Indre dialog

[AnonymBruker]

Jeg har etter lang tid i behandling merket meg at jeg daglig har en indre dialog med terapeuten min. Jeg tenker så mye på han at jeg snakker med han i hodet mitt. Jeg sier navnet hans inni hodet mitt og har samtaler med han rett som det er. Når jeg er redd, urolig, glad eller uansett sinnstilstand "snakker" jeg med han. Ikke høyt, men inni hodet. Jeg ser for meg scenarioer med han hvor vi to er sammen og ofte at han holder rundt meg. Er dette vanlig/normalt? 

Anonymous poster hash: 34b4b...cd7

[AnonymBruker]

Jeg ser for meg at dette er ganske normalt. Tror det er ganske mange som har det slik at de har indre dialoger med personer som står dem nære eller kjenner dem godt, og at dette til tider kan være ganske bra. Jeg tenker at man på denne måten kan gi seg selv litt trøst, berolige seg selv, gi seg selv kritiske tilbakemeldinger osv.

 

Men man kan selvfølgelig også gå over en grense der dette blir et problem i stedet for. Det er jo også viktig at man er klar over at dette er ens egne tanker, og at personens svar og handlinger ikke nødvendigvis ville vært det man tenker. Dersom dette er på plass, og det ikke går for mye ut over ens liv, tror jeg det kan være en god ting.

Anonymous poster hash: 0559e...469

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i dette. Jeg tror det er normalt.

Anonymous poster hash: c83e7...eca

[Bella Dotte]

Jeg har også dette, og det har utviklet seg til en besettelse. Plagsomt. Jeg jobber med det nå.

[Madelenemie]

Hei!

 

Jeg har vært veeldig opptatt av min psykiater!

 

Sagt navnet som et betryggende mantra inni meg, og blitt "beruset" av rytmen  klangen, lyden.

Jeg har vært ekstremt forelsket, det gikk over i dyp kjærlighet, jeg elsker min psykiater.

 

Jeg har imidlertid ALDRI ført en dialog med min psykiater utenom konsultasjonene, jeg kan jo ikke vite hva hun sier/svarene/meningene.

 

Syns det høres rart ut å føre dialog med noen som ikke er tilstede.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke dette høres normalt ut.

Anonymous poster hash: 615ac...5f3

[Madelenemie]

 

Jeg synes ikke dette høres normalt ut.

Anonymous poster hash: 615ac...5f3

 

Hei!

 

Nettopp.

 

For dialog er jo en meningsutveksling, og den kan ikke et friskt menneske drive alene.

 

Fordi jeg selv hadde dette vitebegjæret, fikk jeg dette dekket gjennom epost.

 

Nå lurer jeg ikke på mer, og det er nå min psykiater som kontakter meg:-)

 

Jeg skal derfor sende et kort snart, et kort med en skrivemaskin på, må bare finne en annen liten ting å legge ved, 

 

Jeg elsker og jeg tror når elsker, trenger ikke treffe så ofte, nå er følelsen plassert, ikke sommerfugl mer, men solid og konkret.

[AnonymBruker]

Ja jeg har det også sånn. Hvis jeg har et problem så kan jeg se for meg inni hodet hva behandleren ville svart. Det kan jo føles litt trygt. Og at det er en opplevelse av en nærvær hver ting er vanskelig. og opplevelsen at jeg har henne i bakhånd sånn i tilfelle.

 

Jeg har også lurt på om det er noe galt med meg siden jeg tenker sånn.

Anonymous poster hash: b17c5...552

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke se at det er noe rart med å ha en "dialog" med noen som ikke er tilstede. Jeg tenker at dette gjør vi vel alle hele tiden, selv om vi ikke kaller det en dialog. De fleste valg man foretar seg gjør man jo på bakgrunn av en diskusjon med seg selv om hva man skal velge.

 

Det å benytte det man oppfatter som andres tanker og uttalelser i slike diskusjoner kan vel være positivt. Hvis jeg må ta en vanskelig avgjørelse vil det jo kunne være betryggende å forsøke å se dette fra andres perspektiv også.

 

Et godt eksempel på dette er hvis man har en behandler eller en venn som er svært løsningorientert, vil det å foreta en indre dialog med denne personen, kunne hjelpe en mot å foreta et valg. Jeg tenker dette er positivt, så lenge det ikke bikker over til en slags besettelse som tar all ens tid.

Anonymous poster hash: 0559e...469

[neella]

Jeg gjorde dette ofte med min første behandler, fordi det var så mange ting jeg ville si som jeg enten ikke turte si eller fikk sagt. 

Dette sluttet jeg med da jeg gikk i samtaler med den andre behandleren fordi jeg fikk sagt det jeg ville si.

Kanskje det har noe med det å gjøre for deg også?
At du etterpå går rundt og tenker på alt du ikke fikk sagt?