Dårlig familiehistorie og "arvelighet"!?

[AnonymBruker]

Jeg slekter på alkoholikere, og på den andre siden av slekten er det en morder. Han drepte sin egen mor!

 

Min mors far befølte min søster, (han var en av alkoholikerne) Jeg fortalte det til en behandler jeg hadde før, og han lurte på om jeg også kunne ha blitt missbrukt!? Han sa jeg hadde tegn på missbruk, og sa det var mulig å fortrenge slike hendelser helt! Jeg ble fysisk dårlig da han sa dette, og jeg sa det var noe jjeg helt klart ville husket!!

Hva tror du, er d mulig å fortrenge slike hendelser helt?

 

Jeg er glad i alkohol, jeg drikker en til to ganger i uka bare. men det er vanskelig å slutte når jeg først begynner å drikke! Føler også jeg trenger mer nå enn før for samme effekt!

Jeg tenker ofte på alkohol, og når jeg har det i hus kan jeg ikke la det være! Jeg vil nesten si at det er en god ting at jeg har angst slik at jeg ikke kan gå å handle alkohol hver dag. Kan dette være et tegn på at jeg kan utvikle et alkoholmisbruk?

 

Jeg har også et sterkt sinne, går som regel ut over meg selv, men jeg tenker ofte at jeg vil drepe noen. Jeg føler jeg ikke har kontroll over kroppen, jeg rister og uansett hva så an jeg ikke fokuser!! alt blir bare kaos og jeg slår i vegger, skriker og slik.. Jeg vil ikke drepe, men noen ganger vil jeg det likevel liksom!!? Har også skadet noen, selvom jeg ikke huskr mye av det! 

 

Jeg har også en stund opplevd å føle at jeg blir borte. Jeg føler jeg ikke skjønner hva som er hva, hvorfor ting er som de er. Om verden er virkelig, er den slik den er for meg, for andre. finnes jeg virkelig. osv..... Jeg føler jeg mister meg selv mer og mer..

Er også paranoid..

 

Jeg er ufør, og har vært syk ca 12 år. men begynner å bli mer å er redd for meg selv og hva jeg kan gjøre. Mer redd for hva jeg kan gjøre mot andre!!

Når det er en morder i familiehistorien er det da noe jeg bør tenke mer på enn andre?

Anonymous poster hash: 4125b...0d8

[frosken]

Jeg tror du både bør være meget forsiktig med bruk av alkohol (helst være totalavholdende) samt jobbe med å ikke tillate deg å slå i vegger, skrike ol. når du blir opprørt. Du sier at du har skadet noen, men ikke husker mye av det, hadde du da drukket alkohol?

 

Siden du ikke har noen minner om å ha blitt misbrukt, så synes jeg ikke du skal la deg lede inn i "leting etter overgrepsminner".  De som forsker på hukommelse og overgrep, mener at stort sett alle som har vært utsatt for overgrep etter spedbarnsalder, vil huske overgrepene.

 

Gjør du noe meningsfylt på dagtid? Jeg tror at det er viktig å ha en eller annen form for aktivitet sammen med andre jevnlig, hvis ikke kan man fort rote seg inn i mye tankesurr.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her støtter jeg froskens svar 100%

Ikke la noen innbille deg at du har vært utsatt for overgrep som du ikke husker.

[psychotique]

Her støtter jeg froskens svar 100%

Ikke la noen innbille deg at du har vært utsatt for overgrep som du ikke husker.

 

Men er det ikke ganske vanlig å fortrenge minner? Jeg "mistet" mine minner i noen år men så kom de tilbake igjen. Mener du at det bare er noe jeg har innbilt meg?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg viser kun til nyere forskning som viser at fortrengning sannsynligvis knapt forekommer hos personer over 4-5 år. Da snakker vi om alvorlige traumer. Selvsagt vil det være hendelser som en ikke husker/har glemt, og som en kan huske igjen. Men alvorlige hendelser husker en.

[AnonymBruker]

Jeg viser kun til nyere forskning som viser at fortrengning sannsynligvis knapt forekommer hos personer over 4-5 år. Da snakker vi om alvorlige traumer. Selvsagt vil det være hendelser som en ikke husker/har glemt, og som en kan huske igjen. Men alvorlige hendelser husker en.

Dette synes jeg det er vanskelig å forstå.

Selv har jeg vært utsatt for et betydelig traume, en svært dramatisk bilulykke, som påførte meg og mine nærmeste alvolrige skader og jeg ble satt tilbake i utvikling. Jeg var nesten fem år gammel. Som følge av den traumatiske opplevelsen regredierte jeg; jeg klarte ikke lenger å gå og jeg måtte begynne med bleier igjen. Mine nærmeste ble borte for meg, og jeg trodde jeg ikke ville få se dem igjen. Men jeg husker minimalt. Jeg klarer ikke å gjenkalle ting jeg gjerne ville klare å huske.

Jeg har i tillegg en oppvekst med mye mishandling, både fysisk og emosjonelt. Jeg føler at hele min hukommelse er ødelagt. Voksne i mitt miljø kan bekrefte dette med omsorgssvikt og mishandling, men jeg har for det meste det jeg vil beskrive som "black outs". Jeg husker bare bruddstykker.

Jeg stiller meg derfor tvilende, eller kanskje rettere uforstående, til dette med at man husker alt som er verd å huske. Det gjelder ikke i mitt tilfelle, og det er min store sorg at jeg ikke husker mitt eget liv mer enn jeg gjør.

Anonymous poster hash: 1dfa9...5a3

[psychotique]

Jeg viser kun til nyere forskning som viser at fortrengning sannsynligvis knapt forekommer hos personer over 4-5 år. Da snakker vi om alvorlige traumer. Selvsagt vil det være hendelser som en ikke husker/har glemt, og som en kan huske igjen. Men alvorlige hendelser husker en.

 

Jeg var ca 8 år og glemte det til jeg var ca 11-12. Det var jo snakk om store traumer (overgrep). Høres det sannsynlig ut? Når jeg begynte å få flashbacks tenke jeg alltid at "det er sikkert ikke virkelig" og selv nå mange år senere har jeg mine tvil på at det faktisk skjedde. Skjer det at man får "falske minner"? Og har du noen linker til forskningen? Hadde vært interessant å lese.

 

Sorry TS, det var ikke meningen å kapre tråden din

[AnonymBruker]

Jeg tror du både bør være meget forsiktig med bruk av alkohol (helst være totalavholdende) samt jobbe med å ikke tillate deg å slå i vegger, skrike ol. når du blir opprørt. Du sier at du har skadet noen, men ikke husker mye av det, hadde du da drukket alkohol?

 

Siden du ikke har noen minner om å ha blitt misbrukt, så synes jeg ikke du skal la deg lede inn i "leting etter overgrepsminner".  De som forsker på hukommelse og overgrep, mener at stort sett alle som har vært utsatt for overgrep etter spedbarnsalder, vil huske overgrepene.

 

Gjør du noe meningsfylt på dagtid? Jeg tror at det er viktig å ha en eller annen form for aktivitet sammen med andre jevnlig, hvis ikke kan man fort rote seg inn i mye tankesurr.

Jeg vurderer noen ganger å kutte ut alkohol helt. Men  så tenker jeg også; hvis jeg skulle blitt alkoholiker så hadde jeg allerede blitt det!! Men det at det ligger i genene ligger jo i bakhodet mitt!!

Ja, jeg hadde drukket alkohol da!! Men jeg tror ikke det er pga alkoholen. Jeg tror jeg er en ond person. Og ondskapen i meg tar mer å mer over meg! 

 

Jeg leter ikke etter "overgrepsminner"  egentlig. Men mye av barndommen/tenårene er borte, så det er mye som har hendt jeg ikke husker!

 

Ikke mye meningsfylt nei. Jeg gjør ikke noe som er bra for hverken meg selv eller andre! Går hjemme,  ser på tv, pusler litt hjemme og sover. Jeg er mye sliten i perioder. ( har også en fysisk sykdom, som gjør at jeg et utslitt i perioder!)

Har ikke mye kontakt med andre enn familien. Har ingen venner!! 

Anonymous poster hash: 8cdf8...c23

[AnonymBruker]

Men er det ikke ganske vanlig å fortrenge minner? Jeg "mistet" mine minner i noen år men så kom de tilbake igjen. Mener du at det bare er noe jeg har innbilt meg?

 

Jeg også  mener at det er mulig å fortrenge minner, eller glemme de! Siden mye av min barndom er borte så må det jo være noe i det! og jeg hadde en gode forelder, god oppvekst (selv om mye er glemt er det noe jeg vet) Eneste jeg vet var vanskelig i barndommen var at mine foreldre ble skilt. Husker det ikke selv, men hat blitt opplyst om det. Eneste jeg mener å huske fra den tiden var en bamse som var på et kontor der vi var noen ganger. (tror det var familierådgivning el..) Og at hunden min var syk og måtte avlives. Men det husker jeg veldig godt, det kunne likegjæren vært i går. Husker hvor vondt det var, husker hvor sårt det var å si farvel Og at jeg bare gråt..  

 

Men jeg husker heller ikke ting som var bra, ting jeg bure husket. mye er borte..

Anonymous poster hash: 8cdf8...c23

[AnonymBruker]

Jeg viser kun til nyere forskning som viser at fortrengning sannsynligvis knapt forekommer hos personer over 4-5 år. Da snakker vi om alvorlige traumer. Selvsagt vil det være hendelser som en ikke husker/har glemt, og som en kan huske igjen. Men alvorlige hendelser husker en.

Hva er det som gjør at jeg ikke husker mine foreldres skilsmisse? og at det er så mye fra min barndom som er borte? 

 

Snakker om hukommelse. Hva er det som gjør at jeg glemmer mer å mer nå. Er ikke i en alder der det er naturlig. Er i slutten av tjueårene bare, og virker som jeg blir mer å mer glemsk og forvirrer hver dag..

Anonymous poster hash: 8cdf8...c23

[AnonymBruker]

Dette synes jeg det er vanskelig å forstå.

Selv har jeg vært utsatt for et betydelig traume, en svært dramatisk bilulykke, som påførte meg og mine nærmeste alvolrige skader og jeg ble satt tilbake i utvikling. Jeg var nesten fem år gammel. Som følge av den traumatiske opplevelsen regredierte jeg; jeg klarte ikke lenger å gå og jeg måtte begynne med bleier igjen. Mine nærmeste ble borte for meg, og jeg trodde jeg ikke ville få se dem igjen. Men jeg husker minimalt. Jeg klarer ikke å gjenkalle ting jeg gjerne ville klare å huske.

Jeg har i tillegg en oppvekst med mye mishandling, både fysisk og emosjonelt. Jeg føler at hele min hukommelse er ødelagt. Voksne i mitt miljø kan bekrefte dette med omsorgssvikt og mishandling, men jeg har for det meste det jeg vil beskrive som "black outs". Jeg husker bare bruddstykker.

Jeg stiller meg derfor tvilende, eller kanskje rettere uforstående, til dette med at man husker alt som er verd å huske. Det gjelder ikke i mitt tilfelle, og det er min store sorg at jeg ikke husker mitt eget liv mer enn jeg gjør.

Anonymous poster hash: 1dfa9...5a3

Trist å høre at du har opplevd så mye vondt!!

 

Men dette er et veldig godt eksempel..

Anonymous poster hash: 8cdf8...c23