Gruppe - har det noen hensikt?

[AnonymBruker]

Jeg går i gruppe, såkalt Dagbehandlingsnettverket. Det er en hel dag i uka med bildeterapi, psykoterapi og bevegelsestearapi. Jeg har nå gått der halvannet år. Men jeg føler ingen tilknytning til gruppemedlemmene og føler de ikke forstår meg. Derfor føler jeg en viss motstand mot hele opplegget. Jeg merker ingen bedring, jeg tør fremdeles nesten ikke snakke når det er "min tur". Når jeg sitter og lytter til de andre, har jeg ingen råd å komme med, jeg tør heller ikke si noe i redsel for å dumme meg ut.

Jeg får det så vondt etter hver gruppe at det ødelegger hele uka. Føler bare jeg hvasser i dritt og vil helst komme meg videre. Kanskje få meg en liten jobb eller noe med tida. Jeg er så redd for andre, og til og med i pausen sliter jeg med å holde øyekontakt og prate med de andre. Jeg føler meg utenfor og får bare med meg bruddstykker av hva de andre sier. Sånn er det i gruppa også. Jeg får ikke med meg hva andre sier.

Jeg har hele livet blitt overskygget av andre og fått liten oppmerksomhet. Slik føler jeg det i gruppa også, og orker ikke at historien gjentar seg. Det blir da ikke terapi, men en påminning om hvor betydningsløs jeg er. Jeg klarer ikke hevde meg i gruppa og føler meg overkjørt. Dette har jeg store problemer med å være åpen om til terapeuten min.

Jeg har innerst inne lyst å slutte. Hvor lenge skal man bli minnet på all dritten man har vært gjennom - i tillegg til at ingen forstår? Jeg har gått i terapi i ti år og er lei. Jeg er fremdeles veldig psyk og klarer ikke hverdagen. Jeg er dypt deprimert og har angst for ALT.

Jeg begynner å lure på om det er på tide å gå videre med alle mine sår som jeg antakelig aldri blir kvitt. Det er bare å innse at jeg aldri blir frisk.

Har det noen hensikt å firtsette?

Anonymous poster hash: e986e...97d

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kan ikke si annet enn at jeg aldri har henvist noen til slik behandling, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke si annet enn at jeg aldri har henvist noen til slik behandling, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre.

Kan jeg spørre hvorfor?

Anonymous poster hash: e986e...97d

[AnonymBruker]

Jeg går i gruppe, såkalt Dagbehandlingsnettverket. Det er en hel dag i uka med bildeterapi, psykoterapi og bevegelsestearapi. Jeg har nå gått der halvannet år. Men jeg føler ingen tilknytning til gruppemedlemmene og føler de ikke forstår meg. Derfor føler jeg en viss motstand mot hele opplegget. Jeg merker ingen bedring, jeg tør fremdeles nesten ikke snakke når det er "min tur". Når jeg sitter og lytter til de andre, har jeg ingen råd å komme med, jeg tør heller ikke si noe i redsel for å dumme meg ut.

Jeg får det så vondt etter hver gruppe at det ødelegger hele uka. Føler bare jeg hvasser i dritt og vil helst komme meg videre. Kanskje få meg en liten jobb eller noe med tida. Jeg er så redd for andre, og til og med i pausen sliter jeg med å holde øyekontakt og prate med de andre. Jeg føler meg utenfor og får bare med meg bruddstykker av hva de andre sier. Sånn er det i gruppa også. Jeg får ikke med meg hva andre sier.

Jeg har hele livet blitt overskygget av andre og fått liten oppmerksomhet. Slik føler jeg det i gruppa også, og orker ikke at historien gjentar seg. Det blir da ikke terapi, men en påminning om hvor betydningsløs jeg er. Jeg klarer ikke hevde meg i gruppa og føler meg overkjørt. Dette har jeg store problemer med å være åpen om til terapeuten min.

Jeg har innerst inne lyst å slutte. Hvor lenge skal man bli minnet på all dritten man har vært gjennom - i tillegg til at ingen forstår? Jeg har gått i terapi i ti år og er lei. Jeg er fremdeles veldig psyk og klarer ikke hverdagen. Jeg er dypt deprimert og har angst for ALT.

Jeg begynner å lure på om det er på tide å gå videre med alle mine sår som jeg antakelig aldri blir kvitt. Det er bare å innse at jeg aldri blir frisk.

Har det noen hensikt å firtsette?

Anonymous poster hash: e986e...97d

Klart du skal fortsette. Her er jeg dypt uenig med NHD som tydeligvis ikke ser det positive med slik behandling. Dette er jo (utfra det du beskriver) et stort problem for deg. Det å hevde seg i grupper, det å holde øyekontakt m.m. Jeg synes det er VIKTIG at du fortellere dette til terapeuten din slik han har mulighet til å hjelpe deg med dette. Det er jo derfor du har en terapeut. Om du ikke tørr å ta dette opp så skriv det ned på en lapp slik som du har forklart det for oss og gi han lappen. Jeg er HELT sikker på at det vil hjelpe deg. Denne gruppen skal du se på som en mulighet for deg til å lære deg å omgåes andre med alt det innebærer, hevde seg, holde øyekontakt, snakke foran andre m.m. Nå har du muligheten i trygge omgivelser til å gjøre dette. Bare at du snakker om dette problemet er jo progresjon i seg selv og uansett om det tar veldig lang tid så vil det være verdt det. Du må tenke langsiktig. Jeg synes ikke du skal gi opp nå. Det er motstanden i deg som vil unngå ubehag og ikke den sosiale, kontaktsøkende delen av deg som jeg vet at du og alle andre har i seg. Alle ønsker kontakt med andre mennesker, men for noen er det vanskelig fordi de ikke har lært seg hvordan man gjør dette. Det må du lære deg det og ikke gi opp. Da blir du bare fanget i den samme syklonen som før. Endring krever at du står i motstanden og utfordrer deg selv. 

Anonymous poster hash: f170b...b25

[AnonymBruker]

Jeg har selv gått i akkurat slik gruppeterapi du beskriver. Jeg hadde store psykiske problemer tidligere, men behandlingen i denne gruppa og opplegget der hjalp meg ENORMT. Er svært uenig med NHD. I dag er jeg i full jobb, har småbarn og fungerer fint. Uten dette behandlingstilbudet ville jeg ikke vært der jeg er i dag.

Anonymous poster hash: 8c97d...5cc

Anonymous poster hash: 8c97d...5cc

[AnonymBruker]

Jeg har også gått i denne type gruppe, i et drøyt år.
Min erfaring var svært dårlig. Jeg tror dette delvis skyldes manglende kompetanse hos de to psykepleierne som drev gruppa. I løpet av den tida jeg var i gruppa, sluttet 5-6 personer av ren frustrasjon. 

Det var verken psykiater eller psykolog knyttet til gruppa (som vi så).

 

Min erfaring var at psykepleierne lærer en for stram behandlingsmetode, der man forsøker å forme pasienten inn i en boks, uten i tilstrekkelig grad å ta hensyn til personlige utfordringer. Jeg snakket og var relativt åpen, men kjente på at jeg ikke ble hørt.

Jeg hang godt med det første halvåret, men deretter ble det veldig mye frustrasjon. 

Til slutt fikk jeg kranglet meg til en time med en psykiater (på samme DPS), som konkluderte med at jeg var i ferd med å bli retraumatisert.

 

For meg ble det ny behandler, nytt sted og nye behandlingsmetoder.

 

Når jeg tenker tilbake så har jeg tro på at gruppebehandling kan være bra for noen, men på mitt DPS er kompetansen mye for dårlig (i gruppeterapien). Og evnen til selvevaluering/kritikk nærmest ikke tilstede.

Jeg tenker at systemet med Dagbehandlingsnettverket kanskje blir en for lett måte å ta unna psyke-køen.

 

(Nå skal jeg legge til at jeg lærte å bli sint og stå opp for meg selv, mot behandlerne. Som jeg ser er viktig lærdom, men jeg kunne nok foretrukket å lære dette på en annen måte.)

 

Anonymous poster hash: 91d65...bb2

[AnonymBruker]

Tror hvilke mennesker som er med i gruppen har mye å si her. Det er ikke alle man kommer overens med, og hovedproblemet trenger heller ikke være ditt. Hos mennesker med psykiske problemer så finner man gjerne ytterpunktene - hvis jeg kan kalle det det. Enten veldig dominerende brautende mennesker, som kan gjøre situasjonen vanskelig for andre. Eller at andre er veldig sjenerte og unnvikende og helt i andre enden av skalaen. Du hadde kanskje trengt å være mer sammen litt mer med folk som ikke har slike psykiske problemer. Normalt oppegående mennesker som kan noenlunde sosiale spilleregler. Synes ikke du trenger å se på det som et nederlag å slutte.<br />Men hvis du har en terapeut så kan du jo gjøre et siste forsøk med denne gruppen, da gå i litt detaljer om hva som egentlig skjer i løpet av et møte, dine følelser, hva du kan kanskje kan gjøre annerledes, kan du f.eks snakke med de i gruppen om det?<br /><br />Synes ikke du trenger å føle det som et nederlag hvis du ikke føler deg vel i denne gruppa.

Anonymous poster hash: 93b91...e1b

[AnonymBruker]

Bildeterapi og bevegelsesterapi?? FInnes det noe dokumentasjon på at det virker? 

Anonymous poster hash: 0d2bf...be5

[slabbedask]

 

Bildeterapi og bevegelsesterapi?? 

 

 

Høres ut som ren svada.

[XbellaX]

Jeg går i gruppe, såkalt Dagbehandlingsnettverket. Det er en hel dag i uka med bildeterapi, psykoterapi og bevegelsestearapi. Jeg har nå gått der halvannet år. Men jeg føler ingen tilknytning til gruppemedlemmene og føler de ikke forstår meg. Derfor føler jeg en viss motstand mot hele opplegget. Jeg merker ingen bedring, jeg tør fremdeles nesten ikke snakke når det er "min tur". Når jeg sitter og lytter til de andre, har jeg ingen råd å komme med, jeg tør heller ikke si noe i redsel for å dumme meg ut.

Jeg får det så vondt etter hver gruppe at det ødelegger hele uka. Føler bare jeg hvasser i dritt og vil helst komme meg videre. Kanskje få meg en liten jobb eller noe med tida. Jeg er så redd for andre, og til og med i pausen sliter jeg med å holde øyekontakt og prate med de andre. Jeg føler meg utenfor og får bare med meg bruddstykker av hva de andre sier. Sånn er det i gruppa også. Jeg får ikke med meg hva andre sier.

Jeg har hele livet blitt overskygget av andre og fått liten oppmerksomhet. Slik føler jeg det i gruppa også, og orker ikke at historien gjentar seg. Det blir da ikke terapi, men en påminning om hvor betydningsløs jeg er. Jeg klarer ikke hevde meg i gruppa og føler meg overkjørt. Dette har jeg store problemer med å være åpen om til terapeuten min.

Jeg har innerst inne lyst å slutte. Hvor lenge skal man bli minnet på all dritten man har vært gjennom - i tillegg til at ingen forstår? Jeg har gått i terapi i ti år og er lei. Jeg er fremdeles veldig psyk og klarer ikke hverdagen. Jeg er dypt deprimert og har angst for ALT.

Jeg begynner å lure på om det er på tide å gå videre med alle mine sår som jeg antakelig aldri blir kvitt. Det er bare å innse at jeg aldri blir frisk.

Har det noen hensikt å firtsette?

Anonymous poster hash: e986e...97d

 

Tvilsomt, etter så lang tid uten noe form for bedring bør du vurdere å sette kroken på døren.

 

Bevegelsesterapi kan være svært nyttig, men det krever selvsagt at terapeutene er utdannet. Jeg har stor tro på alternative tilnærmingsmåter i psykiatri enten som et tillegg til det tradisjonelle, eller når psykiatrien kommer til kort. Dessverre er utdanningen til menneskene bak er gjerne for vag og dårlig, det blir mye "abstrakt".

Dessuten er vi mennesker forskjellig, den behandlingen som blir gitt i et case passer ikke nødvendigvis i neste, selv om diagnose og historie er lik. Hver må finne sin vei. 

[AnonymBruker]

Tvilsomt, etter så lang tid uten noe form for bedring bør du vurdere å sette kroken på døren.

 

Bevegelsesterapi kan være svært nyttig, men det krever selvsagt at terapeutene er utdannet. Jeg har stor tro på alternative tilnærmingsmåter i psykiatri enten som et tillegg til det tradisjonelle, eller når psykiatrien kommer til kort. Dessverre er utdanningen til menneskene bak er gjerne for vag og dårlig, det blir mye "abstrakt".

Dessuten er vi mennesker forskjellig, den behandlingen som blir gitt i et case passer ikke nødvendigvis i neste, selv om diagnose og historie er lik. Hver må finne sin vei. 

Forsatt skeptisk. Men hva går bevegelsesterapi ut på?

Anonymous poster hash: 0d2bf...be5

[XbellaX]

 

Forsatt skeptisk. Men hva går bevegelsesterapi ut på?

Anonymous poster hash: 0d2bf...be5

 

 

Skeptisk er det bare flott du er, fortsett med det.

 

Noen linker: 

 

"Danse- og bevegelsesterapi

Målet med en slik type terapi er å  bedre kontakt og forhold til egen kropp. Pasienter med spiseforstyrrelser har oftest et vanskelig forhold til egen kropp. Det å oppfatte, forstå og forholde seg til kroppens behov og signaler kan være vanskelig. Ved hjelp av musikk vil man lettere kunne utvikle evnen til å bevege, danse og leke. Således vil terapiformen kunne hjelpe den enkelte til å for å få et bedre kroppsbilde, økt kroppsbevissthet og å utvide bevegelsesreportoaret. Dette er et supplement til psykoterapi av ulike slag på poliklinikken." Hentet fra:  

http://www.oslo-universitetssykehus.no/omoss_/avdelinger_/spiseforstyrrelser-spesialpoliklinikk_/Sider/behandlingstilbudet-vart.aspx

 

"Høsten 2003 startet jeg bevegelsesgruppe for kvinner en gang i uken, 1 ½ time hver gang. På mitt arbeidssted, Rehabiliteringssenteret,Bydel Sagenes koordinerende enhet for rehabilitering og psykisk helse, har personer med minoritetsbakgrunn i perioder utgjort ca 40 %. Senteret har en helhetlig tilnærming til brukerne og som spesialist i psykomotorisk fysioterapi, bruker jeg min kompetanse og erfaring innen dette feltet i mitt arbeid med bevegelsesterapi"  

Hentet fra http://www.psykiskhelsearbeid.no/bevegelsesterapi/

 

Du bør og se på helseeurytmi

[AnonymBruker]

Ja, det er jo ingen bombe at fysisk aktivitet er bra for helsa. Hvis det var meg, hadde jeg dratt på vanlig trening i stedet. Og så vidt meg bekjent finnes det ikke dokumentasjon på at psykomotorisk fysioterapi faktisk virker. 

Anonymous poster hash: 0d2bf...be5

[XbellaX]

 

Ja, det er jo ingen bombe at fysisk aktivitet er bra for helsa. Hvis det var meg, hadde jeg dratt på vanlig trening i stedet. Og så vidt meg bekjent finnes det ikke dokumentasjon på at psykomotorisk fysioterapi faktisk virker. 

Anonymous poster hash: 0d2bf...be5

 

 

Nei det er slettes ingen bombe, fysisk aktivitet er flott. Bevegelsesterapi går gjerne litt dypere enn en økt på sykkelen, men mange kan ha nytte av begge deler. 

 

Selv om det ikke finnes nok dokumentasjon betyr ikke det at man nødvendigvis skal avskrive den tilnærmingsmåten. Noen avdelinger innen smertelindring har feks tatt i bruk kunstterapi for kreftpasienter, det er ikke veldokumentert, men for noen kan dette gjøre kropp og sjel godt. Og det er jo dette som er poenget, finne ut hva hver enkel pasient trenger og kan ha nytte av for å komme tilbake til livet. 

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal fortsette i denne behandlingen. Halvannet år uten noen form for bedring eller noe positivt relatert til terapien tilsier at dette ikke er det som skal til for at du skal få det bedre. Såja jeg synes du skal gå videre, men ikke med holdningen at det ikke finnes håp for bedring. Du har bare ikke funnet det  som kan gi deg bedring ennå. 

 

Med det sagt er jeg ikke negativ til at du gir deg selv aksept for at du er akkurat den du er og at du må leve med "deg selv". Det er egentlig en viktig greie for å komme seg videre, denne aksepten. Etter aksepten bør man finne sin vei for å leve best mulig "med".

Anonymous poster hash: 4dc79...3b7

[AnonymBruker]

Nei det er slettes ingen bombe, fysisk aktivitet er flott. Bevegelsesterapi går gjerne litt dypere enn en økt på sykkelen, men mange kan ha nytte av begge deler. 

 

Selv om det ikke finnes nok dokumentasjon betyr ikke det at man nødvendigvis skal avskrive den tilnærmingsmåten. Noen avdelinger innen smertelindring har feks tatt i bruk kunstterapi for kreftpasienter, det er ikke veldokumentert, men for noen kan dette gjøre kropp og sjel godt. Og det er jo dette som er poenget, finne ut hva hver enkel pasient trenger og kan ha nytte av for å komme tilbake til livet. 

Kunstterapi er sikkert fint for de som liker kunst. Bevegelsesterapi er sikkert fint for de som liker å bevege seg. Alle har godt av å gjøre det de liker. Så da er de heldige de pasientene som tilfeldigvis liker det sykehuset har å tilby. Det er verre for de andre. 

Anonymous poster hash: 0d2bf...be5

[XbellaX]

 

Kunstterapi er sikkert fint for de som liker kunst. Bevegelsesterapi er sikkert fint for de som liker å bevege seg. Alle har godt av å gjøre det de liker. Så da er de heldige de pasientene som tilfeldigvis liker det sykehuset har å tilby. Det er verre for de andre. 

Anonymous poster hash: 0d2bf...be5

 

 

Jeg tror ikke du helt forstår hva de alternative tilnærmingsmåtene består i, og da kan det lett virke som om "kunstterapi passer for den som liker kunst" osv. Helseeurytmi handler feks om å få kontakt med kroppen, dra kroppen med seg, noe som ofte blir glemt i vanlig tradisjonell samtaleterapi, det ene trenger med andre ord ikke å utelukke det andre.

 

"Så da er de heldige de pasientene som tilfeldigvis liker det sykehuset har å tilby. Det er verre for de andre. "

Vi er heldige som bor i dette landet, men psykiatrien kunne mer enn gjerne vært rustet skikkelig opp med bedre, og bredere tilbud, både til Ole i Oslo og Sissel i dalstrøka innafor.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du helt forstår hva de alternative tilnærmingsmåtene består i, og da kan det lett virke som om "kunstterapi passer for den som liker kunst" osv. Helseeurytmi handler feks om å få kontakt med kroppen, dra kroppen med seg, noe som ofte blir glemt i vanlig tradisjonell samtaleterapi, det ene trenger med andre ord ikke å utelukke det andre.

 

"Så da er de heldige de pasientene som tilfeldigvis liker det sykehuset har å tilby. Det er verre for de andre. "

Vi er heldige som bor i dette landet, men psykiatrien kunne mer enn gjerne vært rustet skikkelig opp med bedre, og bredere tilbud, både til Ole i Oslo og Sissel i dalstrøka innafor.

Så hvor er dokumentasjonen for at det virker? Om det ikke er dokumentert har det vel ingenting i behandling i offentlig helsevesen å gjøre, uavhenig av om man bor innenfor ring 3 eller tilhører Langtvekkistan DPS i Finnmark.

Anonymous poster hash: 0d2bf...be5

[XbellaX]

 

Så hvor er dokumentasjonen for at det virker? Om det ikke er dokumentert har det vel ingenting i behandling i offentlig helsevesen å gjøre, uavhenig av om man bor innenfor ring 3 eller tilhører Langtvekkistan DPS i Finnmark.

Anonymous poster hash: 0d2bf...be5

 

 

Jeg synes du skal kontakte de som jobber med det, eks psykiater Kari Rød, enhet for spiseforstyrrelser ved Gaustad om jeg husker riktig, hun kan mye om kunstterapi for SF.

Eller du kan kontakte Oslo universitetssykehus, og høre hvorfor de tilbyr det. 

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal kontakte de som jobber med det, eks psykiater Kari Rød, enhet for spiseforstyrrelser ved Gaustad om jeg husker riktig, hun kan mye om kunstterapi for SF.

Eller du kan kontakte Oslo universitetssykehus, og høre hvorfor de tilbyr det. 

Takk for info.

Anonymous poster hash: 0d2bf...be5