Jeg synes ikke det er ok med selvskading

[Gjest]

Jeg ble litt overasket i den siste tråden min der jeg oppfattet at noen tror jeg synes det er helt greit med selvskading. Jeg vet ikke hvor jeg har skrevet det.

Jeg har slitt med det i ca 10 år. Klarte meg et par år uten selvskading der det stadig var en kamp. Prøvd alt mulig av andre mestringsstrategier uten at det nyttet. Når jeg fikk rett medisinering for 1 år siden så forsvant trangen til selvskading. Var borte 1/2 år, men sammen med noen påkjenninger dukket den dessverre opp igjen. Så jeg har hatt et par tilbakefall.

Det jeg har sagt er at jeg nå har akseptert at jeg risikerer å ha tilbakefall. Jeg har sluttet å se ned på meg selv om jeg får slike tilbakefall. Så lenge det ikke går ut over andre enn meg selv så har jeg sluttet å se på det som krise. Tenke at nå mislykkes jeg igjen.

Men det betyr ikke at jeg synes det er ok. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg og prøver å la være. Jeg håper at jeg ikke får flere tilbakefall og heller klarer å mestre utfordringer på andre måter. Det betyr bare at jeg har akseptert at jeg ikke er feilfri.

[Gjest]

Blir det feil av meg å akseptere at jeg kan få tilbakefall?

[Madelenemie]

Blir det feil av meg å akseptere at jeg kan få tilbakefall?

Hei!

Nei!

Det er ærlig fornuftig og statistisk smart å tenke som deg!!

All fornuft tilsier at du ar rett!

En venn som skader seg, skadet seg igjen, det var nå så,... Men at lot meg tro...frisk...er noe annet!:-(

Da jeg skrev noe om love ikke gjør igjen!! Svarte jeg" slutt å love, forhold deg til fakta"

Jeg ar "syk" fredag, fikk hjelp av en venn til å vaske, rydde og sette på plass!, nå er det nok sminke:-(

[Gjest]

Hei!

Nei!

Det er ærlig fornuftig og statistisk smart å tenke som deg!!

All fornuft tilsier at du ar rett!

En venn som skader seg, skadet seg igjen, det var nå så,... Men at lot meg tro...frisk...er noe annet!:-(

Da jeg skrev noe om love ikke gjør igjen!! Svarte jeg" slutt å love, forhold deg til fakta"

Jeg ar "syk" fredag, fikk hjelp av en venn til å vaske, rydde og sette på plass!, nå er det nok sminke:-(

Jeg er vel egentlig bare realistisk etter alle disse årene og mange tilbakefall. Når jeg kunne få tilbakefall dette året som jeg har vært så bra, så må jeg bare innse at dette er noe jeg kanskje alltid kommer til å slite med i perioder.  Jeg har det bedre med meg selv med å akseptere det, enn om jeg lover meg selv aldri mer, og likevel faller tilbake. Men nå har jeg det bedre og setter veldig pris på at jeg får føle at livet er godt, så får jeg bare ta det som kommer etter hvert. Jeg tar ingenting i livet som en selvfølge.

Endret 25. mars 2014 av eller

[Missimo]

Jeg ble litt overasket i den siste tråden min der jeg oppfattet at noen tror jeg synes det er helt greit med selvskading. Jeg vet ikke hvor jeg har skrevet det.

Jeg har slitt med det i ca 10 år. Klarte meg et par år uten selvskading der det stadig var en kamp. Prøvd alt mulig av andre mestringsstrategier uten at det nyttet. Når jeg fikk rett medisinering for 1 år siden så forsvant trangen til er på andre måter. Det betyr bare at jeg har akseptert at jeg ikke er feilfri.

Bra at du aksepterer at du ikke er feilfri. Ingen blir jo feilfrie uansett. Kanskje du kan tenke over hvordan du forstår din selvskading; er det en straff eller belønning?

Endret 25. mars 2014 av Missimo

[Gjest]

Bra at du aksepterer at du ikke er feilfri. Ingen blir jo feilfrie uansett. Kanskje du kan tenke over hvordan du forstår din selvskading; er det en straff eller belønning?

Hvorfor redigerte du innlegget? Det gav meg mange tanker det som stod der.

 

Selvskading har aldri vært belønning og aldri for å få oppmerksomhet.  Jeg begynte når jeg var alvorlig deprimert og så svart på alt. . Det har vært mye selvforakt, det ligger veldig mye psykisk smerte bak.  Det har vært beroligende.  Når følelsene har vært i så mye kaos at jeg har hatt lyst til å kaste noe i veggen, så har jeg gått rolig for meg selv og skadet meg så ingen kan merke noe på meg hvordan jeg har det. Det har vært så mye.  Men jeg vet at det er veldig dårlig mestringstrategi.  Jeg har gitt opp å tro at jeg er ferdig med det, så nå har jeg egentlig bare som mål å klare å mestre vanskeligheter på andre måter. Og at det blir minst mulig og lettest mulig når jeg ikke klarer det. Det tror jeg er mest realistisk mål.

[Nycora]

Har du prøvd fysisk aktivitet? At du tar deg ut så mye og blir så sliten at det er smertefullt? Jeg har selskadet meg tidligere, startet vel i ung alder uten at jeg skjønte sammenhengen. Jeg visste heller ikke om noen som gjorde dette og viste det aldri til noen. Det var min hemmelighet som jeg hadde kontroll over.

Nå er ikke selvskading lenger et alternativ, jeg holder fast på denne tanken. Hadde en liten "glipp" jeg også i vinter engang, men likevel holder jeg på denne tanken. Jeg har sluttet med dette. Jeg kan gjøre mange andre ting som er mye mere konstruktive. F.eks. Kan jeg søke hjelp, trene, isbade, iskald dusj. Det er mange måter å dempe psykisk smerte på, man trenger ikke å kutte seg. Det er jo uansett en brannslukking, smerte der og da som går fort over. Det du sitter igjen med er arr for livet.

Har du prøvd truxal når du får det ille? Jeg har overlevd på dette mange ganger. Vil også si at jeg dømmer ingen som selvskader, vet bare at det finnes mange andre alternativer.

[frosken]

Blir det feil av meg å akseptere at jeg kan få tilbakefall?

Jeg mener du overser en opplagt mulighet til å skille mellom følelser og handling. Du kan ikke sikre deg mot å få perioder med vanskelige følelser (og dette er også viktig å akseptere), men du trenger ikke la det føre til selvskading.

 

Hvis du synes det er greit at du velger selvskading som mestringsstrategi og du ikke involverer andre mennesker i det, så er det heller ingen som har noe med å "fordømme" din selvskading. Men jeg reagerer på at du nærmest ser på selvskading som noe som "bare skjer". Det er ikke noe som skjer, det er noe du velger å gjøre. Av den grunn kan du også velge å la være. Men som sagt, det er opp til deg om dette er et valg som er viktig for deg å gjøre eller ikke.

[Gjest]

Jeg mener du overser en opplagt mulighet til å skille mellom følelser og handling. Du kan ikke sikre deg mot å få perioder med vanskelige følelser (og dette er også viktig å akseptere), men du trenger ikke la det føre til selvskading.

 

Hvis du synes det er greit at du velger selvskading som mestringsstrategi og du ikke involverer andre mennesker i det, så er det heller ingen som har noe med å "fordømme" din selvskading. Men jeg reagerer på at du nærmest ser på selvskading som noe som "bare skjer". Det er ikke noe som skjer, det er noe du velger å gjøre. Av den grunn kan du også velge å la være. Men som sagt, det er opp til deg om dette er et valg som er viktig for deg å gjøre eller ikke.

Jeg mener ikke at  skadingen bare skjer, men det er trangen som bare kommer. Hvorfor den gjør det vet jeg ikke. Jeg håpet jeg var ferdig med den, men jeg må bare innse det at den vil dukke opp i vanskelige situasjoner så lenge jeg lever.  

 

Jeg vet jeg har et valg når det gjelder handling, men når det er på det verste så føles det ikke slik. Akkurat det tror jeg er umulig for andre å forstå.  Jeg håper ennå at dette er noe jeg nå skal klare å legge bak meg, men velger likevel å være realistisk.  Da blir ikke skuffelsen over å ikke mestre det så stor.

 

Egentlig burde jeg ikke kommet inn på dette tema nå, men fikk behov for å forsvare meg på grunn av måten den forrige tråden min utviklet seg.  Jeg føler andre misforstår hva jeg mener med det jeg skriver, og har ennå inntrykk av at heller ikke du forstår hva jeg mener.  

 

Det jeg har akseptert er at jeg kan få tilbakefall.  Ikke at jeg kommer til å få det.  Jeg vil fremdeles jobbe med meg selv for å unngå det, selv om dere ikke tror det.  Men kanskje ikke så mye som dere mener jeg bør gjøre.

Endret 26. mars 2014 av eller

[Gjest]

Har du prøvd fysisk aktivitet? At du tar deg ut så mye og blir så sliten at det er smertefullt? Jeg har selskadet meg tidligere, startet vel i ung alder uten at jeg skjønte sammenhengen. Jeg visste heller ikke om noen som gjorde dette og viste det aldri til noen. Det var min hemmelighet som jeg hadde kontroll over.

Nå er ikke selvskading lenger et alternativ, jeg holder fast på denne tanken. Hadde en liten "glipp" jeg også i vinter engang, men likevel holder jeg på denne tanken. Jeg har sluttet med dette. Jeg kan gjøre mange andre ting som er mye mere konstruktive. F.eks. Kan jeg søke hjelp, trene, isbade, iskald dusj. Det er mange måter å dempe psykisk smerte på, man trenger ikke å kutte seg. Det er jo uansett en brannslukking, smerte der og da som går fort over. Det du sitter igjen med er arr for livet.

Har du prøvd truxal når du får det ille? Jeg har overlevd på dette mange ganger. Vil også si at jeg dømmer ingen som selvskader, vet bare at det finnes mange andre alternativer.

Jeg tror aldri jeg har prøvd truxal.  Tar du dem ved behov?

[XbellaX]

Jeg mener ikke at  skadingen bare skjer, men det er trangen som bare kommer. Hvorfor den gjør det vet jeg ikke. Jeg håpet jeg var ferdig med den, men jeg må bare innse det at den vil dukke opp i vanskelige situasjoner så lenge jeg lever.  

 

Jeg vet jeg har et valg når det gjelder handling, men når det er på det verste så føles det ikke slik. Akkurat det tror jeg er umulig for andre å forstå.  Jeg håper ennå at dette er noe jeg nå skal klare å legge bak meg, men velger likevel å være realistisk.  Da blir ikke skuffelsen over å ikke mestre det så stor.

 

Egentlig burde jeg ikke kommet inn på dette tema nå, men fikk behov for å forsvare meg på grunn av måten den forrige tråden min utviklet seg.  Jeg føler andre misforstår hva jeg mener med det jeg skriver, og har ennå inntrykk av at heller ikke du forstår hva jeg mener.  

 

Det jeg har akseptert er at jeg kan få tilbakefall.  Ikke at jeg kommer til å få det.  Jeg vil fremdeles jobbe med meg selv for å unngå det, selv om dere ikke tror det.  Men kanskje ikke så mye som dere mener jeg bør gjøre.

 

"akkurat det tror jeg er umulig å forstå", skriver du, men selvskading kan gjerne sammenlignes med alkoholisme, rusmisbruk, spiseforstyrrelser, altså dårlige vaner/mestringsmåter som er/kan bli avhengighetsskapende. Disse uvanene gir mengder av trygghet, alle andre måter å møte "motgang" på blir skjøvet bort. Det er med andre ord ikke så vanskelig å relatere.

 

Det er fullt mulig, også for deg, å avbryte dette mønsteret, men det krever mye jobb. Om du ønsker å bruke tid og krefter på dette, eller om du ønsker å fortsette slik du gjør blir opp til deg.

 

En del av arbeidet med selvskading er å forstå at det ikke nytter å iverksette nødvendige tiltak når det begynner å storme.

[Gjest]

"akkurat det tror jeg er umulig å forstå", skriver du, men selvskading kan gjerne sammenlignes med alkoholisme, rusmisbruk, spiseforstyrrelser, altså dårlige vaner/mestringsmåter som er/kan bli avhengighetsskapende. Disse uvanene gir mengder av trygghet, alle andre måter å møte "motgang" på blir skjøvet bort. Det er med andre ord ikke så vanskelig å relatere.

 

Det er fullt mulig, også for deg, å avbryte dette mønsteret, men det krever mye jobb. Om du ønsker å bruke tid og krefter på dette, eller om du ønsker å fortsette slik du gjør blir opp til deg.

 

En del av arbeidet med selvskading er å forstå at det ikke nytter å iverksette nødvendige tiltak når det begynner å storme.

Hva kan du gjøre i forkant da?

[XbellaX]

Hva kan du gjøre i forkant da?

 

Det ramlet ut et ord i forrige innlegg, siste setning.

”En del av arbeidet med selvskading er å forstå at det ikke nytter å iverksette ALLE nødvendige tiltak når det begynner å storme.”

 

Hva tror du selv? På hvilken måte kan du drive aktiv forebygging av selvskading? Du kan jobbe med endring av tankemønster og fysisk aktivitet, for å nevne noe.

[frosken]

Jeg mener ikke at  skadingen bare skjer, men det er trangen som bare kommer. Hvorfor den gjør det vet jeg ikke. Jeg håpet jeg var ferdig med den, men jeg må bare innse det at den vil dukke opp i vanskelige situasjoner så lenge jeg lever.  

 

Jeg vet jeg har et valg når det gjelder handling, men når det er på det verste så føles det ikke slik. Akkurat det tror jeg er umulig for andre å forstå.  Jeg håper ennå at dette er noe jeg nå skal klare å legge bak meg, men velger likevel å være realistisk.  Da blir ikke skuffelsen over å ikke mestre det så stor.

 

Dette er utsagn som også en alkoholiker kunne ha kommet med. Hva ville du da ha sagt til vedkommende?

[Gjest]

Dette er utsagn som også en alkoholiker kunne ha kommet med. Hva ville du da ha sagt til vedkommende?

Jeg ville vel sagt mye av det samme som dere har sagt nå.  Det er lettere å si noe, enn det er å gjennomføre det.  Hadde jeg opplevd det selv så ville jeg nok hatt større forståelse hvis de ikke greide det.  

 

Jeg føler dette tema er ubehagelig nå.   Det har skjedd noen få ganger på et år mens det var til alle tider før.  Jeg har hatt det veldig bra det siste året, og føler selv det går bra.  Men jeg ser jo at jeg har en utfordring når ting blir vanskelig.  Så jeg vet ikke.  Jeg har fått en del å tenke på.

[Gjest]

Det ramlet ut et ord i forrige innlegg, siste setning.

”En del av arbeidet med selvskading er å forstå at det ikke nytter å iverksette ALLE nødvendige tiltak når det begynner å storme.”

 

Hva tror du selv? På hvilken måte kan du drive aktiv forebygging av selvskading? Du kan jobbe med endring av tankemønster og fysisk aktivitet, for å nevne noe.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne forebygge det.  Bare håpe at jeg skal klare å mestre vanskeligheter uten.  Du skriver at jeg må jobbe med endring av tankemønster.  Men jeg har et helt annet tankemønster når jeg har det bra.  

[XbellaX]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne forebygge det.  Bare håpe at jeg skal klare å mestre vanskeligheter uten.  Du skriver at jeg må jobbe med endring av tankemønster.  Men jeg har et helt annet tankemønster når jeg har det bra.  

 

Det er akkurat her jeg får problemer med å forstå deg. Dessverre kommer du ikke så langt med å gå rundt "å håpe", fordi det  å bryte med mønsteret krever bevissthet og konkrete handlinger.

[frosken]

Jeg ville vel sagt mye av det samme som dere har sagt nå.  Det er lettere å si noe, enn det er å gjennomføre det.  Hadde jeg opplevd det selv så ville jeg nok hatt større forståelse hvis de ikke greide det.  

 

 

Når det gjelder å slutte med selvskading, så er jeg overbevist om at det er nødvendig med totalavhold. Du må ta et valg og ikke vike fra det valget uansett hvordan du føler det. Dersom du stenger muligheten til å selvskade, så vil vanskelige perioder kunne arte seg forskjellig fra hvordan de er nå. Å tenke at selvskading er en mulighet er nesten å fore bevisstheten med at det er greit om uroen vokser, for da kan du løse det med selvskading.

 

Men dette er et valg som evt. bare du selv kan ta, og det er ikke sikkert at du synes det er et stort nok poeng å slutte eller at du er villig til å nekte deg selv den løsningen.

[Missimo]

Hvorfor redigerte du innlegget? Det gav meg mange tanker det som stod der.

Selvskading har aldri vært belønning og aldri for å få oppmerksomhet. Jeg begynte når jeg var alvorlig deprimert og så svart på alt. . Det har vært mye selvforakt, det ligger veldig mye psykisk smerte bak. Det har vært beroligende. Når følelsene har vært i så mye kaos at jeg har hatt lyst til å kaste noe i veggen, så har jeg gått rolig for meg selv og skadet meg så ingen kan merke noe på meg hvordan jeg har det. Det har vært så mye. Men jeg vet at det er veldig dårlig mestringstrategi. Jeg har gitt opp å tro at jeg er ferdig med det, så nå har jeg egentlig bare som mål å klare å mestre vanskeligheter på andre måter. Og at det blir minst mulig og lettest mulig når jeg ikke klarer det. Det tror jeg er mest realistisk mål.

Det er jo nesten sånn at du burde blitt bedre på å få ut smerten din i stedet for å innagere. Har du mulighet til å prate med noen når smerten kommer? Med det mener jeg ikke utagere men få til en normal balanse midt i mellom. Hvordan kan du få ut eller bort smerten? Det avhenger vel hva som trigger smerten i deg. Har det med mellommenneskelige relasjoner å gjøre? Trenger du alltid å være "den snille" som aldri skal få lov å reagere? Er det derfor du skader deg - fordi du har ingenting annet du kan gjøre, slik du føler det?

[Gjest]

Når det gjelder å slutte med selvskading, så er jeg overbevist om at det er nødvendig med totalavhold. Du må ta et valg og ikke vike fra det valget uansett hvordan du føler det. Dersom du stenger muligheten til å selvskade, så vil vanskelige perioder kunne arte seg forskjellig fra hvordan de er nå. Å tenke at selvskading er en mulighet er nesten å fore bevisstheten med at det er greit om uroen vokser, for da kan du løse det med selvskading.

 

Men dette er et valg som evt. bare du selv kan ta, og det er ikke sikkert at du synes det er et stort nok poeng å slutte eller at du er villig til å nekte deg selv den løsningen.

Jeg vet at dette er et valg bare jeg kan ta.  Fornuften min sier at nå er det på tide å slutte med det tullet.  Men jeg er livredd for å slippe taket.  Jeg har egentlig aldri stengt muligheten.  Jeg kastet aldri barberbladene.  Selv ikke de 2 årene jeg klarte å la det være.  De var min trygghet.  Jeg måtte vite at jeg hadde muligheten hvis det ikke gikk.  Jeg vet dette høres sykt ut. Og det er det vel kanskje også.  

 

Det har vel vært min "kontroll" over følelser og reaksjoner.

Endret 26. mars 2014 av eller