Henvise voksen mann til ADHD-utredning?

[AnonymBruker]

Hei!

 

Vi lurer på om vi bør/kan kreve at min samboers fastlege henviser ham til ADHD-utredning?
 

Jeg er samboer med en mann på 31 år, og som har oppmerksomhetsproblemer. Vi har lenge slitt med at han "husker dårlig", dvs at han ikke får med seg beskjeder, ikke husker hva som er blitt fortalt ham, glemmer ting han skal gjøre osv. I tillegg er han nærmest tiltaksløs, har vanskelig for å komme i gang med oppgaver og blir veldig lett distrahert. Dette har slitt veldig på forholdet vårt, da både små og store oppgaver blir værende ugjort, og små og større beskjeder og narrativer ikke huskes.

 

Vi har tatt opp situasjonen med fastlegen hans, men føler at han ser på problemet som bagateller (og hver for seg er jo hendelsene bagateller, men mange små drypp utgjør en stor dam..). Vi føler begge at vi ikke blir tatt på alvor, og at han mener at det er jeg som samboer som har for høye forventninger til partneren min. Det til tross for at min samboer selv syns det er et problem, og til tross for at han «alltid» har vært sånn – og hans mor ofte har vært frustrert over det.

 

Han henviste dog min samboer til nevropsykologisk undersøkelse. Det kan jo da nevnes at han i henvisningen skrev blant annet at «Foreldrene aldri har opplevd at hans distrerbarhet har vært noe stort problem», noe som ikke stemmer med virkeligheten – det de derimot har opplevd har vært at han tross alt gjorde det greit på skolen, og han var ikke hyperaktiv, slik at de tenkte aldri tanken om at det kanskje kunne vært lurt med en utredning. Men opplevd det som et problem har de i høyeste grad gjort. Hele henvisningen er gjennomsyret av en situasjonsbeskrivelse som vi ikke kjenner oss igjen i. Min samboer følte under den nevropsykologiske testingen at nevropsykologen var farget av det som stod i henvisningen, og at han ikke ble tatt på alvor heller der.

Resultatet av testingen ble at han tester innenfor til over normalområdet, med unntak av «lettere vansker med oppmerksomhet». Rapporten nevner også at på registreringsskjema for ADHD vises det «ikke klart skårer som kan være forenlig med ADHD/ADD». Nevropsykologen anbefalte henvisning til nevrolog og MR, hvilket er blitt gjennomført uten funn. Fastlegen anser derfor saken for avsluttet da han mener det er utelukket psykogene eller utviklingsmessige forklaringer på konsentrasjonssvikten.

 

Gjennom min helsefaglige utdanning er jeg dog klar over at ADHD-utredning er mer omfattende enn bare et spørreskjema hos en nevropsykolog, og har oppfattet dette som et supplement til utredningen, ikke utredning i seg selv. Jeg har også vært borti pasienter som har fått diagnosen i voksen alder etter en rekke samtaler med psykiater. Jeg vet ikke deres resultater på nevropsykologiske tester, men det symptombildet de beskriver oppleves for meg veldig likt min samboers.

 

Vi klarer derfor ikke helt å slå oss til ro med situasjonen slik den er nå. Vi vet at problemene har vært der hele livet. Vi vet at han har problemer både hjemme og på jobb (ikke i selve den praktiske yrkesutførelsen sin, men i det byråkratiske arbeidet som medfølger). Han har en 3-årig høyskoleutdanning, men det er en veldig praktisk rettet utdanning der det nesten ikke eksisterer skriftlig pensummateriell. (Jeg vet dessuten om en håndfull arbeidskollegaer av ham som har en ADHD-diagnose, og som opplever at utdanningen og yrket er veldig «ADHD-vennlig», hvis man kan kalle det det). Han mister fort konsentrasjonen når han leser, og blir lett distrahert ellers også. Han er ikke hyperaktiv, men vi har skjønt det som at det ikke er en nødvendighet for å ha ADD/ADHD. Det kan også oppleves som om han har manglende begrepsforståelse på en del ord. I tillegg til det som er nevnt innledningsvis, om at han ikke husker beskjeder, ting han blir fortalt, eller ting han har opplevd.

 

Syns du vi burde insistere på en henvisning til ADHD-utredning? Det ville vært mye lettere for oss å eventuelt slå oss til ro med situasjonen dersom vi i det minste møter noen som forstår at dette er et problem for oss. Slik det er nå, når vi føler at vi ikke blir tatt på alvor, så oppleves det som om ingen egentlig gidder å se skikkelig på situasjonen men i stedet gjør seg opp forutintatte meninger.. Og det er det veldig vanskelig for oss å slå oss til ro med når vi begge føler at det "er noe" der...

Anonymous poster hash: d24c3...8bb

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror fastlegen har et godt poeng.