Hva er galt med min samboer ?

7. april 2014

En kveld da min samboer hadde drukket og vi var på besøk hos et vennepar så fortalte hun oss at hun hadde fått påvist kreft. Dette var en utbrodert historie der hun gikk i detaljer. Hun sa hun hadde fått påvist svulst i ryggen og at det etter all sansynlighet var spredning. Hun sa også hun hadde visst om svulsten i over ett år, men hadde fortrengt det og håpt at den var godartet. Nå hadde hun altså fått påvist at den var ondartet. I forkant av denne episoden hadde hun vært til lege og vi hadde hatt en del bekymring pga vekttap, skjelvinger og nattesvette. Dette opplevdes selvfølgelig ekstremt traumatisk for meg og ekstra vanskelig at det ble fortalt med utenforstående til stede. Videre spurte hun meg ut om hva jeg følte nå og hvordan jeg så på livet etter jeg hadde fått denne beskjeden. Vi har barn sammen og har vært partnere i flere år. Dette knuste meg fullstendig og jeg gjorde mitt aller ytterste for å stille opp for henne i denne situasjonen og forsikre henne om at dette skulle vi klare å komme oss igjennom sammen.

Neste dag ber hun meg om å ringe sjefen hennes og formidle de tragiske nyhetene. Jeg kontakter også mine foreldre og min skole. Jeg var midt i en eksamensperiode og jeg fikk utsettelse på eksamen pga dette.

Dagene går og hun fortsetter å snakke om kreften og hvor redd hun er for å dø fra meg og barna. Jeg oppdager etter hvert flere hull i denne historien og konfronterer henne gang på gang med informasjon som viser seg å ikke stemme. Det blir etter hvert klart at kreften ikke er 100% påvist enda. Neste gang hun skal til legen (og ifølge henne få svar på biopsiprøve) krever jeg å være med. Jeg sier jeg ønsker å være der for henne når hun får denne beskjeden og at jeg som pårørende og far til hennes barn MÅ vite konkret hva jeg har å forholde meg til.

Dette fører til en stor konflikt og hun nekter totalt på å ha meg med. Etter legebesøket konfronterer jeg henne igjen og etter at hun er stilt til veggs kommer det for en dag at ingenting er påvist. Ingen svulst, ingen spredning, ingen biopsiprøve.

Etter flere års samliv kjenner jeg til mye av hennes mentale helsesituasjon. Hun har bipolar lidelse type 1 og jeg har også sett henne bli psykotisk og blande fiksjon og virkelighet. Dette bruker hun som forklaring på denne situasjonen også. Heller enn å innrømme all skyld og unnskylde på det sterkeste overfor meg, henviser hun til sin diagnose og sier hun rettogslett trodde på det selv og må ha rotet med fakta pga all uro og usikkerhet hun har følt i forhold til de andre symptomene hun hadde da hun gikk til lege.

Det som uroer meg mest her er at om dette var en psykose (i forbindelse med alkohol) som jeg har sett tidligere, så er ikke dette noe som varte i 4 dager. Det var tydelig at hun prøvde å dekke over løgnen og gjorde alt i sin makt for at jeg ikke skulle avsløre henne i dagene etter hendelsen. Dette har hun også innrømmet selv og sier hun fortsatte løgnen fordi det var for skamfult å innrømme at hun hadde vært så gal at hun kunne finne på å si noe sånt. Med andre ord så hadde sannheten aldri kommet på bordet om jeg ikke hadde konfrontert henne igjen og igjen. Jeg forstår i så tilfelle ikke at hun hadde samvittighet til å la meg fortsette å gå igjennom dette etter at hun skjønte at det hele var basert på en løgn.

Jeg forstår ikke dette og får ikke en sånn episode til å samsvare med at man har bipolar lidelse. Jeg føler meg rettogslett utsatt for psykisk terror i denne situasjonen og har utrolig vanskelig for både å tilgi, og å forholde meg videre til henne etter noe sånt. Jeg søker derfor råd fra deg. Hva er din vurdering av denne situasjonen ut fra den infoen du nå har?

Ted

7. april 2014

En kveld da min samboer hadde drukket og vi var på besøk hos et vennepar så fortalte hun oss at hun hadde fått påvist kreft.

Videre spurte hun meg ut om hva jeg følte nå og hvordan jeg så på livet etter jeg hadde fått denne beskjeden.

Jeg oppdager etter hvert flere hull i denne historien og konfronterer henne gang på gang med informasjon som viser seg å ikke stemme. Det blir etter hvert klart at kreften ikke er 100% påvist enda.

Neste gang hun skal til legen (og ifølge henne få svar på biopsiprøve) krever jeg å være med.
Dette fører til en stor konflikt og hun nekter totalt på å ha meg med.

Hun har bipolar lidelse type 1 og jeg har også sett henne bli psykotisk og blande fiksjon og virkelighet. Dette bruker hun som forklaring på denne situasjonen også.

Det at hun ikke var overbevisende når du påpekte hull i historien og nektet deg å være med til legen får meg til å tenke at hun bevisst løy. Jeg syns også det at hun ønsket bekreftelser ("hva føler du nå når jeg skal dø?") skurrer mht psykose. Jeg syns ellers som deg at det er rart at hun ikke er mer ydmyk overfor deg etter en så dramatisk episode som hun har skapt her.