Jeg lyver om at jeg ikke kan ting

[Bløtkaka]

Jeg har ett mønster, som er med på å ødelegge relasjoner til andre, og jeg sliter med å endre det.

 

Møter jeg noen tilfeldig som arbeider med det jeg har studert, unngår jeg så langt jeg kan å si at jeg kan litt om det, og snakker om noe annet, eller unngår vedkommende.

 

Mange her inne får råd om å ta med seg det de har skrevet her til lege. Det hadde jeg ikke fått meg til å gjøre. Jeg hadde (har gjort før) latet som ovenfor legen at jeg er helt blank hva gjelder innsikt i og kunnskap om egen sykdom, og jeg hadde ikke kunnet foreslå medisiner selv om NHD hadde foreslått det her, av frykt for at legen skulle tro at jeg mener at jeg vet bedre enn han. Og jeg hadde i det hele tatt følt det enormt pinlig å innrømme for legen at jeg hadde stilt ett spørsmål her, og vært redd for hva han skal synes om sånne tjenester.

 

Leser jeg meg opp på noe på noe, og møter noen som kan noe om det eller snakker om det, later jeg som jeg ikke kan noe om det.

 

Jeg ser selv at det ikke er så gunstig, men jeg tror jeg frykter at om jeg går i dialog istedenfor å late som jeg er helt blank, vil vedkommende få greie på hvor grunn jeg er og hvor lite jeg kan. Jeg tror jeg også ønsker å stille meg åpen til det vedkommende sier, kanskje i frykt for at han eller hun skal være uenig i det jeg ville sagt.

 

Det til tross for at i mange situasjoner gjelder dette helt grunnleggende kunnskap som alle kan noe om, eller noe som det vil være helt opplagt for vedkommende at jeg bør kunne noe om, og når jeg da f.eks. later som det er helt ukjent for meg, fremstår jeg jo som det jeg frykter å fremstå som uansett, og jeg senser at de skjønner at det er noe rart med meg. 

 

Jeg skal nå begynne å søke jobber, men sliter med å få til en ok søknad, siden jeg helst ikke vil skrive at jeg kan noe som helst. Jeg skjønner heller ikke hvordan jeg skal få til ett intervju når denne trangen til å gjemme vekk alt jeg kan er så sterk.

 

Jeg vet ikke om jeg egentlig dypt inne føler at jeg ikke kan noe, eller om jeg kun er redd for at alle andre skal si og tenker at jeg ikke har greie på ting. På gode dager kan jeg tenke at "dette her kan jeg!", mens andre dager tenker jeg at jeg egentlig uansett ikke får til eller kan noe som helst, iallefall ikke i forhold til alle andre.

 

I alt jeg gjør kjenner meg underlegen alle, og det skaper problemer hvor enn jeg er og møter folk. 

 

Hvordan kan jeg ta tak i og snu dette? I hvilken ende begynner jeg?

 

 

[motorPrøysen]

Du kan jobbe med dette selv, gjennom selvhjelpsbøker. Sjekk f.eks. ut bøker som går på ACT (acceptance and commitment therapy).

 

Jeg syns likevel det virker som dette skaper så store begrensninger i livet ditt at du bør be lege om henvisning til psykolog. Tror det er lurt med et opplegg der dere kan utforske hva problemet kommer av samtidig som du øver målrettet på å endre adferden din.

[Bløtkaka]

Tusen takk for svar!

 

Det var jo egentlig meningen å poste som anonym i startinnlegget, i tilfelle noen skulle kjenne meg igjen. Når jeg glemte å hake av det, er det litt av den samme følelsen jeg fikk som når jeg vil unngå å vise hvem jeg er i andre situasjoner for nye mennesker. Stadig ville begynne på nytt. Gjemme meg unna. Jaja. 

 

Googlet kjapt ACT, og leste dette på Psykologibloggen: http://www.psykologibloggen.no/?p=27

 

Jeg liker det som står om å lære å ikke la tankestrømmen være så invaderende, og det som står om verdibasert adferdsendring. Oppfatter det som å identifisere og lære å tørre å handle utifra egne verdier, og på den måten bli trygg og å stå støtt? Skal lese mer om dette. Jeg trenger å bli mindre feig.

 

Jeg har dummet meg ut ett par ganger ovenfor fastlegen ved å be om psykologhenvisning før, men har trekt meg fra behandlingen etter en liten stund. Fått masse hjelp fra legen, men ikke fulgt det opp selv.

Tanken på å skulle gå til legen igjen, kjenner jeg som i andre situasjoner, jeg er flau og har lyst til å holde meg unna, evt. finne en annen fastlege og "begynne på nytt", men tror ikke det er noen vits i. Så jeg har bare unngått (har ikke hatt noen grunn til heller) å gå til lege siden. 

 

Jeg fungerer helt greit i hverdagen, og lever i grunn nå ett godt liv, så lenge jeg klarer å vri meg rundt disse situasjonene, men føler litt på savnet etter å delta i miljøer med samme interesser som jeg, delta i diskusjoner, samtaler og utvikle meg, istedenfor å løpe unna når jeg har muligheten. Men i situasjoner som nå som jeg skal søke jobb, er det ikke fritt for at jeg føler at jeg butter.