Nye medisiner

[helseangst]

Min fastlege har nå tatt kontakt med psykiatrisk overlege på dps. Hun foreslo at jeg skulle øke dosen med remeron først til 15mg også eventuelt legge til zoloft etterhvert. Jeg har bestemt meg for å følge dette, da jeg nå føler at jeg ikke har noe å tape. Det som bekymrer meg nå om dagen er at jeg føler meg helt rar og ekkel i kroppen før jeg tar en ny dose sobril (tar 15-20mg sånn ca midt på dagen). De to siste nettene har jeg hatt grusomme mareritt om at jeg mister kontrollen og blir gal. Dette blir for meg flashback til en grusom opplevelse jeg hadde for 11 år siden som jeg trodde jeg var ferdig med, men som har kommet opp i overflaten igjen etter at jeg begynte aktivt å jobbe med angsten min i sommer. Siden det har jeg slitt med angst daglig, og mye av angsten dreier seg om flashback til denne hendelsen og som sagt angsten for å miste kontrollen. Kan det være sobril over lang tid som gir slike mareritt? Er det farlig å få slike flashback? Jeg sliter med helseangst og panikkangst. Panikkangsten trigger flashback til denne hendelsen. Tror du, NHD, at remeron og zoloft er riktig medisin for meg? Jeg har hørt at hvis man har røyket hasj så burde man holde seg unna ssri. Stemmer dette? Jeg har kun røyket én gang for 11 år siden, og kommer selvsagt aldri til å gjøre det igjen.

[ISW]

Håper bare jeg kan gi deg noen råd:

1. Du må fra og med denne stund forby deg selv å lese mer psykiatri. Jeg jobber med det samme.

2. Stol på legen/overlegen og følg hennes råd, og ingenting annet.

3. Flashbacks (såvel som annen angst) er aldri farlig. Det verste som kan skje er ubehaget du opplever. Du må, såvel som jeg, slutte å dramatisere angsten og de usannsynlige konsekvensene av den (i mitt tilfelle selvskade og i ditt tilfelle psykose). Når angsten tillegges mindre fare, går den mer vekk av seg selv.

4. Du bør ikke røyke hasj samtidig som du tar SSRI. Men effekten av hasjen har med 100% sikkerhet gått over nå. Det er ikke mye man kan garantere, men akkurat det kan man.

5. Du er ikke, og du blir etter all sannsynlighet ikke, gal. Sjansen for at du blir gal er like liten som for alle andre.

Er vi enige om at vi holder oss til DOL begge to om nødvendig, og til legene våre, og ingenting annet?

Endret 1. april 2014 av issomethingwrong

[helseangst]

Håper bare jeg kan gi deg noen råd:

1. Du må fra og med denne stund forby deg selv å lese mer psykiatri. Jeg jobber med det samme.

2. Stol på legen/overlegen og følg hennes råd, og ingenting annet.

3. Flashbacks (såvel som annen angst) er aldri farlig. Det verste som kan skje er ubehaget du opplever. Du må, såvel som jeg, slutte å dramatisere angsten og de usannsynlige konsekvensene av den (i mitt tilfelle selvskade og i ditt tilfelle psykose). Når angsten tillegges mindre fare, går den mer vekk av seg selv.

4. Du bør ikke røyke hasj samtidig som du tar SSRI. Men effekten av hasjen har med 100% sikkerhet gått over nå. Det er ikke mye man kan garantere, men akkurat det kan man.

5. Du er ikke, og du blir etter all sannsynlighet ikke, gal. Sjansen for at du blir gal er like liten som for alle andre.

Er vi enige om at vi holder oss til DOL begge to om nødvendig, og til legene våre, og ingenting annet?

 

1. Enig! Det skal jeg slutte med.

 

2. Jeg vil stole på henne, men hun kjenner meg ikke ennå, så jeg er redd for at hun skal overse noe viktig.

 

3. Jeg håper jeg kommer dit. Jeg skjønner jo at det at jeg overdramatiserer bare gjør det verre, men disse grusomme flashbackene er så ekle og det gjør at jeg er livredd for at det skal skje igjen. Selvom det er helt usannsynlig, så klarer jeg ikke helt å stole på fornuften min. Når jeg får flashback er jeg redd forat hjernen min skal tro at det samme ser om igjen og at jeg skal miste kontrollen. Men jeg skal jobbe med det du sier.

 

4. Hasj kommer jeg aldri til å røre igjen. Problemet er at jeg tror jeg brukte ssri den gangen jeg røyket hasj, og at det var derfor jeg fikk den fobiske reaksjonen. Den forferdelige rekasjonen forsvant så fort rusen gikk ut (etter et kvarter-en halvtime kanskje) og jeg har vært helt fin i mange år, og aldri hatt noen andre plager enn angst, så jeg er ikke redd for at den ene gangen ødela hjernen min. Men iom at jeg den gangen jeg røyket hasj gikk på ssri, så er jeg redd for at det kan være farlig å begynne på det igjen nå så mange år etter. Jeg vet ikke helt hva jeg er redd for, men jeg mener å ha hørt et eller annet sted at hvis man har brukt dop så burde man ikke bruke ssri, Men igjen, jeg har kun gjort dette én gang.

 

5. Takk, jeg håper du har rett. Når angsten og tvangstankene river som verst føles det som om man holder på å miste grepet. De grusomme drømmene de siste nettene har ikke gjort saken bedre. Jeg vet man får livlig drømmer av remeron, og det har jeg kunnet leve med, men de siste nettene har de vært så grusomt virkelige og de dreier seg mest om tap av kontroll og galskap. Jeg våkner opp med en skikkelig ekkel følelse, og de følelsene minner meg så veldig om følelsene mine for 11 år siden. Forferdelige minner.

 

Jeg er enig, fra nå av holder vi oss til DOL og legene våre, det er en deal!

[helseangst]

En annen ting. Kan det være skadelig for meg å gå på medisiner når jeg er så redd for effekten? Kan dette føre til at jeg blir retraumatisert? Grunnen til at jeg er så redd for medisiner er jo fordi jeg ble redd for sånne ting som påvirker hjernen etter at jeg hadde røyket hasj den gangen. Noen ganger tenker jeg at kanskje det er galskap å tukle med hjernen på denne måten. Jeg prøver å berolige meg med at dette er jo legemidler som det er forsket på, og som ikke kan være skadelige, men jeg klarer ikke å slå meg til ro med det. Det er så synd, for jeg ser jo at jeg absolutt kunne ha god nytte av å få litt hjelp med problemene mine. Sobrilen vil jeg helst slutte med, men jeg er redd jeg ikke skal klare det på egenhånd.

[ISW]

Vi gjør noen ganske alvorlige tankefeil når vi har helseangst, er jeg redd.

 

I vår verden er det ganske svart og hvitt. Enten er alt normalt, eller så er vi dødssyke.

 

For eksempel: I natt sov jeg ganske dårlig (det pleier jeg ikke å gjøre). Det vil si, jeg sovnet klokken 23 uten problemer, og våknet klokken 04.15, og fra da til jeg sto opp, lå jeg bare og halvsov.

 

Katastrofetankene dukker da opp; er dette alvorlig depresjon? Tidlig morgenoppvåkning er jo et klassisk tegn på depresjon, så er jeg alvorlig deprimert nå? Skjer dette hver natt, og vil det få meg til å miste livslysten? Osv.

 

Altså: I min verden er enten alt normalt, eller så går jeg og frykter at jeg grenser mot suicidal. Tidligere var jeg enten hjertefrisk, og så kom det et objektivt uskyldig symptom (f.eks et par ekstraslag) og da var katastrofetankene der. Får jeg en farlig hjerterytme som går over til hjertestans?  Er hjertet mitt sykt? Betennelse på hjertemuskelen? Plutselig død?

 

Jeg tror det samme gjelder deg. Enten er din psykiske helse god, eller så er du i ferd med å miste kontrollen eller bli gal. 

 

Jeg tror at både dine og mine symptomer er objektivt sett ganske uskyldige. Ukomplisert angst (altså ikke ledsaget av alvorlig depresjon eller lignende) er objektivt sett en benign (godartet) tilstand. Vi derimot, plukker fra hverandre alle rare symptomer angsten gir, og frykter at vi er i ferd med å utvikle en livstruende tilstand. 

 

Jeg tror også at det finnes ganske vide definisjoner på hva som er normalt, i alle fall relativt til våre veldig smale tolkninger og katastrofetolkninger. Det er normalt å føle angst, føle nedstemthet, føle seg rar, litt utenfor (spacet ut), det er normalt med et par netter med dårlig søvn, det er normalt å føle at man ikke har lyst til å dra på jobb, osv.

 

Men problemet er at vi katastrofetolker det som er relativt normalt. Da blir jo symptomene selvsagt ti ganger verre

[helseangst]

Vi gjør noen ganske alvorlige tankefeil når vi har helseangst, er jeg redd.

 

I vår verden er det ganske svart og hvitt. Enten er alt normalt, eller så er vi dødssyke.

 

For eksempel: I natt sov jeg ganske dårlig (det pleier jeg ikke å gjøre). Det vil si, jeg sovnet klokken 23 uten problemer, og våknet klokken 04.15, og fra da til jeg sto opp, lå jeg bare og halvsov.

 

Katastrofetankene dukker da opp; er dette alvorlig depresjon? Tidlig morgenoppvåkning er jo et klassisk tegn på depresjon, så er jeg alvorlig deprimert nå? Skjer dette hver natt, og vil det få meg til å miste livslysten? Osv.

 

Altså: I min verden er enten alt normalt, eller så går jeg og frykter at jeg grenser mot suicidal. Tidligere var jeg enten hjertefrisk, og så kom det et objektivt uskyldig symptom (f.eks et par ekstraslag) og da var katastrofetankene der. Får jeg en farlig hjerterytme som går over til hjertestans?  Er hjertet mitt sykt? Betennelse på hjertemuskelen? Plutselig død?

 

Jeg tror det samme gjelder deg. Enten er din psykiske helse god, eller så er du i ferd med å miste kontrollen eller bli gal. 

 

Jeg tror at både dine og mine symptomer er objektivt sett ganske uskyldige. Ukomplisert angst (altså ikke ledsaget av alvorlig depresjon eller lignende) er objektivt sett en benign (godartet) tilstand. Vi derimot, plukker fra hverandre alle rare symptomer angsten gir, og frykter at vi er i ferd med å utvikle en livstruende tilstand. 

 

Jeg tror også at det finnes ganske vide definisjoner på hva som er normalt, i alle fall relativt til våre veldig smale tolkninger og katastrofetolkninger. Det er normalt å føle angst, føle nedstemthet, føle seg rar, litt utenfor (spacet ut), det er normalt med et par netter med dårlig søvn, det er normalt å føle at man ikke har lyst til å dra på jobb, osv.

 

Men problemet er at vi katastrofetolker det som er relativt normalt. Da blir jo symptomene selvsagt ti ganger verre

Du har igjen mye klokt å komme med. Jeg synes du er mye flinkere enn meg til å skille tanker fra sannheter. Nå om dagen når jeg katastrofetenker klarer jeg ikke å tro på at det bare er tanker. Jeg tenker at det er sannheten. Kanskje ganske typisk for en angstpasient vil jeg tro, men jeg føler at jo sterkere angsten blir jo mindre tror jeg på fornuften. Skjønner du hva jeg mener? Fornuften min sier meg at dette bare er angst, og at følelser og tanker ikke er farlige, men følelsen i kroppen min skriker LIVSFARE, og da er det det jeg tror på. Jeg hadde håpet at ved å øke remerondosen at jeg ville klare å tenke litt mer rasjonelt, men etter tre dager føler jeg snarere tvert imot. Jeg er livredd for at dette er helt feil medisin for meg, og at den fucker meg opp helt. Fryktelig slitsomt og ekkelt. Jeg skulle så gjerne hatt livet mitt tilbake.

[helseangst]

Du har igjen mye klokt å komme med. Jeg synes du er mye flinkere enn meg til å skille tanker fra sannheter. Nå om dagen når jeg katastrofetenker klarer jeg ikke å tro på at det bare er tanker. Jeg tenker at det er sannheten. Kanskje ganske typisk for en angstpasient vil jeg tro, men jeg føler at jo sterkere angsten blir jo mindre tror jeg på fornuften. Skjønner du hva jeg mener? Fornuften min sier meg at dette bare er angst, og at følelser og tanker ikke er farlige, men følelsen i kroppen min skriker LIVSFARE, og da er det det jeg tror på. Jeg hadde håpet at ved å øke remerondosen at jeg ville klare å tenke litt mer rasjonelt, men etter tre dager føler jeg snarere tvert imot. Jeg er livredd for at dette er helt feil medisin for meg, og at den fucker meg opp helt. Fryktelig slitsomt og ekkelt. Jeg skulle så gjerne hatt livet mitt tilbake.

Jeg kjenner meg ekstremt godt igjen i dine beskrivelser av katastrofetenking. Jeg hadde det på samme måte som deg med hjertet og hjernen og kreft for et par år siden. En bitteliten kul i lysken ble såklart lymfekreft og død, et stikk i brystet ble til hjerteinfarkt eller lungeemboli osv. Men jeg savner faktisk den tiden. Da var angsten levelig, men nå, når det går på det psykiske er alt mye eklere, og jeg føler at jeg klarer å tenke meg inn i en labyrint som jeg ikke finner ut av. Hadde jeg en kul i lysken kunne jeg i det minste sjekke den ut og få avkreftet at jeg ikke hadde kreft. Nå finner jeg liksom ikke roen noen gang. Det er utrolig slitsomt og deprimerende. Og som du sier, da kommer katastrofetanker om alvorlig psykisk lidelse, innleggelse og tanker om at jeg vil bli lukket inne på psykiatrisk avdeling for alltid.

[helseangst]

*avkreftet at jeg hadde kreft skulle det selvsagt stå.

[AnonymBruker]

Har aldri hatt det så bra etter jeg kuttet ut medisiner. Er du ikke schizofren eller psykotisk så er det ingen grunn! Jeg har forsøkt alle SSRI som er.

Anonymous poster hash: 1c45e...f24

[stjernestøv]

 

Har aldri hatt det så bra etter jeg kuttet ut medisiner. Er du ikke schizofren eller psykotisk så er det ingen grunn! Jeg har forsøkt alle SSRI som er.

Anonymous poster hash: 1c45e...f24

 

Folk tar medisiner for andre ting enn schizofreni og psykose og de trenger det.