Personlighetsforstyrrelser.

[AnonymBruker]

Hva gjør at du overhodet tviler?

 

Vet ikke om jeg klarer å ta mot til meg og prøve det. Det er ukjent og skummelt, men det er også vanskelig på den måten at jeg ikke vet om jeg blir bedre av å prøve og da kaster de jo bort mer ressurser på meg... Tror ikke jeg klarer dette her, er så redd for å mislykkes og skuffe meg selv og andre igjen.

 

De mente visst ikke det fungerte så bra det tilbudet jeg har i dag, det er jeg for så vidt enig med dem i, har ikke hatt så stor fremgang og nå står jeg mer eller mindre fast og det bedrives mer en form for "brannslukking" hver gang jeg blir dypt deprimert og fortvilet og ikke ser løsninger, men heller ønsker å gi opp...

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Støtter froskens forslag om å gå en tur hver dag. Start i dag eller senest i morgen. Uten at du er villig til å ta på deg betydelig ubehag vil du ikke komme i mål..

 

Dette startet også med den aller første steinen. Sikkert ikke alle som deltok som kunne se for seg resultatet:

 

http://en.wikipedia.org/wiki/File:Sagrada_Familia_01.jpg

[AnonymBruker]

Hva gjør at du overhodet tviler?

 

Er det så rart at jeg tviler..? Det er jo noe ukjent for meg, noe jeg synes høres skummelt ut. Jeg trives best når jeg føler meg trygg, dette gjør meg utrygg.

 

I tillegg har de bedt sikkert Norges mest tvilende person om å ta valget... Jeg som sliter med å ta selv de minste avgjørelser... Huff, jeg synes dette er vanskelig jeg.

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[AnonymBruker]

Støtter froskens forslag om å gå en tur hver dag. Start i dag eller senest i morgen. Uten at du er villig til å ta på deg betydelig ubehag vil du ikke komme i mål..

 

Dette startet også med den aller første steinen. Sikkert ikke alle som deltok som kunne se for seg resultatet:

 

http://en.wikipedia.org/wiki/File:Sagrada_Familia_01.jpg

 

Du har rett i at jeg ikke ser for meg at dette "snuprosjektet" kan lykkes, for jeg vet hvem som må stå for den største jobben (meg selv) og jeg har ikke tiltro til at jeg klarer det. Jeg vet at det vil koste meg mye ubehag, det er jeg fullt klar over.

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Gjest]

Hvis man opplever å havne i gamle tankespor ved mptgang - dog ikke like ille som før, skal man si seg fornøyd med dette fordi at når man har en pf så ER man forstyrret slik noen andre skrev at en er i en annen tråd?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En kan ikke forvente å gå fra syk til frisk i et steg. To frem og et tilbake er meget vanlig.

[AnonymBruker]

En kan ikke forvente å gå fra syk til frisk i et steg. To frem og et tilbake er meget vanlig.

 

Tror du en innleggelse kan hjelpe meg?

 

Vet at det er mitt ansvar å gå inn for en endring når livet ikke fungerer, men tror jeg må ha noen som støtter meg og motivere meg. Er så utrolig sliten og vet ikke hvor mye motgang/ubehag jeg orker nå, men jeg ønsker ikke å fortsette dette livet om jeg ikke klarer å endre meg i den grad at jeg kan fungere normalt. Jeg har ikke et ønske om å dø, det er mer at jeg ikke orker å leve tror jeg. Vet bare ikke når jeg kan gi meg selv lov til å gi opp, føler jeg har prøvd å få det bedre i så mange år nå til liten nytte. Føler at jeg mislykkes og at jeg er håpløs som ikke greier å bli bra selv om jeg har gått lenge i behandling, at det er min skyld at det ikke fungerer...   

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En innleggelse hjelper "her og nå", men storparten av arbeidet må gjøres ute i livet støttet av polikliniske timer innimellom.

[Gjest]

En kan ikke forvente å gå fra syk til frisk i et steg. To frem og et tilbake er meget vanlig.

Men er det virkelig slik at man ER (personlighets)forstyrra? At dette ER den man er så man kan ikke forvente at man blir HELT frisk (eller "uforstyrret").

[AnonymBruker]

En innleggelse hjelper "her og nå", men storparten av arbeidet må gjøres ute i livet støttet av polikliniske timer innimellom.

 

Da forstår jeg ikke hvorfor de mente det var riktig for meg...

Kan du som profesjonell se det, eller virker det underlig for deg også?

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvis en holder på å drukne, får en bli dratt på land. Så får svømmekurset komme deretter.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Men er det virkelig slik at man ER (personlighets)forstyrra? At dette ER den man er så man kan ikke forvente at man blir HELT frisk (eller "uforstyrret").

Skal prøve å uttrykke meg tydelig.

Ja, når en er personlighetsforstyrret, så er dette noe en ER, ikke kun noe en "har".

 

Men når personlighetsforstyrrelsen er vellykket behandlet, ER en heller ikke personlighetsforstyrret lengre.

[Gjest]

Skal prøve å uttrykke meg tydelig.

Ja, når en er personlighetsforstyrret, så er dette noe en ER, ikke kun noe en "har".

 

Men når personlighetsforstyrrelsen er vellykket behandlet, ER en heller ikke personlighetsforstyrret lengre.

Ikke greit å måtte ha ting inn med te-skje, beklager det.

Takk for svar.

[AnonymBruker]

Hva gjør at du overhodet tviler?

 

Forstår at jeg ikke burde tvile, være åpen for å følge alle råd jeg får. Jeg klarer bare ikke slippe kontrollen og å stole på andre. Jeg har i så mange år unngått alt som har vært vanskelig å takle og det har ført meg dit jeg er i dag. Hvordan skal jeg bryte dette mønsteret? Skulle ønske noen andre kan bestemme hva jeg skal gjøre, selv om fornuften min sier en ting (at jeg skal høre på dem), så skriker alle følelsene mine og hele kroppen min NEI!! Jeg vet ikke om jeg takler det, vet ikke om jeg er sterk nok, om jeg tør å ta sjansen og om jeg tør å stole på andre. Er den noen som kan fortelle meg hvordan jeg kan overbevise meg selv, føler jeg mister all kontroll om jeg går ut av min "comfort zone". Føler jeg lever i et fengsel, et fengsel som jeg selv har skapt og opprettholder for meg selv, klarer ikke bryte ut av det fastlåste tankemønsteret mitt. Forstår du nå hvorfor jeg er så i tvil om hva jeg skal gjøre og hva jeg skal velge for meg selv...? Eller er det helt uforståelig for deg (og alle andre som ikke har slike problemer)?     

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[frosken]

Denne gangen tror jeg du må tvinge deg selv til å gå ut av comfort-sonen din. Si ja til en innleggelse og møt opp til avtalt tidspunkt. Minn deg selv på at du har kontroll over dine handlinger selv om du ikke har kontroll over følelsene . Du tåler dette ubehaget.

Jeg tror du vil komme til å angre voldsomt om du sier nei til dette behandlingstilbudet.

Vær tøff og litt streng med deg selv. Just do it!

[Gjest]

Forstår at jeg ikke burde tvile, være åpen for å følge alle råd jeg får. Jeg klarer bare ikke slippe kontrollen og å stole på andre. Jeg har i så mange år unngått alt som har vært vanskelig å takle og det har ført meg dit jeg er i dag. Hvordan skal jeg bryte dette mønsteret? Skulle ønske noen andre kan bestemme hva jeg skal gjøre, selv om fornuften min sier en ting (at jeg skal høre på dem), så skriker alle følelsene mine og hele kroppen min NEI!! Jeg vet ikke om jeg takler det, vet ikke om jeg er sterk nok, om jeg tør å ta sjansen og om jeg tør å stole på andre. Er den noen som kan fortelle meg hvordan jeg kan overbevise meg selv, føler jeg mister all kontroll om jeg går ut av min "comfort zone". Føler jeg lever i et fengsel, et fengsel som jeg selv har skapt og opprettholder for meg selv, klarer ikke bryte ut av det fastlåste tankemønsteret mitt. Forstår du nå hvorfor jeg er så i tvil om hva jeg skal gjøre og hva jeg skal velge for meg selv...? Eller er det helt uforståelig for deg (og alle andre som ikke har slike problemer)?      Anonymous poster hash: b29c4...c70

Jeg forstår deg veldig godt. Som jeg har råder deg til, det handler om å ta små skritt og ikke gape over alt på en gang. Det føles uoverkommelig hvis du tenker at du må stupe uti mye på en gang. Og du får hjelp og støtte underveis.

Så ikke gi opp!

[AnonymBruker]

Denne gangen tror jeg du må tvinge deg selv til å gå ut av comfort-sonen din. Si ja til en innleggelse og møt opp til avtalt tidspunkt. Minn deg selv på at du har kontroll over dine handlinger selv om du ikke har kontroll over følelsene . Du tåler dette ubehaget.

Jeg tror du vil komme til å angre voldsomt om du sier nei til dette behandlingstilbudet.

Vær tøff og litt streng med deg selv. Just do it!

 

Ja jeg må vel bare tvinge meg selv, ellers kommer jeg ikke til å klare det. Har aldri tenkt at jeg fremdeles har kontroll over hva jeg gjør om jeg mister kontrollen følelsesmessig. Har strevd så mye med å beholde kontrollen at jeg ikke har noe register av kontroll / ikke kontroll. Det er alltid enten eller, derfor det er så skummelt å slippe litt opp denne kontrollen, føler jeg mister den helt... Jeg ønsker ikke å angre i ettertid og det er ett av argumentene for hvorfor jeg er så i tvil hva jeg skal gjøre. Fornuften min kan se litt, selv om det er en tykk tåke av følelser i veien...  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt. Som jeg har råder deg til, det handler om å ta små skritt og ikke gape over alt på en gang. Det føles uoverkommelig hvis du tenker at du må stupe uti mye på en gang. Og du får hjelp og støtte underveis.

Så ikke gi opp!

 

Jeg forstår deg veldig godt. Som jeg har råder deg til, det handler om å ta små skritt og ikke gape over alt på en gang. Det føles uoverkommelig hvis du tenker at du må stupe uti mye på en gang. Og du får hjelp og støtte underveis.

Så ikke gi opp!

 

Hva slags hjelp og støtte fikk du underveis? Tror jeg trenger noen som kan "presse meg" litt, ellers kommer jeg ikke videre. Men er redd for at det blir for store krav/forventninger og at jeg ikke innfrir disse. Noen må vel også holde fokuset mitt på de små tingene, så det ikke blir helt overveldende for meg og motivasjonen min oppe når jeg begynner å tvile på meg selv... Jeg klarer det ikke på egenhånd det vet jeg.

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvis du aldri angrer noe i ettertid, vil du være alt for forsiktig og ikke komme deg fremover. Av og til må en ta sjansen, og da vil en av og til feile og/eller angre. Verden går ikke under av den grunn. Tvert i mot kan en ha gjort nyttige erfaringer.

[Gjest]

Hvis du aldri angrer noe i ettertid, vil du være alt for forsiktig og ikke komme deg fremover. Av og til må en ta sjansen, og da vil en av og til feile og/eller angre. Verden går ikke under av den grunn. Tvert i mot kan en ha gjort nyttige erfaringer.

Men hva om valgene går utover andre?