoppe det/endre det i selve situasjonene. Jeg trenger som NHD så fint skrev litt herding på å takle livets utfordringer... 

 

En akutt hadde ikke vært noe nyttig, men det er derfor ekstra skummelt fordi jeg må være der over litt tid og så er det et stykke unna der jeg bor. Trives egentlig best hjemme i mine egne trygge omgivelser. Når jeg var innlagt akutt tenkte jeg ikke på samme måte, da var jeg så langt nede at det bare handlet om å overleve de neste timene og dagene og å finne igjen håpet. Så dette er en vanskeligere avgjørelse, den må jeg faktisk stå for selv og det er nytt for meg i en slik sammenheng.  

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[frosken]

For meg er det nesten uforståelig at du fortsatt er i tvil om du ønsker en slik planlagt innleggelse eller ikke. Alternativet er jo å fortsette akkurat som før, noe du har uttrykt mye fortvilelse i forhold til.

 

Jeg tror du trenger et stort skilt på veggen hvor det står "Bare gjør det!". Jeg  blir faktisk litt satt ut av at det ikke er mer opplagt også for deg at du trenger trening/herding i forhold til din tendens å unngå ubehag. Hvis du nå kommer i gang med å trene på å stå i utfordringer, så vil den tidligere samtaleterapien komme til nytte. Hvis du derimot trekker deg tilbake til hjemmet ditt og sitter der og venter på endring, så tror jeg du vil angre om noen år.

[AnonymBruker]

For meg er det nesten uforståelig at du fortsatt er i tvil om du ønsker en slik planlagt innleggelse eller ikke. Alternativet er jo å fortsette akkurat som før, noe du har uttrykt mye fortvilelse i forhold til.

 

Jeg tror du trenger et stort skilt på veggen hvor det står "Bare gjør det!". Jeg  blir faktisk litt satt ut av at det ikke er mer opplagt også for deg at du trenger trening/herding i forhold til din tendens å unngå ubehag. Hvis du nå kommer i gang med å trene på å stå i utfordringer, så vil den tidligere samtaleterapien komme til nytte. Hvis du derimot trekker deg tilbake til hjemmet ditt og sitter der og venter på endring, så tror jeg du vil angre om noen år.

 

Å unngå ting er jo det jeg kan best (og synes er det enkleste), men innser at jeg ikke kan fortsette. Jeg angrer allerede, føler jeg har kastet bort så lang tid. Jeg har vel på min måte gitt opp, prøvde i det lengste å holde de vonde tankene unna, unngå å innse fakta (følte det ble for tøft) og da blir det en gedigen nedtur når det ikke går lengere. Det er da jeg blir så oppgitt og lei meg at jeg ikke ser muligheter, men kun ønsker å slippe alt det vonde...

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[AnonymBruker]

For meg er det nesten uforståelig at du fortsatt er i tvil om du ønsker en slik planlagt innleggelse eller ikke. Alternativet er jo å fortsette akkurat som før, noe du har uttrykt mye fortvilelse i forhold til.

 

Jeg tror du trenger et stort skilt på veggen hvor det står "Bare gjør det!". Jeg  blir faktisk litt satt ut av at det ikke er mer opplagt også for deg at du trenger trening/herding i forhold til din tendens å unngå ubehag. Hvis du nå kommer i gang med å trene på å stå i utfordringer, så vil den tidligere samtaleterapien komme til nytte. Hvis du derimot trekker deg tilbake til hjemmet ditt og sitter der og venter på endring, så tror jeg du vil angre om noen år.

 

Var dessverre ingen som tok tak i dette tidligere, så at det ikke fungerte og hvor frustrert jeg ble før det ble så ille at jeg ble innlagt på akuttpost rett fra en samtaletime, de ville ikke engang la meg få dra hjem først, så fortvilet var jeg. Alt var forberedt ned til minste detalj (for jeg måtte jo ha kontroll her også...), og hadde brevet i veska, var redd noen skulle finne det før det skulle bli funnet.   

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Missimo]

Tusen takk for svar

Jeg sa ja i dag til at de kan sende en søknad dit de vil at jeg skal dra. Mer kan jeg faktisk ikke gjøre på nåværende tidspunkt. Får vente å se hva de svarer, om jeg får plass eller ikke og så får jeg ta det derfra. Redd for å lage meg for store forhåpninger, blir så lett veldig skuffet. Men skal prøve å slutte å tenke på det enda, er jo ikke sikkert jeg får et nei heller...

Jeg er flink til å lage meg selv "tenkte problemer", ting som jeg ikke har mulighet til å styre eller vite utfallet av. Er vel en måte jeg beskytter meg selv på det også, ta sorgene på forskudd liksom. Er utrolig hvor klart jeg ser det nå (når jeg har det på avstand), mens jeg i situasjoner blir helt blendet av mine egne negative tanker...

Anonymous poster hash: b29c4...c70

Ja det er utrolig hvor lett det er å miste perspektiv. Men det er jo ulike måter å få avstand på da, feks kan det hjelpe å gå en liten tur?

Prøv å legge fra deg grublingen på om du får plass eller ikke. Nå er det sendt en søknad og du kan ikke gjøre noe med utfallet per i dag. Hvor lang svartid er det på søknaden?

[AnonymBruker]

Ja det er utrolig hvor lett det er å miste perspektiv. Men det er jo ulike måter å få avstand på da, feks kan det hjelpe å gå en liten tur?

Prøv å legge fra deg grublingen på om du får plass eller ikke. Nå er det sendt en søknad og du kan ikke gjøre noe med utfallet per i dag. Hvor lang svartid er det på søknaden?

 

Vet ikke hvor lang tid det vil ta, det kunne de ikke svare meg på heller. Tror det er litt opp til stedet det gjelder. Får vel kanskje vite noe mer i slutten av uka, skal snakke med de igjen da...

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Missimo]

Vet ikke hvor lang tid det vil ta, det kunne de ikke svare meg på heller. Tror det er litt opp til steder det gjelder. Får vel kanskje vite noe mer i slutten av uka, skal snakke med de igjen da...

Anonymous poster hash: b29c4...c70

Du får smøre deg med litt tålmodighet da. Det er iallfall meningsløst å gruble på dette nå. For det blir som det blir, og det kan du ikke gjøre noe med nå. Håper du får positive tilbakemeldinger i slutten av uka :-)

[Gjest]

Jeg takker deg for mange gode råd og at du deler av dine erfaringer. Setter jeg stor pris på Jeg er veldig lei meg for at en kommentar skrevet av NHD og som jeg tror var rettet mot meg, gjorde så du fikk en dårlig dag. Veldig lei meg for det Anonymous poster hash: b29c4...c70

Jeg hadde egentlg trukket meg utav tråden men synes det er viktig å understreke at du ikke skal ha noe som helst dårllg samvittighet for at min dag ble ødelagt. Dessuten: kommentaren hans var kun et lite bidrag til det, så det har lite med det å gjøre - og det går bedre nå fordi jeg har fått meg litt søvn og hvilt meg mltt.

Jeg håper du klarer å ta til deg de råd du har fått - og igjen, lykke til videre du må gjerne sende meg pm hvis jeg kan være til litt støtte for deg også.

Endret 11. februar 2014 av hww

[AnonymBruker]

Jeg hadde egentlg trukket meg utav tråden men synes det er viktig å understreke at du ikke skal ha noe som helst dårllg samvittighet for at min dag ble ødelagt. Dessuten: kommentaren hans var kun et lite bidrag til det, så det har lite med det å gjøre - og det går bedre nå fordi jeg har fått meg litt søvn og hvilt meg mltt.

Jeg håper du klarer å ta til deg de råd du har fått - og igjen, lykke til videre du må gjerne sende meg pm hvis jeg kan være til litt støtte for deg også.

 

Så bra det går bedre med deg

Skal prøve å følge de rådene jeg får, selv om jeg sikkert kommer til å fortsette å tvile. Er virkelig ikke så lett å lære seg å stole på seg selv og andre slik uten videre.  

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[AnonymBruker]

Jeg hadde egentlg trukket meg utav tråden men synes det er viktig å understreke at du ikke skal ha noe som helst dårllg samvittighet for at min dag ble ødelagt. Dessuten: kommentaren hans var kun et lite bidrag til det, så det har lite med det å gjøre - og det går bedre nå fordi jeg har fått meg litt søvn og hvilt meg mltt.

Jeg håper du klarer å ta til deg de råd du har fått - og igjen, lykke til videre du må gjerne sende meg pm hvis jeg kan være til litt støtte for deg også.

 

Kan jeg spørre hvilken diagnose du har? 

 

Jeg kjenner en som reagerer som deg på mye, og skjønner det ikke helt. 

Anonymous poster hash: 4c3d9...81f

[AnonymBruker]

For meg er det nesten uforståelig at du fortsatt er i tvil om du ønsker en slik planlagt innleggelse eller ikke. Alternativet er jo å fortsette akkurat som før, noe du har uttrykt mye fortvilelse i forhold til.

 

Jeg tror du trenger et stort skilt på veggen hvor det står "Bare gjør det!". Jeg  blir faktisk litt satt ut av at det ikke er mer opplagt også for deg at du trenger trening/herding i forhold til din tendens å unngå ubehag. Hvis du nå kommer i gang med å trene på å stå i utfordringer, så vil den tidligere samtaleterapien komme til nytte. Hvis du derimot trekker deg tilbake til hjemmet ditt og sitter der og venter på endring, så tror jeg du vil angre om noen år.

 

Det er vel først nå jeg har fått bekreftet min mistanke om at det jeg har ikke "bare" har vært sosial angst, men noe som stikker dypere. Før dette har jeg ikke forstått at jeg egentlig har unnviket så mye, det har bare vært en naturlig måte for meg å takle ting på, har vel ikke innsett før nå at det har vært tilfellet.

 

Har fremdeles problemer med å se at jeg unnviker ting mens jeg gjør det, men i ettertid ser også jeg det til slutt... Er vanskelig å skulle endre seg selv så mye på en gang, fra å unnvike alt, til å hoppe i det. Så selv om jeg prøver å ta de rette valgene, holder jeg meg fremdeles fast i det trygge og velkjente.   

 

Tidligere i dag hadde jeg for eksempel kontakt med en av gruppeterapeutene i den gruppa jeg går i. Jeg har ikke klart å vært der de to siste gangene (unngått ubehaget...) og var egentlig usikker på om jeg i det heletatt skulle dra dit igjen, men jeg tok fornuft til meg og bestemte meg for at i morgen skal jeg dit! Det var vel å bra det, og hun ønsket meg velkommen tilbake, men i svaret mitt til henne (sms), så skrev jeg at jeg ikke ville snakke om hvorfor jeg har vært borte og at jeg er usikker på om jeg skal slutte eller ikke i gruppa. Fikk da svar tilbake om at det "ikke var helt slik det foregikk i gruppebehandling", at jeg kunne reservere meg mot å snakke om alt mulig, for da blir det ingen ting av betydning igjen å snakke om. Så nå sitter jeg igjen her å grubler og lurer på om jeg bare lurer meg selv, tror jeg er "flink" som møter opp, men egentlig ønsker jeg bare "å være tilstede" uten å måtte dele noe som helst av det jeg står i om dagen, prøver til å med å påvirke andre så de er med på å opprettholde mitt fastlåste tankemønster... At det er mulig å være så feig som jeg er!      

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[frosken]

Jeg tenker at det er bedre å møte i gruppa enn å la det være i morgen. Når du er der, så velger du jo selv hva du sier og hva slags svar du gir på andres spørsmål, men jeg er enig med gruppeterapeuten i at du ikke kan gis en slags forhåndsgaranti på at ingen skal spørre om noe som er vanskelig.

 

Du kan ta litt kontroll over hva som skjer i gruppa i morgen ved å ta initiativ til å si noe om hvordan du har det. Da kan du også si at du gjerne vil få være der uten å si altfor mye i morgen, - og så kan du se hva gruppa svarer på det.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er bedre å møte i gruppa enn å la det være i morgen. Når du er der, så velger du jo selv hva du sier og hva slags svar du gir på andres spørsmål, men jeg er enig med gruppeterapeuten i at du ikke kan gis en slags forhåndsgaranti på at ingen skal spørre om noe som er vanskelig.

 

Du kan ta litt kontroll over hva som skjer i gruppa i morgen ved å ta initiativ til å si noe om hvordan du har det. Da kan du også si at du gjerne vil få være der uten å si altfor mye i morgen, - og så kan du se hva gruppa svarer på det.

 

Jeg får vel prøve å dra, bryte med det gamle og inngrodde tanke og handlingsmønsteret mitt. Vet ikke hva jeg egentlig forventet (eller hva jeg tenkte på!!) når jeg ber om å få slippe å delta med mitt i morgen, hva er vitsen med å møte opp da? Da kan jeg jo likså godt bli hjemme, har samme effekt det. Blir bare så oppgitt og irritert over meg selv, hvorfor ødelegger jeg så mye, når alt jeg ønsker er å bli bedre??  

Anonymous poster hash: b29c4...c70