Ikke håp for paranoide?

[Gjest]

Er paranoide tanker kroniske , plages ufrivillig av dem og de styrer meg mer eller mindre ubevisst og kanskje i økende grad tror jeg. Lurer på om det er håp om endring? Ført til at jeg har isolert meg i heimen og ikke utnytter jobbmuligheter og ressurser. Har vanskeligheter med å akseptere at dette er en del av meg ;( ikke minst fordi det føles rart og egentlig ikke som meg- hva er dette for slags forferdelig utgave av meg? Vedvart en stund nå- anspent og energiløs- akkurat som jeg venter på ragnarok.Egentlig glad i mennesker - men angst river og sliter i meg så snart det er snakk om å være del av sosiale klima ( jobb slekt selskap oa ) fortvilt over at psykolog journalfører disse sidene ved meg og ble av den grunn så amper ( sa jeg var uenig)at jeg valgte å avslutte dps utredning og fløy på dør:( lurer nå på hvordan jeg skal klare å ta tak alene- føler nærsagt det er meg mot verden ( vet dog det ikke stemmer) er det slik at jeg må ende opp som en innbitt og engstelig "tulling "- har famile , men orker ikke være sammen med dem, Grur meg til ferie! Råd- gjerne fra psykiater- vær så snill - ikke si jeg har meg selv å takke når jeg gjør som jeg gjør- har ikke helt kontrollen:(

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er håp for deg :-)

 

Disse tankene vil blekne / gå bort med riktige medisiner. Uten medisiner er det dessverre stor risiko for at de blir kroniske.

 

Dette er langt fra komplisert. Fastlegen vil kunne gi deg riktige medisiner.

[Gjest]

Takk for " håp"Bare kjennes som en uendelig lang dørstokkmil å oppsøke fastlegen og be om dette:( kjenner jeg hadde trengt litt støtte, men nekter på en måte meg selv å ta i mot dette. Og føler de ser meg som pest befengt - møter meg med kulde-min skyld at slt går rett vest.Er deprimert også dessverre:( spiser cipralex hjalp en tid men nå er det meste mørkt:( ja ja