Min søster og jeg

[AnonymBruker]

Min søster og jeg var svært forskjellige både som barn og som ungdom. Jeg flyttet først hjemmefra, ville se andre steder enn hjemplassen og valgte å studere på en annen kant av landet. Etter studiene kom jeg imidlertid "hjem igjen", og vi bor nå ikke så veldig langt fra hverandre. Som voksne har vi blitt litt likere hverandre, men vi har vel aldri hatt noe så veldig nært forhold.

 

Jeg har nå i vinter funnet frem gamle brev fra min søster, som hun skrev til meg etter at jeg flyttet hjemmefra. Hun var da i sitt mest intense ungdomsopprør - jeg følte meg fri som fuglen og bodde i et naboland. Jeg husket faktisk ikke at hun skrev så mange brev til meg, og jeg sitter nå med mange tanker om min da 16-17 årige søster som så tydelig strevde fælt med seg selv ift våre foreldre, venner, kjæreste - OG savnet etter meg. Jeg ble så overveldet over at hun så mange ganger sa at hun savnet meg, savnet at jeg var i huset, at vi kunne snakke sammen... Kjenner at jeg blir fylt av en 25 år gammel sorg over et søstervennskap som kanskje var der likevel, men som ble gjemt bort pga ulike personligheter, ulik vennekrets og interesser mens vi bodde hjemme - og som nesten har forsvunnet etter at vi etablerte oss med mann og barn og hektiske hverdager...

 

Det jeg husker fra spesielt det første året hjemmefra, var en enorm frihetsfølelse, over å ha flyttet hjemmefra, å skulle oppdage et nytt land, bli kjent med meg selv i nye omgivelser, og også kjenne på savnet etter de hjemme - men jeg kan ikke huske at jeg fikk disse følelsesladete brevene fra min søster (som omhandlet veldig mye annet enn at hun var glad i meg og savnet meg). Jeg følte nok nærhet til henne da vi var barn - men det livet hun valgte som ungdom var så totalt forskjellig fra mitt - og det var mange vanskelige perioder og situasjoner i hjemmet vårt de to siste årene før jeg flyttet - så for meg var det utelukkende positivt å flytte ut.

 

Men igjen var altså min lillesøster, som savnet sin storesøster mer enn jeg ante, og mer enn jeg trodde både da og inntil nå... Tror faktisk brevene fra henne druknet i de vanvittig mange brevene jeg fikk fra så mange andre det første året...

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men det var godt å skrive det ned. Vet ikke helt hvor fruktbart det er å ta opp dette med henne nå...

 

 

Anonymous poster hash: 3bccb...2a8

[Gjest Xtra]

 

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men det var godt å skrive det ned. Vet ikke helt hvor fruktbart det er å ta opp dette med henne nå...

 

 

Anonymous poster hash: 3bccb...2a8

 

 

 

Det tror jeg at det er. Det vil antakelig bringe dere nærmere hverandre.

[Blomstre]

Her tenker jeg som Xtra, jeg tror det vil bringe dere nærmere hverandre.

[AnonymBruker]

Xtra og Blomstre - takk for svar. Vi har sjelden/aldri nære personlig samtaler. Treffes alltid sammen med barna i familiesammenheng, så arenaen for å prate om dette har vi ikke pr i dag. Vi kunne sikkert avtale å treffes en kveld, men det ville nok kjennes litt unaturlig å ta opp et så stort tema omtrent første gangen på mange år at vi treffes bare vi to.

Anonymous poster hash: 3bccb...2a8

[tonie]

Dere skulle reist bort sammen en helg og fått snakket ut.

[AnonymBruker]

Dere skulle reist bort sammen en helg og fått snakket ut.

 

Ja, eller i alle fall en overnatting sammen, men vi er travle begge to, særlig hun. Skal tenke litt på dette. Burde sikkert tatt intiativ til en ordentlig prat.

Anonymous poster hash: 3bccb...2a8

[AnonymBruker]

Det tror jeg at det er. Det vil antakelig bringe dere nærmere hverandre.

Jeg turde å snakke med henne. Ikke sånn at vi hadde en hel kveld sammen, men litt mer uhøytidelig og uformelt. Følte at jeg åpnet en dør inn mot henne, sa nok ikke like mye som jeg kunne ha sagt, men sa nok nok til at hun forstod at jeg tenker mye på dette.

 

Så kanskje blir det en dypere samtale neste gang...

Anonymous poster hash: 3bccb...2a8