Jeg synes ikke det er ok med selvskading

[XbellaX]

Jeg vet at dette er et valg bare jeg kan ta.  Fornuften min sier at nå er det på tide å slutte med det tullet.  Men jeg er livredd for å slippe taket.  Jeg har egentlig aldri stengt muligheten.  Jeg kastet aldri barberbladene.  Selv ikke de 2 årene jeg klarte å la det være.  De var min trygghet.  Jeg måtte vite at jeg hadde muligheten hvis det ikke gikk.    

Jeg vet dette høres sykt ut. Og det er det vel kanskje også. Det har vel vært min "kontroll" over følelser og reaksjoner.

 

Gratulerer. Dette er noe av det ærligste du har skrevet om selvskadingen din på evigheter. 

 

"Jeg vet dette høres sykt ut. Og det er det vel kanskje også." Det er ikke "sykt", vel det er sykt i betydningen av at den som skader seg ikke har det bra, men det er ikke vanskelig å forstå det du skriver. Det er jo akkurat dette som blir en ond sirkel og dermed så vanskelig å bryte ut av. Akkurat som ved alkoholisme, eller spiseforstyrrelser kan selvskadingen gi så mye trygghet og en (falsk) følelse av kontroll at et liv uten virker umulig. 

 

Du definerer deg ikke som "ferdig med selvskading", du skriver at du aksepterer at du kan ty til det, dette er med på å tåkelegge bevisstheten din. For den som ønsker å bryte dekstruktive vaner krever det en daglig årvåken bevissthet om å ta riktige valg. For din del, har jeg ikke lest noe som til nå sier meg at du har satset fullt ut på et selvskadings-stopp, du har hatt og har fortsatt, døren på gløtt, hele tiden, -  i tilfelle.

[Gjest]

Gratulerer. Dette er noe av det ærligste du har skrevet om selvskadingen din på evigheter. 

 

"Jeg vet dette høres sykt ut. Og det er det vel kanskje også." Det er ikke "sykt", vel det er sykt i betydningen av at den som skader seg ikke har det bra, men det er ikke vanskelig å forstå det du skriver. Det er jo akkurat dette som blir en ond sirkel og dermed så vanskelig å bryte ut av. Akkurat som ved alkoholisme, eller spiseforstyrrelser kan selvskadingen gi så mye trygghet og en (falsk) følelse av kontroll at et liv uten virker umulig. 

 

Du definerer deg ikke som "ferdig med selvskading", du skriver at du aksepterer at du kan ty til det, dette er med på å tåkelegge bevisstheten din. For den som ønsker å bryte dekstruktive vaner krever det en daglig årvåken bevissthet om å ta riktige valg. For din del, har jeg ikke lest noe som til nå sier meg at du har satset fullt ut på et selvskadings-stopp, du har hatt og har fortsatt, døren på gløtt, hele tiden, -  i tilfelle.

Du har nok rett. Jeg har døren på gløtt. Jeg har to krykker når ting blir vanskelig og det. Er sobril og selvskading. Når jeg skal ha sobril er jeg avhengig av at legen vil skrive det ut. Selvskadingen er det bare jeg som har kontroll over. Så det er nok den jeg er mest redd for å slippe taket på.

Nå når reaksjonene på siste påkjenning har gitt seg så har jeg det godt igjen, selv om situasjonen er den samme og det er vanskelig. Nå når jeg har det bra og selvskadingen ikke føles som noe problem, vil jeg egentlig bare skyve tankene på det vekk og ikke lage et problem ut av noe som ikke er der akkurat nå.

Du og frosken har klart å trenge meg godt opp i et hjørne nå når jeg hadde bestemt meg for å akseptere at slik er det bare. Nå vet jeg ikke lenger. Dette er tøft og vanskelig.

[ISW]

Du har nok rett. Jeg har døren på gløtt. Jeg har to krykker når ting blir vanskelig og det. Er sobril og selvskading. Når jeg skal ha sobril er jeg avhengig av at legen vil skrive det ut. Selvskadingen er det bare jeg som har kontroll over. Så det er nok den jeg er mest redd for å slippe taket på.

Nå når reaksjonene på siste påkjenning har gitt seg så har jeg det godt igjen, selv om situasjonen er den samme og det er vanskelig. Nå når jeg har det bra og selvskadingen ikke føles som noe problem, vil jeg egentlig bare skyve tankene på det vekk og ikke lage et problem ut av noe som ikke er der akkurat nå.

Du og frosken har klart å trenge meg godt opp i et hjørne nå når jeg hadde bestemt meg for å akseptere at slik er det bare. Nå vet jeg ikke lenger. Dette er tøft og vanskelig.

 

Jeg tror problemet er som du sier at du har vendt deg til at selvskading er en slags løsning på et problem.

 

Det blir med selvskading som med alt annet destruktivt mennesker gjør for å håndtere problemer (og ja, de fleste mennesker har en eller annen destruktiv form for avreagering - være seg å spise for mye, bite seg i leppa, drikke, ta stoff, røyke, selvskade, eller i ytterste konsekvens ta livet sitt).

 

Jeg tror du må spørre deg; hvorfor er det mange andre som ikke selvskader selv om de har det vanskelig? Kan det være at du har valgt en ganske elendig form for avreagering?