Personlighetsforstyrrelser.

[Florissy]

Ja, du må omfavne livet -både med dets pluss og minus. Nå vet ikke jeg om hvor stor ballast du har fra før, men for min del fungerte det greit med 2 års terapi og noen ukers dagopphold for å bli kvitt alkoholavhengighet. Jeg kan jo si til deg det jeg strevde med av ballast: Jeg vokste opp i en slags 5-2-familie. 5 dagers forutsigbarhet, 2 dagers usikkerhet. Dvs at i alle ukedager var alt trygt og forutsigbart, mens i helgene kom mye fyll og fanteri. I tillegg mistet jeg min far altfor tidlig, og altfor brått -i begynnelsen av 20-årene, og det var da alkoholkonsumet gikk til værs.

 

Men jeg håndterte dette på min måte, og ble på mange måter herdet. Jeg er veldig tøff nå, og tåler veldig mye. Selv om jeg sliter med visse ting ennå. Kan si mer på mail hvis du vil: [email protected]

[AnonymBruker]

Jeg leste i en annen tråd her inne en kommentar fra Madelenemie, hvor hun mener at «mange med personlighetsforstyrrelse ikke ønsker å gjøre aktive valg for å få det bedre».

 

Det fikk meg til å tenke litt. Jeg prøver nå å snu om på mitt eget tanke og handlingsmønster, men det er vanskelig for jeg er ikke alltid like bevisst på når jeg reagerer eller tenker lite konstruktivt. Er det slik at jeg innerst inne egentlig ikke ønsker å endre meg og at jeg på en måte jobber ubevisst for å holde fast ved det gamle, trygge og velkjente? Vet det høres litt rart ut det jeg tenker, men kanskje er det slik? Er det derfor det er så vanskelig å endre seg selv?

 

Har også lurt på hvem jeg er uten denne diagnosen. Det er så innarbeidet i meg måten jeg tenker på, kjenner ikke til noe annet (kan ikke huske å ha vært annerledes), så hvordan vil jeg være uten den? Må jeg lære alt på nytt eller er det mer en snuoperasjon hvor gamle tanke og handlingsmønster ikke forsvinner, men omprogrammeres?

 

Er det noen her inne som vet noe om dette og kan prøve å forklare det for meg?      

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Solemnity]

 

Jeg leste i en annen tråd her inne en kommentar fra Madelenemie, hvor hun mener at «mange med personlighetsforstyrrelse ikke ønsker å gjøre aktive valg for å få det bedre».

 

Det fikk meg til å tenke litt. Jeg prøver nå å snu om på mitt eget tanke og handlingsmønster, men det er vanskelig for jeg er ikke alltid like bevisst på når jeg reagerer eller tenker lite konstruktivt. Er det slik at jeg innerst inne egentlig ikke ønsker å endre meg og at jeg på en måte jobber ubevisst for å holde fast ved det gamle, trygge og velkjente? Vet det høres litt rart ut det jeg tenker, men kanskje er det slik? Er det derfor det er så vanskelig å endre seg selv?

 

Har også lurt på hvem jeg er uten denne diagnosen. Det er så innarbeidet i meg måten jeg tenker på, kjenner ikke til noe annet (kan ikke huske å ha vært annerledes), så hvordan vil jeg være uten den? Må jeg lære alt på nytt eller er det mer en snuoperasjon hvor gamle tanke og handlingsmønster ikke forsvinner, men omprogrammeres?

 

Er det noen her inne som vet noe om dette og kan prøve å forklare det for meg?      

Anonymous poster hash: b29c4...c70

 

 

Svært mange velger det trygge, gamle og kjente - selv om det gamle er vondt og vanskelig og ødelegger for et produktivt og lykkelig liv. Dette er menneskelig og ikke forbeholdt de med psykisk sykdom/personlighetsforstyrrelser, men trekket er kanskje overrepresentert i de gruppene. Første steg er uansett å bli klar over at det er slik.

 

Kanskje du burde lage en liste over din identitet, uten sykdom. Skriv så mange setninger du klarer med begynnelsen "Jeg er..." og unnlate det som relaterer til pasientrollen. For eksempel: "Jeg er kvinne", "Jeg er norsk", "Jeg er flink til å lage mat", "Jeg er glad i å lese bøker". Prøv å redefinere deg selv og åpne øynene opp for at du er langt mer enn sykdom.

[AnonymBruker]

Svært mange velger det trygge, gamle og kjente - selv om det gamle er vondt og vanskelig og ødelegger for et produktivt og lykkelig liv. Dette er menneskelig og ikke forbeholdt de med psykisk sykdom/personlighetsforstyrrelser, men trekket er kanskje overrepresentert i de gruppene. Første steg er uansett å bli klar over at det er slik.

 

Kanskje du burde lage en liste over din identitet, uten sykdom. Skriv så mange setninger du klarer med begynnelsen "Jeg er..." og unnlate det som relaterer til pasientrollen. For eksempel: "Jeg er kvinne", "Jeg er norsk", "Jeg er flink til å lage mat", "Jeg er glad i å lese bøker". Prøv å redefinere deg selv og åpne øynene opp for at du er langt mer enn sykdom.

 

Tusen takk for svar

 

Fikk mye nyttig informasjon her!

Får virkelig håpe at bedre innsikt kan hjelpe meg på veien videre, skal bruke det så godt jeg kan    

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[Gjest]

Jeg leste i en annen tråd her inne en kommentar fra Madelenemie, hvor hun mener at «mange med personlighetsforstyrrelse ikke ønsker å gjøre aktive valg for å få det bedre».  Det fikk meg til å tenke litt. Jeg prøver nå å snu om på mitt eget tanke og handlingsmønster, men det er vanskelig for jeg er ikke alltid like bevisst på når jeg reagerer eller tenker lite konstruktivt. Er det slik at jeg innerst inne egentlig ikke ønsker å endre meg og at jeg på en måte jobber ubevisst for å holde fast ved det gamle, trygge og velkjente? Vet det høres litt rart ut det jeg tenker, men kanskje er det slik? Er det derfor det er så vanskelig å endre seg selv? Har også lurt på hvem jeg er uten denne diagnosen. Det er så innarbeidet i meg måten jeg tenker på, kjenner ikke til noe annet (kan ikke huske å ha vært annerledes), så hvordan vil jeg være uten den? Må jeg lære alt på nytt eller er det mer en snuoperasjon hvor gamle tanke og handlingsmønster ikke forsvinner, men omprogrammeres?  Er det noen her inne som vet noe om dette og kan prøve å forklare det for meg?       Anonymous poster hash: b29c4...c70

Det er ikke lett å endre på noe som har grodd fast gjennom livet. Dette er en PROSESS som tar TID, og nye tankespor vil dannes. Det er komplisert. Du skal ikke lære deg ALT på nytt, du skal endre det som er uhensiktsmessig for deg og evt andre.

Du kan prøve å se på det som en ny "barneoppdragelse" der behandleren er den stødige forelderen som du skal føle deg trygg på, stole på, lytte til, som skal veilede deg og støtte deg. Hn er ikke ustabil og utrygg slik kanskje også dine foreldre var.

Selvsagt er det ubevisst - men du får hjelp til dette. Det er selvsagt også tryggest og lettest å være der du er nå.

Så lenge du selv ønsker å endre deg, er motivert samt har en kompetent behandler, er prognosene gode. Jeg er rimelig sikker på at du klarer dette.

[Gjest]

Det kommer vel an på graden av "går ut over".

 

Men nå tror jeg vi avslutter denne konkurransen i motforestillinger. Det er fortsatt en menneskerett å bli stående på stedet hvil.

 

Livet er mye slik som i idrett. Vil du ha fremgang, bør du prøve å kopiere de som har fått det til.

Jeg synes jeg tar utfordringer stadig vekk - særlig på jobben. Idag ba jeg en kunde som har vært ubehagelig mot meg lenge, om å forlate stedet. Stressnivået mitt var høyt, men jeg klarte det.

Jeg hadde det mye likt som ts og trodde ikke det var mulig å endre seg fordi dette VAR meg. Men som du sier - det er som idrett. En må trene for å bli god. Selv om jeg ikke er så god som Bjørgen, er jeg bedre enn jeg var før.

[Gjest]

Jeg synes jeg tar utfordringer stadig vekk - særlig på jobben. Idag ba jeg en kunde som har vært ubehagelig mot meg lenge, om å forlate stedet. Stressnivået mitt var høyt, men jeg klarte det.

Jeg hadde det mye likt som ts og trodde ikke det var mulig å endre seg fordi dette VAR meg. Men som du sier - det er som idrett. En må trene for å bli god. Selv om jeg ikke er så god som Bjørgen, er jeg bedre enn jeg var før.

Du trenger i hvert fall ikke påstå at jeg står på stedet hvil når jeg ikke gjør det.

Dessuten gjorde jeg som du skrev - jeg tok så sent som idag en utfordring og gjør det stadig vekk. Jeg kommer aldri til å bli like god som M. Bjørgen, men for meg er det bra nok.

Dette et min tilbakemelding i denne tråden.