Melder meg ut av verden

[AnonymBruker]

Jeg er fortvila nå.

Vil bare melde meg ut av alt.

Vil ikke være alene, vil ikke bli et ensomt menneske, men jeg passer ikke inn noen steder. Hvor gjør man da av seg?

Psykosen var et tilholdssted. Det ble trygt fordi alle brydde seg, og jeg var plutselig noen. Men den ødela meg også, fordi den stjal 8 år av mitt liv, - noen av de kanskje viktigste årene til å vokse opp og lære å bli voksen.

Jeg vet ikke hvordan man er voksen. Tror jeg aldri kommer til å bli det pga de tapte årene. Ingen godtar meg fordi jeg ikke har greid å bli voksen, Men det er ikke min skyld!. Føler det er for sent nå.

 

Psykosen er visst det eneste jeg kan og behersker - du tror kanskje ikke at man kan beherske psykoser, det skulle jo høres umulig ut, men jeg er dreven i faget og vet alt om fra symptomene starter og vet godt alle fasene som kommer tur etter tur, fordi jeg har vært der så mange ganger.  Det er det eneste jeg har lært i løpet av ti år. Jeg kommer visst alltid til å være en lus i systemet.

Jeg har heller ikke lært så mange sosiale koder. Kan man ikke ferdes sosialt så blir man snakket, snakket og atter snakket om. Få er forståelsesfulle og enda flere totalt blinde for medfølelse.

 

Jeg er bare trist. Fordi jeg tror aldri jeg kommer meg noen vei videre.

 

Anonymous poster hash: 521a1...a89

[stjernestøv]

 

Jeg er fortvila nå.

Vil bare melde meg ut av alt.

Vil ikke være alene, vil ikke bli et ensomt menneske, men jeg passer ikke inn noen steder. Hvor gjør man da av seg?

Psykosen var et tilholdssted. Det ble trygt fordi alle brydde seg, og jeg var plutselig noen. Men den ødela meg også, fordi den stjal 8 år av mitt liv, - noen av de kanskje viktigste årene til å vokse opp og lære å bli voksen.

Jeg vet ikke hvordan man er voksen. Tror jeg aldri kommer til å bli det pga de tapte årene. Ingen godtar meg fordi jeg ikke har greid å bli voksen, Men det er ikke min skyld!. Føler det er for sent nå.

 

Psykosen er visst det eneste jeg kan og behersker - du tror kanskje ikke at man kan beherske psykoser, det skulle jo høres umulig ut, men jeg er dreven i faget og vet alt om fra symptomene starter og vet godt alle fasene som kommer tur etter tur, fordi jeg har vært der så mange ganger.  Det er det eneste jeg har lært i løpet av ti år. Jeg kommer visst alltid til å være en lus i systemet.

Jeg har heller ikke lært så mange sosiale koder. Kan man ikke ferdes sosialt så blir man snakket, snakket og atter snakket om. Få er forståelsesfulle og enda flere totalt blinde for medfølelse.

 

Jeg er bare trist. Fordi jeg tror aldri jeg kommer meg noen vei videre.

 

Anonymous poster hash: 521a1...a89

 

Trist at du har det sånn, jeg tror også man kan beherske psykoser. En kan leve med det i mange år. Føler at det står ganske stille med meg og, har gjort det i flere år....men verden går videre.

[missmas]

Fatter ikke åssen dere har klart å leve med psykose i flere år! Men jeg har bare erfaring med manisk psykose og det er kanskje annerledes?

[Madelenemie]

 

Jeg er fortvila nå.

Vil bare melde meg ut av alt.

Vil ikke være alene, vil ikke bli et ensomt menneske, men jeg passer ikke inn noen steder. Hvor gjør man da av seg?

Psykosen var et tilholdssted. Det ble trygt fordi alle brydde seg, og jeg var plutselig noen. Men den ødela meg også, fordi den stjal 8 år av mitt liv, - noen av de kanskje viktigste årene til å vokse opp og lære å bli voksen.

Jeg vet ikke hvordan man er voksen. Tror jeg aldri kommer til å bli det pga de tapte årene. Ingen godtar meg fordi jeg ikke har greid å bli voksen, Men det er ikke min skyld!. Føler det er for sent nå.

 

Psykosen er visst det eneste jeg kan og behersker - du tror kanskje ikke at man kan beherske psykoser, det skulle jo høres umulig ut, men jeg er dreven i faget og vet alt om fra symptomene starter og vet godt alle fasene som kommer tur etter tur, fordi jeg har vært der så mange ganger.  Det er det eneste jeg har lært i løpet av ti år. Jeg kommer visst alltid til å være en lus i systemet.

Jeg har heller ikke lært så mange sosiale koder. Kan man ikke ferdes sosialt så blir man snakket, snakket og atter snakket om. Få er forståelsesfulle og enda flere totalt blinde for medfølelse.

 

Jeg er bare trist. Fordi jeg tror aldri jeg kommer meg noen vei videre.

 

Anonymous poster hash: 521a1...a89

 

Hei!

 

Jeg hadde lite tanker om voksenlivet...da jeg fikk autismediagnose

 

Og lite bekymriner, annet enn at jeg alltid hadde følt jeg ikke hørte til/passet inn.

 

Da jeg fikk autismediagnose tok jeg mulighetene jeg fikk:

 

Skaffet meg studiekompetanse.

 

Startet å¨studere,

 

Så fikk jeg sjelekvaler hva angikk om jeg ville kunne gi tilbake noe av dette, til samfunnet.

 

Jeg trodde lenge, JA.

 

I dag vet jeg ikke.

 

Jeg holder meg glad og frisk ved å studere.

 

Psykose eller autisme bør ikke få stjelde båre liv.

 

Hva som fremtiden bringer vet jeg ikke, på veien dit gjør jeg mitt beste, det gjør jeg best ved å studere, lære, glede meg

 

for min egen del, men også for en slags helhet, jeg vil vise mine barn at autisme ingen grunn for å si stopp/tenke defansift,

 

Jeg føler meg mest som en marsboer, hver dag, men jeg gjør krav på å være en del av, fordi jeg mener min autisme skaper vansker som ikke logisk er der for andre, sånn vil jeg få til og bekjempe det som er av vansker.