Depresjon

[Lei&usikker]

Tenkte jeg skulle sende et lite tankespinn til psykologen her inne, kanskje han kan bli klok på noe av dette.

 

Jeg er inne i en depressiv periode, og har for første gang medikamentell behandling. Denne depresjonen har vedvart i hverfall et år, men ble alvorlig først tidlig i høst da jeg opplevde at jeg ikke var en del av verden rundt meg. Begynte med cipralex som reduserte denne opplevelsen merkbart, og fikk derfor en opptur hvor jeg trodde at alt ville bli bedre nå. Etter omtrent 6mnd på disse tablettene, og full dose de siste mnd, føler jeg meg likevell elendig.

 

Jeg går til psykolog, men sliter med å forklare hvordan jeg har det. Ordene strekker ikke til, jeg føler meg skamfull og håpløs som ikke takler mitt eget liv. Jeg har aldri blitt utsatt for fysisk vold eller overgrep, føler jeg ikke har rett til å ikke takle mine problemer som er så mye mindre enn mange andres.

 

Men likevel føler jeg at jeg kveles, som om jeg puster i vann og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med smerten. Grunnen til at jeg skriver i dag er at jeg rispet armen min med brødkniven i dag. Jeg ønsket ikke å skade meg, bare oppleve en slags lettelse. Det er ikke snakk om dype kutt, bare nok til at det så vidt kommer blod, for meg er det frigjørende å ha en plass på kroppen jeg kan trykke på for å føle smerte når trykket inni meg blir uholdbart. Jeg ønsker ikke å ta mitt eget liv, men tenker mye på hva som ville skjedd om bilen kolliderte eller bussen kjørete på meg ol. Det er den totale friheten og ansvarsfraskrivelsen som frister, vet dette er irrasjonellt, men et par uker i sykesengen friste, bare noen uker med fred. Men også disse tankene får meg til avsky meg selv, jeg har to barn å ta hensyn til. De er deler av tiden hos sin far, selv om det blir deilig å få de hjem igjen så gruer jeg meg. Det er så uoverkommelig slitsomt å tre den "alt er bra" masken over hodet igjen, selv om jeg vet at de ikke lar seg lure helt. Hvordan påvirker dette ungene? De er 3 og 6år, hvor eldstemann har diagnosen barneautisme (høytfungerende).

 

Håper du kanskje kan sortere noe av dette for meg, og tips om hvordan jeg skal få sagt alt dette til psykologen min hadde jeg satt pris på.

 

Føler meg rådvill

[Lei&usikker]

Noen som vet hvor lang tid det tar før psykologen svarer?

[ISW]

Noen som vet hvor lang tid det tar før psykologen svarer?

 

Det kan ta alt fra 5 minutter til aldri. Dette er en gratistjeneste og jeg tror ikke han alltid rekker over alle spørsmålene :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Kan du i tillegg til depresjonen være naturlig utslitt (barm med autisme)? Naturlig å ønske seg fri og ansvarsløshet noen uker i en slik tilstand.

 

2. Hvis ikke, bør du forbedre den antidepressive medikasjonen f. eks med tillegg av Wellbutrin.

 

3. Du kan få sagt dette til psykologen ved å skrive ut ditt innlegg her på DOL.

[hu_derre_der]

Tenkte jeg skulle sende et lite tankespinn til psykologen her inne, kanskje han kan bli klok på noe av dette.

 

Jeg er inne i en depressiv periode, og har for første gang medikamentell behandling. Denne depresjonen har vedvart i hverfall et år, men ble alvorlig først tidlig i høst da jeg opplevde at jeg ikke var en del av verden rundt meg. Begynte med cipralex som reduserte denne opplevelsen merkbart, og fikk derfor en opptur hvor jeg trodde at alt ville bli bedre nå. Etter omtrent 6mnd på disse tablettene, og full dose de siste mnd, føler jeg meg likevell elendig.

 

Jeg går til psykolog, men sliter med å forklare hvordan jeg har det. Ordene strekker ikke til, jeg føler meg skamfull og håpløs som ikke takler mitt eget liv. Jeg har aldri blitt utsatt for fysisk vold eller overgrep, føler jeg ikke har rett til å ikke takle mine problemer som er så mye mindre enn mange andres.

 

Men likevel føler jeg at jeg kveles, som om jeg puster i vann og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med smerten. Grunnen til at jeg skriver i dag er at jeg rispet armen min med brødkniven i dag. Jeg ønsket ikke å skade meg, bare oppleve en slags lettelse. Det er ikke snakk om dype kutt, bare nok til at det så vidt kommer blod, for meg er det frigjørende å ha en plass på kroppen jeg kan trykke på for å føle smerte når trykket inni meg blir uholdbart. Jeg ønsker ikke å ta mitt eget liv, men tenker mye på hva som ville skjedd om bilen kolliderte eller bussen kjørete på meg ol. Det er den totale friheten og ansvarsfraskrivelsen som frister, vet dette er irrasjonellt, men et par uker i sykesengen friste, bare noen uker med fred. Men også disse tankene får meg til avsky meg selv, jeg har to barn å ta hensyn til. De er deler av tiden hos sin far, selv om det blir deilig å få de hjem igjen så gruer jeg meg. Det er så uoverkommelig slitsomt å tre den "alt er bra" masken over hodet igjen, selv om jeg vet at de ikke lar seg lure helt. Hvordan påvirker dette ungene? De er 3 og 6år, hvor eldstemann har diagnosen barneautisme (høytfungerende).

 

Håper du kanskje kan sortere noe av dette for meg, og tips om hvordan jeg skal få sagt alt dette til psykologen min hadde jeg satt pris på.

 

Føler meg rådvill

 

Hei, kjære du! 

 

Det høres veldig vondt ut slik du har det, at du ikkje klarer å fortelle behandleren din alle disse tungene tankene du går å bærer på.

 

Jeg vet selv hvor sårt det kan føles, at ingen vet hva du tenker/føler, og at man noen ganger bare skulle ønske at noen var tankelesere og dermed kunne vite hvordan man hadde det.

 

Det du forresten nevner om å "havne i sykesengen for å få fred" ?

Vel, ikke for å ta fra deg "gleden" ( ), men det er overhodet ingen løsning. Tro meg! 

Been there, done that....maaaaange ganger.

Altså, jeg skjønner godt tankegangen din, om å bare slippe å tenke, bare få hvile. MEN; realiteten og problemstillingen er at når du kommer ut av sykesengen vil tankene fortsatt være der, og da vil du igjen ha behov for å hvile.... Det blir en ond spiral, visst du skjønner.

Du kunne like gjerne reist til månen, men allikevel vil de vanskelige tankene/følelsene du opplever være med deg.

 

Din mulighet til å kunne bearbeide nettopp disse sårbare følelsene/tankene er nettopp å tørre å prate med noen. 

Jeg ser jo at du er veldig flink å skrive og formulere deg i ord

Kanskje det å SKRIVE til behandleren din kan være litt lettere?

 

For å "bli kvitt" selvskadingen og tankene om "å slippe", må du konfrontere det som oppleves som vanskelig. Dette er en tøff og noen ganger krevende (kan være lang) prosess, men med tid vil den gi resultater (forhåpentligvis).

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men om du er over 18 år, så vet jeg at det finnes ulike samtalegrupper og andre mestringsgrupper hvor du har mulighet til å søke på, hvor du kan høre på andres erfaringer, søke råd og føle en samhørighet med andre som har det på samme måte. Noen ganger kan det hjelpe (men, det funker ikke for alle).

 

Å kutte seg selv, eller rispe seg, som du gjør, er jo et tegn på at ting inni deg er så vonde at du må få det ut i fysisk form. Jeg vil jo helst anbefale deg å prøve å finne andre metoder å få ut disse vanskelige tankene på, men jeg vet av erfaring at det ikke er lett. Derfor skal jeg heller ikke bagatelliserer det.

Jeg har selv arr, fra 15 år tilbake i tid, og jeg angrer i dag. Men, som jeg tenker: "Det er en del av historien min, sånn jeg er blitt som person i dag!". Akkurat på samme måte som at andre får arr på andre måter. 

Bare ha det litt i bakhodet at risping trenger ikke nødvendigvis være så dypt for at det skal bli arr av det. Og er kuttingen dyp nok kan det alvorlig nok skade sener, og dermed føre til redusert rørsle i armen.

Så om du kan, prøv å finne andre metoder å avreagere på.

 

MEN, behandleren din har forhåpentligvis oversikten over hvilke ulike hjelpetiltak som finnes der du bor, og om du ønsker å få det bedre, er jo det vel en ide å prøve ut alternative ting?

 

Uansett.... tro meg på at "pause på sykehus" ikke er veien å gå.

Jeg skjønner tanken din, for all del. Har de ofte selv, men hadde det ikke vært fordi jeg har erfart så alt for mange ganger tidligere at slike "pauser" ikke funker, så hadde jeg heller ikke sagt noe.

De "pausene" du refererer til, vil ikke være langvarige, fordi grunnproblemet forsvinner ikke. Mulig du får hvile der og da, men heldigvis finnes det mange flere andre muligheter å få til en pause på. Alt i fra reise til frivillig innleggelse på DPS / psykiatrisk. 

Du fortjener å hjelpe deg selv, og ut i fra det du skriver så høres det jo også ut som at du ønsker det selv Så du har alle forutsetninger til å nettopp klare det også. Men - TTT = ting tar tid!

 

Så ikke gi opp!

Du VIL klare det, tro meg!

Om du ikke bli kvitt helt problemene, så vil de bli annerledes (LES: lettere å takle).

Du må bare tørre å ta opp med behandleren din først.

 

PS!

Og du; ikke døm deg selv og vær den som skal bestemme at dine problemer betyr mindre enn andres. Du er veldig streng med deg selv ALLE fortjener den hjelpen de kan få, og akkurat NÅ er det din tur. Neste gang er det andre sin tur. Sånn er det bare.... og det gjelder oss alle.