Gruppe - har det noen hensikt?

[cathlin]

Jeg går i gruppe, såkalt Dagbehandlingsnettverket. Det er en hel dag i uka med bildeterapi, psykoterapi og bevegelsestearapi. Jeg har nå gått der halvannet år. Men jeg føler ingen tilknytning til gruppemedlemmene og føler de ikke forstår meg. Derfor føler jeg en viss motstand mot hele opplegget. Jeg merker ingen bedring, jeg tør fremdeles nesten ikke snakke når det er "min tur". Når jeg sitter og lytter til de andre, har jeg ingen råd å komme med, jeg tør heller ikke si noe i redsel for å dumme meg ut.

Jeg får det så vondt etter hver gruppe at det ødelegger hele uka. Føler bare jeg hvasser i dritt og vil helst komme meg videre. Kanskje få meg en liten jobb eller noe med tida. Jeg er så redd for andre, og til og med i pausen sliter jeg med å holde øyekontakt og prate med de andre. Jeg føler meg utenfor og får bare med meg bruddstykker av hva de andre sier. Sånn er det i gruppa også. Jeg får ikke med meg hva andre sier.

Jeg har hele livet blitt overskygget av andre og fått liten oppmerksomhet. Slik føler jeg det i gruppa også, og orker ikke at historien gjentar seg. Det blir da ikke terapi, men en påminning om hvor betydningsløs jeg er. Jeg klarer ikke hevde meg i gruppa og føler meg overkjørt. Dette har jeg store problemer med å være åpen om til terapeuten min.

Jeg har innerst inne lyst å slutte. Hvor lenge skal man bli minnet på all dritten man har vært gjennom - i tillegg til at ingen forstår? Jeg har gått i terapi i ti år og er lei. Jeg er fremdeles veldig psyk og klarer ikke hverdagen. Jeg er dypt deprimert og har angst for ALT.

Jeg begynner å lure på om det er på tide å gå videre med alle mine sår som jeg antakelig aldri blir kvitt. Det er bare å innse at jeg aldri blir frisk.

Har det noen hensikt å firtsette?

Anonymous poster hash: e986e...97d

Når du ikke tør å ta plass eller uttrykke deg virker det ikke. Det virker nesten mot sin hensikt, slik du forteller om at historien din gjenforteller seg. Du må gutse på å ta opp det du skriver om her. Hvis ikke kan du like gjerne slutte og eventuelt ta opp igjen gruppeterapi når tiden er mer moden for det. Ellers - å finne seg jobb hørtes konstruktivt ut i mine øre. Det fins mange måter å få det bedre på som ikke trengs å gjøres i relasjon med psykiatrisk behandling. Vær litt kreativ selv.

 

Billedterapi er en tilnærmingsmåte som ikke passer for alle. Jeg hadde syns det hadde vært fantastisk (hvis gruppeterapeuten ikke var en kristen omsorgsnarkoman sosionom uten interesse  eller følsomhet for kunstneriske uttrykk vel og merke.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

^{Det må innrømmes at det i norsk psykiatri drives en god del behandlingstiltak i hovedsak pga av behandlernes interesse for behandlingsmetoden.}

[hu_derre_der]

 

Klart du skal fortsette. Her er jeg dypt uenig med NHD som tydeligvis ikke ser det positive med slik behandling. Dette er jo (utfra det du beskriver) et stort problem for deg. Det å hevde seg i grupper, det å holde øyekontakt m.m. Jeg synes det er VIKTIG at du fortellere dette til terapeuten din slik han har mulighet til å hjelpe deg med dette. Det er jo derfor du har en terapeut. Om du ikke tørr å ta dette opp så skriv det ned på en lapp slik som du har forklart det for oss og gi han lappen. Jeg er HELT sikker på at det vil hjelpe deg. Denne gruppen skal du se på som en mulighet for deg til å lære deg å omgåes andre med alt det innebærer, hevde seg, holde øyekontakt, snakke foran andre m.m. Nå har du muligheten i trygge omgivelser til å gjøre dette. Bare at du snakker om dette problemet er jo progresjon i seg selv og uansett om det tar veldig lang tid så vil det være verdt det. Du må tenke langsiktig. Jeg synes ikke du skal gi opp nå. Det er motstanden i deg som vil unngå ubehag og ikke den sosiale, kontaktsøkende delen av deg som jeg vet at du og alle andre har i seg. Alle ønsker kontakt med andre mennesker, men for noen er det vanskelig fordi de ikke har lært seg hvordan man gjør dette. Det må du lære deg det og ikke gi opp. Da blir du bare fanget i den samme syklonen som før. Endring krever at du står i motstanden og utfordrer deg selv. 

Anonymous poster hash: f170b...b25

 

 

Veldig bra skrevet - og ABSOLUTT enig med flere her, at du burde fortsette!

 

Jeg har det akkurat som deg nå, bare at jeg ikke har gått i gruppebehandling så veldig lenge.

Fremdeles er jeg usikker, redd, engstelig og har dårlig tro på at dette noen gang vil funke.

"Jeg kommer alltid til å være sånn, og kommer aldri til å bli bedre!". 

Men, du skriver jo utrolig mye bra i innlegget ditt her, som viser at du faktisk er mer bevisst på dine utfordringer til tross for at du ikke tør å si det høyt til noen (enda!).

Forhåpentligvis klarer du dette etterhvert.

 

Har du noen gang prøvd å si noe i gruppen? Hvordan føltes det eventuelt?

Hva skjer visst du prøver? 

 

Min erfaring per i dag er at jeg fremdeles er usikker og ikke alltid like overbevist om at gruppeterapi funker. MEN, for min del "hjelper" det meg å se at ANDRE har det på lik måte som meg. Også de er usikre, engstelige, redde....etc.

Jeg vet ikke hvordan det er for deg, men synes du det er likegyldig om andre har det på samme måte som du, eller hjelper det å vite at du ikke er alene?

 

Du har jo tydeligvis mye du sitter inne med, og bare det at du tør å skrive det her viser jo at du faktisk har noe du kan jobbe med. 

Men, som andre her inne skriver: Skal du virkelig komme deg ut av det, må du tørre å utfordre deg selv.

 

Å ha gått 1,5 å i terapi er jo egentlig ikke lenge. Selv har jeg gått i terapi (både i individuell og i grupper) i over 15 år (pluss/minus). Jeg har lært litt etter litt for hver gang, MEN krevende har det vært :/

 

Dersom du slutter nå, hva føler du at du har fått igjen for det?

Når du beskriver at du er redd og engstelig for å prate i forsamlinger, fortelle hvordan du har det - vil ikke akkurat denne gruppen, som du kjenner over 1,5 år, være den beste plassen til å nettopp bli trygg? Om du ikke blir helt trygg, så er det absolutt en arena å trene seg på.

 

Min behandler sa til meg her en dag: "Om du noen gang skal slutte å stikke av fra alt som er vanskelig, fordi du sier du vil beskytte deg selv, så vil du hele tiden måtte flykte! Uansett hvor du går eller er, vil plagene dine være de samme. Du kan ikke rømme fra det som er vanskelig, for det vil kun følge etter deg, uansett hvor fort du prøver å løpe!".

 

Tenk over det!

 

Prøv å skriv ned på et papir; PLUSS og MINUS.

Hva er positivt med å gå i gruppe? 

Hva er negativt med å gå i gruppe?

 

Kanskje er det flere i gruppen som føler det på samme måte som deg men som heller ikke tør å si i fra hvordan de har det? Min opplevelse er at nettopp slike tolkninger som du har er veldig vanlig i sånne gruppeterapier.

 

Og ja...

 

Ingen kan tvinge deg til å gå i gruppeterapi. Og ofte vil jo gruppene være forskjellige. Jeg har alltid hatt et  "glansbilde" og en "forståelse" om at en gruppe skal være harmonisk nok til å kunne kommunisere godt mellom brukerne. At alle skal ha like mye fokus på hverandre, og at alle er greie og snille...etc.

Men, når du tenker deg om: 

Er det sånn ute i det virkelige liv?

 

Jeg føler det akkurat slik som du (enkelte dager!). Jeg distanserer meg, fordi jeg har nok med mitt eget hode. Og da stenger jeg alle andre ute, og orker ikke engasjere meg i andres problemer. Det er lov! MEN, jeg vet med meg selv at dersom jeg noen gang skal klare å fungere i sosiale sammenhenger MÅ jeg tørre å stå i det og gjøre en forandring (også de hvor jeg ikke trives og jeg føler jeg ikke vil passe inn....f.eks. der andre stjeler oppmerksomheten), 

Håper du finner ut av det 

[AnonymBruker]

Klart du skal fortsette. Her er jeg dypt uenig med NHD som tydeligvis ikke ser det positive med slik behandling. Dette er jo (utfra det du beskriver) et stort problem for deg. Det å hevde seg i grupper, det å holde øyekontakt m.m. Jeg synes det er VIKTIG at du fortellere dette til terapeuten din slik han har mulighet til å hjelpe deg med dette. Det er jo derfor du har en terapeut. Om du ikke tørr å ta dette opp så skriv det ned på en lapp slik som du har forklart det for oss og gi han lappen. Jeg er HELT sikker på at det vil hjelpe deg. Denne gruppen skal du se på som en mulighet for deg til å lære deg å omgåes andre med alt det innebærer, hevde seg, holde øyekontakt, snakke foran andre m.m. Nå har du muligheten i trygge omgivelser til å gjøre dette. Bare at du snakker om dette problemet er jo progresjon i seg selv og uansett om det tar veldig lang tid så vil det være verdt det. Du må tenke langsiktig. Jeg synes ikke du skal gi opp nå. Det er motstanden i deg som vil unngå ubehag og ikke den sosiale, kontaktsøkende delen av deg som jeg vet at du og alle andre har i seg. Alle ønsker kontakt med andre mennesker, men for noen er det vanskelig fordi de ikke har lært seg hvordan man gjør dette. Det må du lære deg det og ikke gi opp. Da blir du bare fanget i den samme syklonen som før. Endring krever at du står i motstanden og utfordrer deg selv.  Anonymous poster hash: f170b...b25

Hei og takk for et klokt svar. Jeg har nå bestemt meg for å fortsette. Dette selv om jeg sliter i dagesvis etter gruppa. Sist så klarte jeg å prate! Jeg både deltok i diskusjonen og pratet selv. Skjønner nå at det at fortiden kommer tilbake til meg kommer av at det oppstår lignende situasjoner i gruppa som jeg nå skal løse på en bedre måte. Men det er klart tøft og fristende å gi opp. Men nå har jeg iallefall bestemt meg for å fortsette. Jeg kommer sikkert til å ha lyst å slutte flere ganger. Da må jeg prøve å holde fast på det jeg tenker nå.

Anonymous poster hash: e986e...97d

[AnonymBruker]

Jeg har selv gått i akkurat slik gruppeterapi du beskriver. Jeg hadde store psykiske problemer tidligere, men behandlingen i denne gruppa og opplegget der hjalp meg ENORMT. Er svært uenig med NHD. I dag er jeg i full jobb, har småbarn og fungerer fint. Uten dette behandlingstilbudet ville jeg ikke vært der jeg er i dag.Anonymous poster hash: 8c97d...5cc Anonymous poster hash: 8c97d...5cc

Så bra at du klarte å bli frisk ved hjelp av gruppa! Det er skikkelig oppmuntrende å høre. Jeg har bestemt meg for å fortsette. Selv om jeg føler jeg ikke har fremgang, så sa de andre det sist. Så kanskje er det noe i det de sier.

Anonymous poster hash: e986e...97d

[AnonymBruker]

Jeg har også gått i denne type gruppe, i et drøyt år.Min erfaring var svært dårlig. Jeg tror dette delvis skyldes manglende kompetanse hos de to psykepleierne som drev gruppa. I løpet av den tida jeg var i gruppa, sluttet 5-6 personer av ren frustrasjon. Det var verken psykiater eller psykolog knyttet til gruppa (som vi så). Min erfaring var at psykepleierne lærer en for stram behandlingsmetode, der man forsøker å forme pasienten inn i en boks, uten i tilstrekkelig grad å ta hensyn til personlige utfordringer. Jeg snakket og var relativt åpen, men kjente på at jeg ikke ble hørt.Jeg hang godt med det første halvåret, men deretter ble det veldig mye frustrasjon. Til slutt fikk jeg kranglet meg til en time med en psykiater (på samme DPS), som konkluderte med at jeg var i ferd med å bli retraumatisert. For meg ble det ny behandler, nytt sted og nye behandlingsmetoder. Når jeg tenker tilbake så har jeg tro på at gruppebehandling kan være bra for noen, men på mitt DPS er kompetansen mye for dårlig (i gruppeterapien). Og evnen til selvevaluering/kritikk nærmest ikke tilstede.Jeg tenker at systemet med Dagbehandlingsnettverket kanskje blir en for lett måte å ta unna psyke-køen. (Nå skal jeg legge til at jeg lærte å bli sint og stå opp for meg selv, mot behandlerne. Som jeg ser er viktig lærdom, men jeg kunne nok foretrukket å lære dette på en annen måte.)  Anonymous poster hash: 91d65...bb2

Jeg har også gått i denne type gruppe, i et drøyt år.Min erfaring var svært dårlig. Jeg tror dette delvis skyldes manglende kompetanse hos de to psykepleierne som drev gruppa. I løpet av den tida jeg var i gruppa, sluttet 5-6 personer av ren frustrasjon. Det var verken psykiater eller psykolog knyttet til gruppa (som vi så). Min erfaring var at psykepleierne lærer en for stram behandlingsmetode, der man forsøker å forme pasienten inn i en boks, uten i tilstrekkelig grad å ta hensyn til personlige utfordringer. Jeg snakket og var relativt åpen, men kjente på at jeg ikke ble hørt.Jeg hang godt med det første halvåret, men deretter ble det veldig mye frustrasjon. Til slutt fikk jeg kranglet meg til en time med en psykiater (på samme DPS), som konkluderte med at jeg var i ferd med å bli retraumatisert. For meg ble det ny behandler, nytt sted og nye behandlingsmetoder. Når jeg tenker tilbake så har jeg tro på at gruppebehandling kan være bra for noen, men på mitt DPS er kompetansen mye for dårlig (i gruppeterapien). Og evnen til selvevaluering/kritikk nærmest ikke tilstede.Jeg tenker at systemet med Dagbehandlingsnettverket kanskje blir en for lett måte å ta unna psyke-køen. (Nå skal jeg legge til at jeg lærte å bli sint og stå opp for meg selv, mot behandlerne. Som jeg ser er viktig lærdom, men jeg kunne nok foretrukket å lære dette på en annen måte.)  Anonymous poster hash: 91d65...bb2

Synd at du ikke har noen gode erfaringer med gruppa. Synes at i slike grupper bør det være psykologer eller psykiatere, ikke bare psykepleiere! I enkelte tilfeller har de ikke nok kompetanse. En av gruppene jeg går i drives av to psykepleiere. Ser klart forskjell på den gruppa, og den gruppa som drives av psykolog og psykiater...

Anonymous poster hash: e986e...97d

[AnonymBruker]

Når du ikke tør å ta plass eller uttrykke deg virker det ikke. Det virker nesten mot sin hensikt, slik du forteller om at historien din gjenforteller seg. Du må gutse på å ta opp det du skriver om her. Hvis ikke kan du like gjerne slutte og eventuelt ta opp igjen gruppeterapi når tiden er mer moden for det. Ellers - å finne seg jobb hørtes konstruktivt ut i mine øre. Det fins mange måter å få det bedre på som ikke trengs å gjøres i relasjon med psykiatrisk behandling. Vær litt kreativ selv.

 

Billedterapi er en tilnærmingsmåte som ikke passer for alle. Jeg hadde syns det hadde vært fantastisk (hvis gruppeterapeuten ikke var en kristen omsorgsnarkoman sosionom uten interesse  eller følsomhet for kunstneriske uttrykk vel og merke.

Du har rett i at historien gjenforteller seg hos meg fordi jeg ikke tør å ta plass. Skal prøve å gjøre noe med dette og gi det en sjanse til. Men blir det for mye retraumatisering så vet ikke jeg. Har iallefall bestemt meg for å gi det en ny sjanse.

Anonymous poster hash: e986e...97d