Lys i tunnelen? Eller..

[Gjest Anonym bruker]

Hei.

Jeg er en 41 år gammel kvinne, gift og har 2 barn i barneskolen. Mannen min og jeg giftet oss for 13 år siden. Vi er begge to høyt utdannet, har gode jobber og fint hus. Men den dag i dag, blir han liksom aldri fornøyd. Vi har stadig vært på flyttefot, pga hans stadig nye (bedre?)jobb. Men nå virker det som vi har tenkt å bli en stund på et sted. Til tross for alle godene og alt det fine i livet, finner han grunner til å krangle med meg. Han finner liksom ikke roen. Han mangler det ene og det andre (ikke-materielle ting), og skylder gjerne på meg for at vi mangler det. Fx at vi ikke har nok venner, at jeg ikke tar initiativ til å invitere noen, at jeg ikke tilbringer nok tid med ham eller barna osv. Men jeg har jo selvfølgelig flyttet rundt med ham, og har på samme måte som ham mistet vennene. Han har også gradvis utviklet veldig dårlig forhold til min familie, spesielt mine to voksne brødre. Dette til tross for at de er svært lite involvert i min familiesituasjon og forøvrig er kjempesnille. Han har en søster med bipolar lidelse, en patriark av en far og forøvrig en splittet familie som han omtrent aldri snakker med meg om eller besøker.

Jeg prøver å roe han, og prøver å leve livet med barna, men han finner hele tiden grunner til å være misfornøyd. Jeg får mer og mer følelsen av at han har en personlighetsforstyrrelse og sannsynligvis en depresjon. Dette kan jeg ikke ta opp med han, da han har en meget sterk personlighet og vil benekte all relasjon til psykiatrisk problem. Men jeg ser at det gradvis spiser opp forholdet vårt, som han på død og liv vil beholde også. På den ene siden vil han altså ikke "leve", men heller ikke "la leve". Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal rydde opp i det?? Ekteskapsbrudd må selvfølgelig være aller aller aller siste utvei, for å ha han som en eks-...., ja, vet ikke om han eller jeg overlever det. Hvordan kan jeg få ham til psykolog??? Eller finnes det noe sted hvor vi kan søke hjelp sammen?

[AnonymBruker]

Sånn kan du ikke ha det! Hva med en familieterapeut eller familievernkontor eller hva det heter? Det at han tar ut ting på sin nærmeste, som er deg, er vel et tegn på at mannen ikke har det så bra med seg selv. Hvis det er umulig å få han til selv å oppsøke psykolog, kan kanskje en familieterapeut være en mulighet?  

Anonymous poster hash: b0896...e8f