Er jeg ikke frisk?

[Gjest Anonym bruker]

Hei!

Jeg er en voksen dame, med samboer og en liten sønn på 1,5 år.

Da jeg og samboeren min møttes, så det bare pang, vi ble stormforelsket, og hadde det virkelig bra, etter kun 8 m nd ble jeg gravid, og det var jo ikke snakk om å ikke beholde barnet, vi mente det måtte være skjebnen, for jeg trodde faktisk ikke jeg kunne bli gravid. Jeg hadde vært samboer /gift i mange år, og aldri blitt gravid.

Vi hadde et fantatsisk sexliv, og hverdagen var som en drøm, han behandlet meg som en dronning. Han var bortreist da jeg tok testen, men han ble glad av telefonen. Dette var i begynnelsen av april, og han var bortreist til midten av juni. Han er engelsk, og var soldat i den britiske hæren, noe han har gjort siden han var 16 år. Han førtidspensjonerte seg fra den britiske hæren sist september.

Ting begynte og endre seg før vi fikk sønnen vår, han ble etterhvert en annen person, ihvertfal i mine øyne.

Jeg var sykemeldt nesten hele svangerskapet pga stress på jobben, noe som førte til at jeg ble litt deprimert. Oppi dette gledet jeg m eg noe enormt til å bli mamma, og hadde vel som de fleste, endel forestillinger om hvordan dette ville bli.

I november 2012 kom sønnen vår, tre uker før tiden, fantastisk vakker og velskapt. På føedstuen før fødselen, satt han(samboeren) og jobbet på Pcen sin, og jeg lå stort sett alene i senga eller satt på do, det var en jordmor inne i bildet, som absolutt ikke gjorde jobben sin, men det kometterhvert en annen jordmor, som tok i mot sønnenvår på ettermiddagen. Fødeslene må beskrives som veldig lett til å være førstegangnsfødende.

Vi ble på sykehuset i 5 dager, min samboer fikk være der med oss. Han viste ikke så mye interesse for sønnen vår, men jeg tenkte at det var mest pga at hanvar uerfaren og usikker.

Etter at vi kom hjem, var det naturlig nok jeg som tok meg av gutten, og samboeren viste forstatt ikke særlig mye interesse, etterhvert ble jeg redd for at de ikke skulle knytte bånd. Det var flere i min familie sopm var redd for det samme. 3 uker etter fødselen, kom hans mor på¨besøk.En engelsk dame på noen og 60, som så negativt på alt og alle. Hun ble heldigvis ikke lenger enn en uke.

Etterhvert knyttet sønnen min og samboeren heldigvis bånd, og han ble en fantastisk far. Han planla alt i minste detalj. og "forsket" på spisetider, sovesituasjoner, og sovetider. Det endte med at han fant en timeplan, der det plutselig egentlig ikke var tid igjen for meg å amme han. (Jeg hadde masse melk, og han la på seg godt fra første stund.) Jeg ble veldig lei meg. og prøvde og forklare hvor viktig dette var for sønnen min, og faktisk også meg. Men jeg møtte ingen forståelse. Sønnen vår sluttet å amme da han var 7 mnd.

Jeg ble som sagt veldig lei meg, men møtte ingen som helst sympati eller empati, det gjør jeg ikke når det gjelder andre ting heller, jeg blir kalt ubrukelig, en idiot o g en dårlig mor. Og når man blir kalt ubrukelig over lang tid, ja, da føler man seg faktisk ubrukelig...

Han har aldri hatt noe særlig inntekt, han hadde vel 10000 NOK utbetalt men s han var i hæren, og av de gav han 2500 NOk til sin mor. Jeg prøvde og si at det kanskej var behov for de i husholdningen,for etter at alt var betalt av lån og regninger (Jeg betaler alt, jeg eier huset) har jeg ikke mange kronene igjen, emn nei, dette skulle moren hans ha. Etter at han pensjonerte seg, har han kun 5000 NOK utbetalt, og han har (heldigvis) sluttet og sende penger til sin mor. Men, han bidrar fortsatt ikke til stort, han kjøper vin/øl til 2-2500 kr i mnd.

Det var en episode i høst, jeg skulle på jobb og sønnen i barnehagen, samboeren skal sette av meg på jobb, og kjøre junior i bhg. Han henter ut bilden fra garasjen, og kræsjer den i naboens garasje, jeg lurer på hva som foregår, og da ser jeg at han er beruset.. (vi deler ikke lenger soverom) Jeg mistet det fullstending, og lurte på om han hadde tenkt å kjøre bil med sønnen vår i beruset? Jeg var i sjokk... Jeg to meg meg sønnen min, og reiste i bhg, etter og sagt til samboeren va jeg mente om dette.

Jeg reiste hjem for å se hvrodan hna hadde etter et par timer på jobb, da jeg kom hjem, var han ikke der. Jeg forsøkte og ringe han, men fikk ikke svar, jeg ringte hans mor, og lurte på om hun hadde snakket med han, men nei. Jeg fikk kontakt med han først utpå ettermiddagen, han var på skysstasjonen, han kom hjem utpå kvelden. Jeg håpet ting skulle bli bedre, men dessverre nei. Han ser ned på alt og alle, og han uttykker at han ikke liker noe med norge eller nordmenn.

Jeg ha bedt han bli med til familierådgiving, men det vil han ikke, hvorfor skal han det? det er ikke noe galt med han, og om vi gjøre det, vil de bare fortelle meg at alt er min feil, jeg har sagt at jeg vil gjerne at de skal fortelle meg det, for det er ingen andre som har de meningene han har om meg. Men jeg begynner og lure på om det faktisk er jeg som er syk....

For et par uker siden endte det opp med at han dro hjem til ENgland, jeg ble selvfølgelig opprørt, mest på vegne av sønnen vår, som fortjener og vokse opp med både mor og far, men jeg skjønner jo at han vil bli skadelidende etterhvert, for han vil jo, om ikke allerede, merke at ting ikke er bra med mamma og pappa. Vi snakket på telefon hver dag, og han kom hjem etter en uke. Jeg sa at ting måtte endres. Den første uken han var tilbake var kjempeflott, vi spiste midag sammen hver dag, og han var blid og hyggelig.Men etter en ukes tid, var det tilbake tl det gamle. Om jeg spør han om noe, er det himling med øynene og stygge svar, han kaller meg dum og gal. Jeg prøver i det lengste og vre hyggelig mot han, men det skjer sjelden andre veien. Må legge til at han har sagt at om han må flytte fra hjemmet vårt, vil hverken jeg eller sønnen vår se han igjen, noensinne, jeg ser på dette som trusler. For jeg vil absolutt ikke at sønnen min skal miste kontakten med faren. Det spørs bare hvor mye jeg må akseptere og godta selv, for at sønnen min skal få være sammen med faren sin.

Beklager et noe rotetet brev, men håper på svar.

[Kayia]

Det er litt av en historie du forteller, og min første tanke er at det var dumt for sønnen din og deg at han kom tilbake. Du og samboeren din har ikke noen god kommunikasjon, og det høres ut som det er mye som må endres i maktbalansen mellom dere før dette skal være et godt oppvekstmiljø for sønnen deres.

 

Jeg får egentlig ikke helt fatt på hva du lurer på/ ønsker svar i forhold til. Greier du å formulerer det du ønsker råd på litt mer konkret?

[AnonymBruker]

Etter at han pensjonerte seg, har han kun 5000 NOK utbetalt,

 

Dette kan man ikke leve på. Har han ikke tenkt å finne seg en annen jobb?

Anonymous poster hash: d8867...8b7

[AnonymBruker]

Må legge til at han har sagt at om han må flytte fra hjemmet vårt, vil hverken jeg eller sønnen vår se han igjen, noensinne, jeg ser på dette som trusler. For jeg vil absolutt ikke at sønnen min skal miste kontakten med faren. Det spørs bare hvor mye jeg må akseptere og godta selv, for at sønnen min skal få være sammen med faren sin. 

 

Det er sannsynligvis best for sønnen din at du dropper kontakten helt.

Anonymous poster hash: d8867...8b7