Et nytt forsøk

[cimp]

Hei

 

Jeg har egentlig alltid vært preget av bekymring og stress så lenge jeg kan huske, men hadde funnet en måte å håndtere det på.

I fjor fikk jeg det imidlertid ganske vanskelig, og fikk store problemer med vanlige gjøremål som å sove, spise og håndtere kontakt med andre mennesker. Jeg fikk også store problemer med å klare å tenke klart, og studiene gikk det derfor dårlig med. Etter en periode valgte jeg å gå til legen min i hjembyen, og etter det fikk jeg fantastisk oppfølging med en gang både fra han, og fra psykolog på dps. De var virkelig flinke alle sammen, og jeg klarte etterhvert å anvende råd og hjelp jeg fikk fra dem. Jeg fortalte også noen venner at jeg slet litt, og dermed måtte reise litt bort fra byen og studiene. Støtten jeg fikk fra dem, var også overveldende, og de gikk svært langt for å hjelpe meg.

 

Etter hvert har jeg kommet meg tilbake til byen der jeg studerte, og har også startet på studiene igjen. Det er imidlertid noen problemer ved dette, og som jeg ikke tok tak i når jeg fikk hjelp, da andre forhold var mer prekære på dette tidspunkt. Jeg har alltid vært en pliktoppfyllende person, som hjelper folk rundt meg, og alltid blir med på alt jeg blir spurt om. Jeg har aldri vært spesielt smart, flink eller morsom, og dette har jeg derfor alltid sett på som min beste egenskap.

 

Jeg har over lengre tid, men bare i perioder, brukt det å kaste opp som et middel til å klare å roe meg ned. Dette fører til en helt spesiell ro i kroppen som jeg ikke har klart å få ved noe annet jeg har gjort. Etter hvert som jeg har tatt på meg å hjelpe til med alt mulig, har behovet for å kaste opp i hverdagen økt betraktelig. Nå tenker jeg på dette i store perioder av gangen, og det hender også at jeg gjør dette mens jeg er på besøk hos andre, eller på offentlige steder, og det har jeg aldri gjort før.

 

Problemet er at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med dette. Jeg har jo allerede fått mye støtte fra mine venner, og jeg er jo nå tilbake og jobber med studier. Jeg har jo også fått kommentarer på at siden jeg bare studerer, og ikke jobber ved siden av, burde jeg kunne ta på meg litt ekstra. Jeg ønsker jo ikke miste det nettverket jeg har, eller bli en byrde for dem på noen måte. Det er jo godt å ha disse vennene, de er flotte mennesker. I tillegg har jo dette vært den egenskapen jeg har vært mest fornøyd med ved meg selv, og jeg er redd at alt vil bli ennå vanskeligere hvis jeg gir opp dette.

 

Alle råd mottas med et smil og et hjertelig takk!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har en spiseforstyrrelse. For det bør du oppsøke profesjonell hjelp. Snakk med fastlegen og evt den psykologen som allerede har hjulpet deg.

Studier er en heltidsbeskeftigelse og bør være det. Det er bare den dårlige, norske studiefinansieringen som har tvunget mange studenter ut i deltidsarbeid.

Det er viktigere at du fullfører studiene til planlagt tid (og har det bra med deg selv) enn at du tar på deg andre oppgaver i tillegg.

Lykke til :-)

[cimp]

Takk for svar.

Jeg bare lurte på om dette også er tilfellet når jeg opplever at dette ikke har med mat å gjøre. Da jeg var liten kastet jeg opp nesten hver gang jeg gledet meg mye til noe, som bursdager og jul, og hver gang jeg gruet meg til noe. Etter hvert som jeg ble eldre skjedde dette ikke lenger av seg selv, men jeg benyttet dette i perioder der jeg gruet meg veldig til noe. Jeg får imidlertid i meg nok mat uansett.

 

Jeg har egentlig ikke sett på dette som et stort problem før nå, da jeg har kunnet bruke det til å roe meg ned når jeg stresser meg voldsomt opp. Problemet har imidlertid etterhvert blitt at jeg føler at jeg trenger dette, ellers klarer jeg ikke å fullføre et besøk eller en handletur med venner. Av og til er det også det eneste som gjør at jeg klarer å sovne om kveldene. Jeg ser jo at dette ikke er helt sunt, men jeg har ikke funnet noe annet som gjør at jeg klarer å roe meg ned når ting er på sitt verste.