Savner gråt

[stjernestøv]

Jeg gråt endel før, siste gang jeg gråt var da jeg skulle begynne på solian, var redd da og det er vel over to år siden. Har medisinene jeg har tatt/tar gjort noe med meg, hvorfor gråter jeg ikke lenger?

 

Gikk jo bare på seroquel en stund, hemmer de følelsene mine?

 

Bare mener det er så rart, jeg som pleide å være så overfølsom. Kommer jeg noen gang til å gråte igjen?

 

Nå har jeg begynt på zeldox igjen, en uke i morgen. Tviler på om det er rett, hva gjør jeg med meg selv?

[stjernestøv]

Jeg gråt aldri før jeg begynte på antipsykotika, heller. Men gledesfølelser har blitt markant redusert. Får aldri frysninger/gåsehud av musikk lenger. Jeg liker å høre på musikk fortsatt, men kun fordi det er underholdende. Det er ikke akkurat noen ekstatisk opplevelse lenger. Jeg går ikke "inn" i musikken, og jeg blir fort sliten og lei. Før kunne jeg ligge i timesvis og bare høre. Nå så må jeg gjøre noe annet mens jeg hører.

Så dette er veldig dumt.

 

Men - jeg er ganske sikker på at jeg vil bruke medisinene. Jeg lurer jo av og til på om jeg skal slutte da, men jeg slår det fort fra meg når jeg får tenkt litt.

 

Det er mindre glede nå, enn før, men det er også mye mindre u-glede. Så sånn sett blir det faktisk mer glede nå - om man tar hensyn til at det blir mindre "smerte".

 

Når jeg tenker tilbake så var det ikke bare smerte heller, jeg følte meg helt rar i hodet. Var som et vepsebol, og jeg ble helt surrete. Dette har jeg på følelsen at er ganske skadelig. Dette vil jeg unngå om jeg har sjansen. 

Jeg går heller ikke inn i musikken lenger, det var ekstatisk å være i ett med musikken. Var i ett med naturen og til tider og skjønte at vi alle er ETT, jeg savner det. Nå begynner jeg å føle meg rar i hodet og lurer på om det er pga zeldox. Har jo tatt seroquel i mange år nå, har vel gjort noe med meg. Følelsesmessig smerte blir det jo mindre av ja, men er det ikke meningen at vi skal føle?

 

Det som plager meg er at jeg blir så fort sliten, og det selv om jeg tar medisiner. Vil sette meg ned å grine men får det ikke til.

[stjernestøv]

Mening og mening. Hva som er meningen med ditt liv bestemmer du jo selv. Så da har du jo et valg - et valg om hva du er mest komfortabel med. Alle valg har fordeler og ulemper.

 

Selv er jeg litt skremt av den surringen som oppstår. Frykter at hvis det vedvarer, så blir jeg senil. Da er det bedre å kjede seg litt (mye) mer.

Valg ja. Vet ikke jeg. Jeg tror noen ganger at jeg er dement.

[Inner self]

Jeg synes jeg har for mye følelser, jeg liker ikke det. Jeg har gått på zyprexa i 12 år og zoloft i 13, og var litt nummen i starten, men det gikk over. Mest var det sexlysten som forsvant, men den har kommet tilbake. Men akkuratt sexlysten

tok tid. Gråte hender det jeg gjør, selv om jeg er mann. Men ikke ofte.

[AnonymBruker]

Jeg anser meg selv som frisk, og har vært det hele livet. Jeg har aldri følt meg i ett med naturen eller musikk, selvom jeg setter stor pris på begge deler. Det går vanligvis et år eller to mellom hver gang jeg gråter.

Ingen ting av dette savner jeg, det virker rart å ønske å være overfølsom.

Anonymous poster hash: cec7e...2f2

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette må da være en endring i positiv retning :-)

[stjernestøv]

Jeg synes jeg har for mye følelser, jeg liker ikke det. Jeg har gått på zyprexa i 12 år og zoloft i 13, og var litt nummen i starten, men det gikk over. Mest var det sexlysten som forsvant, men den har kommet tilbake. Men akkuratt sexlysten

tok tid. Gråte hender det jeg gjør, selv om jeg er mann. Men ikke ofte.

Forstår ikke at det går an å gråte når du går på ap. Jeg klarer det ikke.

[stjernestøv]

Hvilke symptomer har du på demens? Eller er du for surrete til å legge merke til dem? 

 

Du har vel et valg om du vil ta medisinene eller ikke? Eller er du under tvang?

 

Når du sier du ikke vet om du har et valg, så tenker jeg at du mener medisinene kanskje ikke endrer noe. Men, hvis det er tilfelle, så må du jo slutte!

 

Enten så gir medisinene totalt sett et bedre liv, eller så er det totalt sett dårligere. Det finnes ikke andre alternativer. Det du må gjøre, er å finne ut hvilket som gjelder, og bestemme deg for medisineringen deretter.

 

Seroquel syns jeg var grusom. Fordi jeg fikk hjertebank og fordi jeg plutselig kunne "forsvinne" om jeg var sliten.

Er ikke under tvang men føler meg tvunget til å ta dem hvis du skjønner, ellers går alt til Helvete. Har ikke med psykiatrien å gjøre lenger og det er like greit

 

Innbillte meg at jeg var uten medisiner i flere måneder, men hver kveld tok jeg seroquel og vival. Har prøvd uten men det går ikke og jeg sover heller ikke da, jeg får hjertebank hvis jeg kommer opp i 200 mg eller 300 mg. Tar bare 150 mg. Men så begynte jeg å "forsvinne" om dagene når jeg var så sliten, må legge meg da, og fikk andre symptomer. Da begynte jeg med zeldox igjen, har tatt det en uke nå men vet ikke om det hjelper, får se...

 

Jeg er surrete og familien legger merke til det...sånne småting. Vil sette glass i kjøleskapet og melk i skapet osv. Glemmer mye og de kaller meg surrete, kommer ikke på ord noen ganger...de er faktisk helt borte. Og folk kjenner jeg ikke igjen, men sånn har det alltid vært....folk hilser på meg på butikken og jeg aner ikke hvem det er. Kan jo begynne å lure. Husker noen folk da

[stjernestøv]

Jeg anser meg selv som frisk, og har vært det hele livet. Jeg har aldri følt meg i ett med naturen eller musikk, selvom jeg setter stor pris på begge deler. Det går vanligvis et år eller to mellom hver gang jeg gråter.

Ingen ting av dette savner jeg, det virker rart å ønske å være overfølsom.

Anonymous poster hash: cec7e...2f2

Har bare forandret meg veldig, savner vel noe av det som var....ikke sykdom.

[stjernestøv]

Dette må da være en endring i positiv retning :-)

Det er mulig det. Folk har en tendens til å være overfølsom på min side av familien, de gråter mye og blir lett rørt. Nå er jeg ikke sånn lenger, rart å se dem bli rørt av ting når jeg ikke føler noe.

[Gjest]

Jeg gråt endel før, siste gang jeg gråt var da jeg skulle begynne på solian, var redd da og det er vel over to år siden. Har medisinene jeg har tatt/tar gjort noe med meg, hvorfor gråter jeg ikke lenger?

 

Gikk jo bare på seroquel en stund, hemmer de følelsene mine?

 

Bare mener det er så rart, jeg som pleide å være så overfølsom. Kommer jeg noen gang til å gråte igjen?

 

Nå har jeg begynt på zeldox igjen, en uke i morgen. Tviler på om det er rett, hva gjør jeg med meg selv?

Det var litt interresant å lese denne tråden. Selv har jeg aldri følt jeg ble følelsesmessig avflatet med medisiner. Men det som blir skrevet her i tråden om musikk merker jeg godt. Tenker ofte hvis jeg hører noe som gir gode minner at jeg normalt ville fått en lykkefølelse, men nå synes jeg bare det er fint å høre på. Hadde jeg sluttet med medisiner ville også de negative følelser bli forsterket. Jeg har det best med et stabilt godt liv. Vil aldri tilbake til livet som en berg og dalbane selv om jeg må ofre den veldige lykkefølelsen. Gråten klarer jeg meg veldig godt uten. Kan aldri huske den har gjort meg noe godt.

[stjernestøv]

Det var litt interresant å lese denne tråden. Selv har jeg aldri følt jeg ble følelsesmessig avflatet med medisiner. Men det som blir skrevet her i tråden om musikk merker jeg godt. Tenker ofte hvis jeg hører noe som gir gode minner at jeg normalt ville fått en lykkefølelse, men nå synes jeg bare det er fint å høre på. Hadde jeg sluttet med medisiner ville også de negative følelser bli forsterket. Jeg har det best med et stabilt godt liv. Vil aldri tilbake til livet som en berg og dalbane selv om jeg må ofre den veldige lykkefølelsen. Gråten klarer jeg meg veldig godt uten. Kan aldri huske den har gjort meg noe godt.

Det er rart du ikke er følelsesmessig avflatet, jeg trodde alle ble det...eller er det ikke normalt å grine? Det kommer vel an på mengden også. Før kunne jeg høre musikk hele dagen og jeg kunne sveve i universet, gikk også ut av kroppen og svevde ute. Husker jeg fløy over bakken, det var snø og det var så herlig. Jeg spiste mindre da så det var en fordel, jeg ble på en måte mett på ekstatiske opplevelser. Nå føler jeg meg litt deprimert og tung. Jeg savner ikke det vonde som skjedde, det var det vonde som begynte å komme tilbake som gjorde at jeg tok zeldox igjen. Tenkte "Jeg må stenge disse kanalene til alt det vonde". Hvor ble det av det gode? Jeg tenker sikkert for negativt. Det var godt å grine før når det negative var der, spørre Gud "Hvorfor, hva er meningen...hjelp". Fikk svar og "Dette er meningen med ditt liv". "Ja, å være gal"? svarte jeg og gråt. Hvordan kunne jeg vite at jeg var gal? Jeg tror jeg har vært gal hele livet, jeg tror jeg har evner og har hatt det hele livet. Det vonde er galskap! Nå sover jeg mest mulig for da drømmer jeg, det minner meg om hvordan det var. Alt kunne skje, det kan det i drømmer og.

[ISW]

Skjønner at dette plager deg. Og at det er lett å si at "gråt er noe vi ikke trenger".

 

Intuitivt kunne man jo tenke at "hva er vitsen med å være trist, da?" Jeg merker dette selv, jeg har ingen problemer med å føle glede, men jeg "mangler" kanskje også følelsen av å bli rørt, lei meg og trist. Enten er jeg glad, eller så er jeg "flat".

 

Jeg tenker vel det at for å vinne noe, så må man ofre noe. Akkurat som de med hjerteproblemer ikke kan løpe maraton, så kan vi kanskje føle oss noe avflatet. Til gjengjeld får vi oppleve mye annet positivt i livet.

[stjernestøv]

Skjønner at dette plager deg. Og at det er lett å si at "gråt er noe vi ikke trenger".

 

Intuitivt kunne man jo tenke at "hva er vitsen med å være trist, da?" Jeg merker dette selv, jeg har ingen problemer med å føle glede, men jeg "mangler" kanskje også følelsen av å bli rørt, lei meg og trist. Enten er jeg glad, eller så er jeg "flat".

 

Jeg tenker vel det at for å vinne noe, så må man ofre noe. Akkurat som de med hjerteproblemer ikke kan løpe maraton, så kan vi kanskje føle oss noe avflatet. Til gjengjeld får vi oppleve mye annet positivt i livet.

Ja det er noe med det. Kan tenke at noe er trist men føler det ikke, angst kan jeg føle, det er jo rart. Kan jo faktisk le, men når jeg var helt uten medisiner kunne jeg le mesteparten av dagen enkelte dager. Alt var bare så morsomt Det var da min samboer lurte på om jeg hadde BP, hans far hadde det og jeg minnet om han. Jeg tullet mye for alt var så gøy, sånn er jeg ikke lenger.

 

Man må vel ofre noe ja.