Deprimert sønn

[Gondor]

Jeg lurer på om min sønn på 20 år er deprimert.

Han flyttet hjemmefra i høst og bor nå på andre siden av landet. Han tar opp fag og har så lang også hatt en jobb som han nå har mistet pga nedskjæringer. Han deler leilighet med en kamerat som studerer og har ikke eget soveværelse.

Han ringte meg i kveld og var helt i oppløsning. Han synes alt er mørkt. Han føler et konstant trykk i bakhodet. Han snakker nedsettende til seg selv. Sier slike ting som "jeg er patetisk". Han har ingen venner og føler seg ensom og helt håpløs sosialt. Dette er stikk i strid med det jeg har opplevd av ham. Han har alltid vært sosial og har hatt gode kamerater. Han klandrer seg selv og synes han er helt håpløs. Dette er noe av det han sa. Han føler seg gammel.

Han har hatt en vanskelig barndom med en alkoholisert far som han ikke fikk kontakt med før faren og jeg flyttet fra hverandre. Han sa selv at kanskje reaksjonen på dette først kommer nå.

Vi ble enige om at han skulle troppe opp på legekontoret i morgen og be om en time snarest.

Jeg mener han trenger en å prate med som kan ta ham på alvor. Selv sier han at han tror alt hadde ordnet seg hvis han kom inn på et studiested, fikk studere det han ønsker og fikk studiekamerater.

Vi snakket om min bipolare lidelse og arvelighet. Han har også en far med endel personlighetsforstyrrelser.

Er han deprimert? Hvordan skal jeg på best mulig måte støtte ham?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har allerede støttet han. Du har rådet han til det eneste rette - søke profesjonell hjelp. Legen vil finne ut om han har en depresjon og iverksette nødvendige tiltak.

 

Du kan fortsette å støtte han ved å motivere han til å følge behandlingen og ved å fortsette å være en vanlig god mor.

[Madelenemie]

Jeg lurer på om min sønn på 20 år er deprimert.Han flyttet hjemmefra i høst og bor nå på andre siden av landet. Han tar opp fag og har så lang også hatt en jobb som han nå har mistet pga nedskjæringer. Han deler leilighet med en kamerat som studerer og har ikke eget soveværelse.Han ringte meg i kveld og var helt i oppløsning. Han synes alt er mørkt. Han føler et konstant trykk i bakhodet. Han snakker nedsettende til seg selv. Sier slike ting som "jeg er patetisk". Han har ingen venner og føler seg ensom og helt håpløs sosialt. Dette er stikk i strid med det jeg har opplevd av ham. Han har alltid vært sosial og har hatt gode kamerater. Han klandrer seg selv og synes han er helt håpløs. Dette er noe av det han sa. Han føler seg gammel.Han har hatt en vanskelig barndom med en alkoholisert far som han ikke fikk kontakt med før faren og jeg flyttet fra hverandre. Han sa selv at kanskje reaksjonen på dette først kommer nå.Vi ble enige om at han skulle troppe opp på legekontoret i morgen og be om en time snarest.Jeg mener han trenger en å prate med som kan ta ham på alvor. Selv sier han at han tror alt hadde ordnet seg hvis han kom inn på et studiested, fikk studere det han ønsker og fikk studiekamerater.Vi snakket om min bipolare lidelse og arvelighet. Han har også en far med endel personlighetsforstyrrelser.Er han deprimert? Hvordan skal jeg på best mulig måte støtte ham?

Hei!

Det er ikke så lett!

Min sønn på 16 oppsøker meg mye:-(

Går etter meg, Kværner om at jeg er en nerd, og det er ikke han.

Fint og flott, sa jeg!

Jeg er mamma og han bør skape sitt liv, sin avstand og ta sine valg.

Det er 16 år siden var i min mage, noe Vi ikke snakker om, kun pappa kommer inn på dette, da går jeg og da går han!!

Som mammaer skal vi bare være støtte, lage søndagsmiddager og om de spør veldig, svare på mer.

Min sønn er opptatt av at jeg har vært i krigen, det liker jeg:-) det er en ikke- mamma- greie og fin.

Jeg kan fortelle han mer, om han ikke blander inne følelser, og klarer å s meg som et mennesket og ikke mor, et menneske med prinsipper.

Jeg søkte selv nylig hjelp for han,ikke mye protest fra han, han har autistiske trekk, og trenger mer oppfølging, jeg vil hjelpe han, men det er vrient at far stadig vil komme inn på dette med amming, for det varsko en kamp med han, han tåler ikkemdireke kontakt , sev Ikke gjwnnom klær.

[XbellaX]

Du har alt gjort mye riktig når han ringer deg. Det kan være vanskelig å sitte på sidelinjen når det gjelder de nærmeste. Jeg vet ikke om din sønn er syk eller ikke, men det er absolutt fornuftig å be ham dra til fastlegen for vurdering.

[Gondor]

Du har allerede støttet han. Du har rådet han til det eneste rette - søke profesjonell hjelp. Legen vil finne ut om han har en depresjon og iverksette nødvendige tiltak.

 

Du kan fortsette å støtte han ved å motivere han til å følge behandlingen og ved å fortsette å være en vanlig god mor.

Takk for svar! Jeg er inderlig glad i ham selvfølgelig og skal fortsette å støtte ham. Jeg bagateliserer ikke dette. Jeg vil ikke at han skal lide i tiår slik som jeg har gjort.

[Missimo]

Takk for svar! Jeg er inderlig glad i ham selvfølgelig og skal fortsette å støtte ham. Jeg bagateliserer ikke dette. Jeg vil ikke at han skal lide i tiår slik som jeg har gjort.

Det er veldig viktig å ikke bagatellisere dette, og det er viktig å forstå. Det gjør du, og det tror gjør deg til en god støttespiller.

[Gondor]

Det var virkelig godt å få dele dette og få respons. Tusen takk alle sammen!