Bør jeg ta et oppgjør med familien om medikament-mas?

[ISW]

Først må jeg bare si: Min mor er verdens snilleste og mest omtenksomme menneske. Jeg er kjempeglad i både henne og min far. 

 

Men dessverre har hun et meget anstrengt forhold til psykiatrien. Hun har lest så mange artikler i KK, Se og Hør, osv. om folk som har blitt behandlet for en angivelig alvorlig psykisk lidelse i tiår, før de bare kutter ut alle medisiner og blir friske. 

 

Resultatet av dette er at jeg blir utsatt for et nokså ekstremt press om å kutte ut medisiner. Hver eneste gang jeg besøker mine foreldre, får jeg høre om alt faenskapet som medisinering kan medføre, og alt som går galt i livet mitt får jeg høre at skyldes medisinene. Hvis jeg er trøtt en dag, så er det på grunn av medisiner. Hvis jeg føler meg litt nedfor, så er det på grunn av medisiner. Sånn kan det fortsette, alt er medisinene sin skyld og bare jeg slutter på de, så vil livet mitt angivelig bli helt fantastisk.

 

Hun har bitt seg merke i at min psykiater har sagt at han ønsker at jeg på sikt skal klare meg uten medisiner. Det han mener er at når jeg får ryddet opp i de tingene som plager meg i hverdagen, og jeg klarer å akseptere en viss risiko og usikkerhet, så er det aktuelt. Men dette har blitt tolket som om det bør skje i morgen, og jeg får jammen høre det.

 

Det var etter sterkt press derfra at jeg spurte min lege om å seponere Remeron, pga vektøkning (det var nok sannsynligvis lurt). Men nå er problemet at jeg ikke går raskt nok ned i vekt, og det er selvfølgelig en av medisinene sin skyld. Derfor bør jeg slutte med de. 

 

Jeg har gjentatte ganger forklart at jeg ønsker å ha denne diskusjonen med min lege og ikke henne. Jeg har vel også sagt at det er etisk forkastelig, og sannsynligvis også ulovlig, at hun som ikke faglært person skal overstyre en spesialist i psykiatri (eller 2 spesialister i psykiatri hvis man regner med NHD). Men selvfølgelig vet hun jo best for sin egen sønn..

 

Nå er det også slik at det er en god del leger i vår familie og deres omgangskrets, og det virker som det er en alvorlig krise om noen av de får vite at jeg i det hele tatt har en angstlidelse, og langt verre at jeg tar medisiner mot det. De har jo sett de gale menneskene. Jeg skulle jo bare visst hvor uglesett jeg (og hele resten av familien på grunn av "svakheten min") blir hvis noen får vite det. Jeg ville miste enhver kontakt og støtte fra familien min. Litt fleipete så er det nesten så jeg frykter det blir æresdrap om noen får vite om det (dette var en spøk, men holdningene er jo rimelig grumsete). Men jeg må også være klar over at siden "folk snakker sammen rundt middagsbordet" så er ikke min journal trygg på legekontoret mitt. Det er klart at alle helsesekretærene der leser min journal og snakker om den, for ikke å snakke om hva fastlegen min gjør når han snakker med sin familie og sine venner.

 

Har prøvd å forklare at man nok kan være ganske trygg på taushetsplikten for det første, og i tillegg at legen min neppe har noen interesse av å spre journalen til en av sine flere tusen pasienter vilkårlig rundt. Da måtte jo alle vært like utrygge.

 

Hva føler jeg selv om medisiner? Selvsagt skulle jeg helst vært foruten. Og om jeg bare hadde *visst* sikkert at jeg ikke var til noen fare for meg selv uten medisiner, så hadde jeg selvfølgelig kuttet de ut. Jeg har imidlertid et godt håp om at jeg en gang vil klare å lære meg og takle denne usikkerheten slik at jeg ikke trenger medisiner.

 

Men i mellomtiden er det dette evinnelige gnålet fra familien. Det har faktisk ført til at jeg tilbringer betydelig mindre tid med familien min nå enn før (hvilket på mange måter er positivt siden det blir mer tid til meg selv, min samboer og mine venner, men det er ikke på dette grunnlaget jeg ønsker å ha mindre kontakt med familien min...)

 

Hva bør jeg gjøre? Jeg har jo allerede sagt at jeg ikke ønsker innblanding i dette, men det blir ikke respektert.

Endret 11. april 2014 av issomethingwrong

[ISW]

Må bare presisere: Jeg tror absolutt at alt dette bare skyldes en form for omsorg og at hun ønsker å ta vare på meg på best mulig måte. Men jeg synes dette er å gå altfor langt...

[motorPrøysen]

Medisinering er en sak mellom deg og legen din. Du kan si til din mor at du ikke ønsker å diskutere dette lenger, om hun likevel forsøker må du bare være konsekvent og gjenta at du ikke vil diskutere det.

 

Jeg leser nok ikke bare omsorg i det du skriver. Spesielt når du beskriver din mors frykt for at legevenner skal få vite om dine lidelser tenker jeg at dette har mest med fasade og hennes selvbilde å gjøre enn med omsorg for deg.

[stjernestøv]

Må bare presisere: Jeg tror absolutt at alt dette bare skyldes en form for omsorg og at hun ønsker å ta vare på meg på best mulig måte. Men jeg synes dette er å gå altfor langt...

Min mor kaller meg flink når jeg klarer meg uten medisiner, og sier det er bra. Men det er ikke ofte jeg snakker om medisiner til dem, det burde kanskje ikke du gjøre heller? Egentlig har de jo ikke noe med det, og mine foreldre vet ikke hva min diagnose er. De vet kun at jeg har vært plaget med angst i alle år, kanskje din mor heller ikke vet hva du sliter med? De kan ikke sette seg inn i det.

[ISW]

Medisinering er en sak mellom deg og legen din. Du kan si til din mor at du ikke ønsker å diskutere dette lenger, om hun likevel forsøker må du bare være konsekvent og gjenta at du ikke vil diskutere det.

 

Jeg leser nok ikke bare omsorg i det du skriver. Spesielt når du beskriver din mors frykt for at legevenner skal få vite om dine lidelser tenker jeg at dette har mest med fasade og hennes selvbilde å gjøre enn med omsorg for deg.

 

Jeg leser nok en hel del paranoia i det, for å si det rett ut. Men også en særdeles gammeldags holdning til psykiske lidelser, fra den tiden det het "sindsykeasyl".

 

Takker for øvrig for et godt svar.

[ISW]

Min mor kaller meg flink når jeg klarer meg uten medisiner, og sier det er bra. Men det er ikke ofte jeg snakker om medisiner til dem, det burde kanskje ikke du gjøre heller? Egentlig har de jo ikke noe med det, og mine foreldre vet ikke hva min diagnose er. De vet kun at jeg har vært plaget med angst i alle år, kanskje din mor heller ikke vet hva du sliter med? De kan ikke sette seg inn i det.

 

Det er såpass ja

 

Nå lider jeg jo av noe relativt "mildt" - og det er vel det min mor også mener, hun forstår ikke hvorfor det skal behandles med medisiner.

 

Men det jeg blir så dritt lei av er denne stadige innblandingen fra henne.

[stjernestøv]

Det er såpass ja

 

Nå lider jeg jo av noe relativt "mildt" - og det er vel det min mor også mener, hun forstår ikke hvorfor det skal behandles med medisiner.

 

Men det jeg blir så dritt lei av er denne stadige innblandingen fra henne.

Forstår godt at du blir lei av det. Min far mener at alt psykiatrien gjør er å dele ut medisiner, han mener de burde behandle folk også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, du bør sette ned foten hardt og tydelig.

 

Dette har hun ingen kompetanse på og ikke noe med.

[ISW]

Ja, du bør sette ned foten hardt og tydelig.

 

Dette har hun ingen kompetanse på og ikke noe med.

 

Tusen takk for svar. Jeg skal ta dette opp med henne i kveld allerede.

 

Jeg ønsker meg selvfølgelig foreldre som bryr seg om meg og situasjonen min. Men jeg ønsker ikke påvirkning fra ymse "kjerringråd" fra KK.

[Nicklusheletida]

Først må jeg bare si: Min mor er verdens snilleste og mest omtenksomme menneske. Jeg er kjempeglad i både henne og min far. 

 

Men dessverre har hun et meget anstrengt forhold til psykiatrien. Hun har lest så mange artikler i KK, Se og Hør, osv. om folk som har blitt behandlet for en angivelig alvorlig psykisk lidelse i tiår, før de bare kutter ut alle medisiner og blir friske. 

 

Resultatet av dette er at jeg blir utsatt for et nokså ekstremt press om å kutte ut medisiner. Hver eneste gang jeg besøker mine foreldre, får jeg høre om alt faenskapet som medisinering kan medføre, og alt som går galt i livet mitt får jeg høre at skyldes medisinene. Hvis jeg er trøtt en dag, så er det på grunn av medisiner. Hvis jeg føler meg litt nedfor, så er det på grunn av medisiner. Sånn kan det fortsette, alt er medisinene sin skyld og bare jeg slutter på de, så vil livet mitt angivelig bli helt fantastisk.

 

Hun har bitt seg merke i at min psykiater har sagt at han ønsker at jeg på sikt skal klare meg uten medisiner. Det han mener er at når jeg får ryddet opp i de tingene som plager meg i hverdagen, og jeg klarer å akseptere en viss risiko og usikkerhet, så er det aktuelt. Men dette har blitt tolket som om det bør skje i morgen, og jeg får jammen høre det.

 

Det var etter sterkt press derfra at jeg spurte min lege om å seponere Remeron, pga vektøkning (det var nok sannsynligvis lurt). Men nå er problemet at jeg ikke går raskt nok ned i vekt, og det er selvfølgelig en av medisinene sin skyld. Derfor bør jeg slutte med de. 

 

Jeg har gjentatte ganger forklart at jeg ønsker å ha denne diskusjonen med min lege og ikke henne. Jeg har vel også sagt at det er etisk forkastelig, og sannsynligvis også ulovlig, at hun som ikke faglært person skal overstyre en spesialist i psykiatri (eller 2 spesialister i psykiatri hvis man regner med NHD). Men selvfølgelig vet hun jo best for sin egen sønn..

 

Nå er det også slik at det er en god del leger i vår familie og deres omgangskrets, og det virker som det er en alvorlig krise om noen av de får vite at jeg i det hele tatt har en angstlidelse, og langt verre at jeg tar medisiner mot det. De har jo sett de gale menneskene. Jeg skulle jo bare visst hvor uglesett jeg (og hele resten av familien på grunn av "svakheten min") blir hvis noen får vite det. Jeg ville miste enhver kontakt og støtte fra familien min. Litt fleipete så er det nesten så jeg frykter det blir æresdrap om noen får vite om det (dette var en spøk, men holdningene er jo rimelig grumsete). Men jeg må også være klar over at siden "folk snakker sammen rundt middagsbordet" så er ikke min journal trygg på legekontoret mitt. Det er klart at alle helsesekretærene der leser min journal og snakker om den, for ikke å snakke om hva fastlegen min gjør når han snakker med sin familie og sine venner.

 

Har prøvd å forklare at man nok kan være ganske trygg på taushetsplikten for det første, og i tillegg at legen min neppe har noen interesse av å spre journalen til en av sine flere tusen pasienter vilkårlig rundt. Da måtte jo alle vært like utrygge.

 

Hva føler jeg selv om medisiner? Selvsagt skulle jeg helst vært foruten. Og om jeg bare hadde *visst* sikkert at jeg ikke var til noen fare for meg selv uten medisiner, så hadde jeg selvfølgelig kuttet de ut. Jeg har imidlertid et godt håp om at jeg en gang vil klare å lære meg og takle denne usikkerheten slik at jeg ikke trenger medisiner.

 

Men i mellomtiden er det dette evinnelige gnålet fra familien. Det har faktisk ført til at jeg tilbringer betydelig mindre tid med familien min nå enn før (hvilket på mange måter er positivt siden det blir mer tid til meg selv, min samboer og mine venner, men det er ikke på dette grunnlaget jeg ønsker å ha mindre kontakt med familien min...)

 

Hva bør jeg gjøre? Jeg har jo allerede sagt at jeg ikke ønsker innblanding i dette, men det blir ikke respektert.

Hvorfor vet din mor alt dette om deg ? Kan du ikke bare holde det privat for deg selv? Hun trenger da ikke vite om når du drar til legen, hva psykiateren har sagt ov osv ? Er du ikke voksen da ?

[ISW]

Hvorfor vet din mor alt dette om deg ? Kan du ikke bare holde det privat for deg selv? Hun trenger da ikke vite om når du drar til legen, hva psykiateren har sagt ov osv ? Er du ikke voksen da ?

 

Nå har jeg jo involvert samboer og familie veldig i denne prosessen, og på mange måter har det vært positivt. Men dette er kanskje noe av prisen jeg betaler for det.

 

Jeg setter pris på om man viser omtanke og sørger for at alt er bra. Men jeg setter ikke pris på maset om medisiner. Det er et tema som er vanskelig nok for min psykiater å håndtere og jeg tror ikke min mor gjør det noe bedre.

[Nicklusheletida]

Nå har jeg jo involvert samboer og familie veldig i denne prosessen, og på mange måter har det vært positivt. Men dette er kanskje noe av prisen jeg betaler for det.

 

Jeg setter pris på om man viser omtanke og sørger for at alt er bra. Men jeg setter ikke pris på maset om medisiner. Det er et tema som er vanskelig nok for min psykiater å håndtere og jeg tror ikke min mor gjør det noe bedre.

Samboer er greit, men foreldre tror jeg er de siste man bør innvolvere når en har problemer, da de ikke kan la være å bry seg om "barna" deres.

 

Mine foreldre vet ingenting om hvordan jeg hadde det etter skilsmissen. Min mor kan være svært brysom hvis hun har misstanke om at ikke alt er bra. Da ringer hun hver dag. - Hvordan går det? -Hvordan har du det? osv. Jeg svarer alltid :- Jeg har det bare bra, det går fint osv. Måtte si at hun ikke trengte å spørre om det hver dag. Hun vet ingenting om at jeg både gikk til lege, psykolog og spiste tabletter en periode :-) Da ville hun ikke fått fred med seg selv og plaget meg enda mer med telefoner :-)

 

Orker ikke sånt jeg :-) Vil ikke bli behandlet som et barn.

[YoplaitDouble]

Mine foreldre har egentlig vært litt todelt på dette. Faren min har vist masse forståelse, mens moren min har et anstrengt forhold til "å drive å ta tabletter". De var begge litt lite positive til tabletter som løsning i starten, da det bare gikk i stilnoct og imovane. Det er forståelig nok. Etter hvert som dette ble byttet ut med cipralex og tolvon har de begge vist mer forståelse for dette.

Jeg har etter hvert tenkt slik at "dette har du ikke kompetanse til å mene noe om" er det riktige svaret å gi mine foreldre om de skal mene noe om medisin. De synes det er positivt at jeg får orden på ting, etter at jeg har fått dem til å forstå at fravær av medisiner ikke er et reelt alternativ per dags dato. Man kan jo også bare avvise foreldrene og ikke la dem ha noe med dette å gjøre, men jeg har valgt å være åpen fordi jeg trenger den støtten jeg kan få. Vi er enige om at de skal være der for å gi meg den støtten jeg trenger, uten at de skal ha noen synspunkter om medisiner. Det er heldigvis blitt slutt på den tiden min mamma har sendt meg linker til random tabloidavisartikler om angst og vist meg utklipp eller kopier fra tilfeldig ukebladvås :-)

[ISW]

 Det er heldigvis blitt slutt på den tiden min mamma har sendt meg linker til random tabloidavisartikler om angst og vist meg utklipp eller kopier fra tilfeldig ukebladvås :-)

 

He he, godt å høre at du ikke plages med akkurat dette. Jeg har nesten ikke tall for hvor mange ganger jeg har blitt fortalt om "alle disse" som bare kutter ut alle medisiner og plutselig blir bra.

 

Jeg tror jeg må bruke akkurat den setningen du foreslår - "dette har du ikke kompetanse til å mene noe om". Jeg ønsker ikke å vise foreldrene mine en kald skulder og be de holde seg utenfor alt sammen, men diverse konspirasjonsteorier på legekontoret, hjemmesnekrede teorier om medisiner og lignende klarer jeg meg meget godt uten.

 

Ironisk nok har min mor hele tiden ment at jeg heller burde ta Imovane/benzo fremfor andre medisiner. Disse virker tydeligvis mindre skumle for henne enn AD og AP. Det sier kanskje litt om nivået kompetansen i farmakologi ligger på.

[frosken]

 

Jeg har vel også sagt at det er etisk forkastelig, og sannsynligvis også ulovlig, at hun som ikke faglært person skal overstyre en spesialist i psykiatri (eller 2 spesialister i psykiatri hvis man regner med NHD). Men selvfølgelig vet hun jo best for sin egen sønn..

 

Jeg synes du skal slutte å fortelle alle detaljer til dine foreldre, samt si at dette er et tema du ikke ønsker å diskutere med dem.

 

Når det er sagt, så er det selvfølgelig ikke ulovlig at ufaglærte mener akkurat det de ønsker å mene om hva faglærte anser som hensiktsmessig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

 

Når det er sagt, så er det selvfølgelig ikke ulovlig at ufaglærte mener akkurat det de ønsker å mene om hva faglærte anser som hensiktsmessig.

Vi snakket vel ikke om juridiske spørsmål her. Selvsagt er det ytringsfrihet.

 

Det er ikke ulovlig, men det er en stygg uskikk og meget uhøflig å uoppfordret ytre sterke meninger om andre voksne mennesker sin medisinering.

[frosken]

Vi snakket vel ikke om juridiske spørsmål her. Selvsagt er det ytringsfrihet.

 

Det er ikke ulovlig, men det er en stygg uskikk og meget uhøflig å uoppfordret ytre sterke meninger om andre voksne mennesker sin medisinering.

Det er jeg helt enig i, men ISW brukte betegnelsen "ulovlig".   For øvrig mener jeg at en av de beste måtene å unngå denne formen for innblanding er gjennom som voksen å ikke detaljinformere sine foreldre om hvilke medisiner man måtte bruke til enhver tid. 

[hurlum]

Uff. Kjenner meg igjen i "utklipp fra ukebladvås" og andre kjerringråd. Også slike uttalelser som "jeg hadde det sånn og sånn". Ingen er like, alle reagerer forskjellig, også på medisinering. Kanskje jeg og burde trappe ned på hva jeg deler. Hittil har det hjulpet meg å dele mindre, for før delte jeg nedten alt med de nærmeste, men det er veldig slitsomt når man har det kjipt også blir man ringt ned med hvordan det går og om jeg merker noe forskjell med medisinene. Jeg klarer ikke lyve heller, og har jeg en dårlig dag, så orker jeg heller ikke prate. Kanskje lurt å bare droppe å ta telefonen og sende en sms, men føler det er så avvisende.

[missmas]

Familien min vil at jeg skal gå på medisiner :S

[hurlum]

Det er jo ikke familien din som skal bestemme, men en lege/psykolog, i samarbeid med deg.

Men basert på min erfaring har jeg ikke villet gått på medisiner i 7 år. Men har nå funnet ut at jeg vil prøve. Om det funker er jo det kjipt at jeg brukte så mange år av livet mitt på å motsvare all familie/venner som oppfordret meg til å prøve. Det skal vel legges til at jeg også har blitt oppfordret av lege/psykolog tidligere også.