Prykopat.

[Gjest Anonym bruker]

Hei. Jeg er en jente på 20 år som lurer på om jeg har psykopat tendenser, selv om dette kanskje ikke lenger er noen diagnose.

Jeg har vokst opp med en far som misshandlet meg og min søster både psykisk og fysisk siden så lenge jeg kan huske, ble boende i foster hjem noen år i tenårene før vi fikk flytte til vår mor.

Led av depresjon i noen år og prøvde ta livet av meg når jeg var 14 år slik at jeg ble lagt inn ved BUP.

Når jeg ble ca 16 ble jeg gradvis mer sosial og fant tilbake til vennene mine slik at jeg levde ganske normalt.

Har alltid vært full av liv og glad i folk fram til depresjonen, og det kom jo fram igjen når den gradvis slapp taket.

Men problemet er at jeg nå har fått meg en kjæreste som jeg driver og krangler med mer enn hva som er sunt og vanlig.

Han er verdens beste kar i mine øyne, er også 20 og fra samme plass som meg, vi har vært sammen i snart et år og hadde litt problemer i begynnelsen pga måten han oppførte seg rundt andre og spess jenter.

Dette fikk vi etterhvert oppklart slik at han har endret seg på den biten så nå har jeg ingen grunn til og ikke stole på han.

Men jeg tar meg i og være paranoid, bekymrer meg mye når det kommer til hva han kommer til og finne på, kjefter mye på han og beskylder han for ting som ikke alltid er like rasjonelle, jeg har begynt og se pappa i meg selv når vi krangler. Jeg kaller han meget styggge ting og jeg er veldig autoritær og flink til og snakke for meg av natur og dette bruker jeg mot han på helt feil måte, bygger han litt ned føler jeg og jeg må alltid vinne.

Endt opp med at jeg har fiket til han 4 ganger i 4 krangler. Jeg tar meg selv i det akkurat etter det skjer og jeg dør nesten av meg selv, får så dårlig samvittighet og nå når jeg har prøvd og reflektert over det så ser jeg godt litt av pappa sin psykiske galskap i det jeg sier og gjør når jeg krangler med han. Jeg er ikke slik mot noen andre for jeg føler aldri så sterkt sinne mot noen andre. Er merkelig for jeg er egentlig glad og bli nå, har osm regel godt humør og liker og være med folk. Passer gjerne på vennene mine og blir litt "mor" så jeg forstår ikke hva som får meg til og bli så forferderlig mot den personen jeg elsker mest.

Er det største marerittet og ende opp som pappa og jeg har alltid passet på det, jeg har temperamang til vanlig også men blir aldri voldelig ellers eller går til personangrep på folk.

Så jeg lurer på hva som skjer? Hvorfor behandler jeg han slik og hva kan jeg gjøre? Har jeg arvet en personlighets forstyrrelse av min far? Jeg er livredd for dette. Har så mye planer for livet mitt og fremtiden som jeg gleder meg til og kjæresten min vil jeg bli hos så lenge vi elsker hverandre, så dette må jeg få funnet ut av for det går ikke an leve slik.

Han er verdens snilleste kar og har aldri gjort meg noe vondt.

Mvh L

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Psykopati er det nok ikke, men personlighetsforstyrrelse høres sannsynlig ut.

[1993P]

Psykopati er det nok ikke, men personlighetsforstyrrelse høres sannsynlig ut.

Så jeg burde dra til en psykolog? Er dette noe som er meget alvorlig?

[AnonymBruker]

Det er jo mye mulig at du kunne ha godt av å snakke med noen, om det som skjedde med deg og hvorfor du er redd for å bli som din far.

Det høres ut som du er godt reflektert rundt din egen situasjon, og jeg håper at du forteller kjæresten din om dette og hvordan du opplever kranglene deres og at du har dårlig samvittighet når du ikke er snill mot han.

Det at du er redd for å bli som din far, tyder jo på at du ikke kommer til å bli som din far :-)

Anonymous poster hash: 88dd2...e63

[Joanas]

Jeg synes det er kjempesterkt at du er så reflektert, og viser så sterkt ønske om å endre på mønsteret ditt. 

Av egen erfaring så vet jeg at du kan klare å komme ut av tillærte mønstre. Det krever litt arbeid, og gjerne hjelp fra fagpersoner, men det er fullt mulig.

 

Du antyder at du kan ha arvet en personlighetsforstyrrelse. Det tror jeg ikke. Men at du kan ha fått en personlighetsforstyrrelse av din vanskelige oppvekst, slik du beskriver den, det er jo sannsynlig. 

Kanskje du kan tenke på det som et feillært mønster som kommer fram i gitte situasjoner. Hvis du lærer deg kjennetegnene for når mønsteret kommer fram, så kan du etter hvert lære deg å forandre på hvordan du reagerer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Så jeg burde dra til en psykolog? Er dette noe som er meget alvorlig?

Når en ble mishandlet i barndommen, hadde depresjoner og selvmordsforsøk, og når en i tillegg utøver vold mot kjæresten, tenker jeg at det er meget hensiktsmessig å snakke med en psykolog.