Smittsom depresjon

[DoleMari]

Jeg leste et sted at det er viktig at bipolare får medisiner, for det det veldig smittsomt for samboere når de er deprimerte. Kan dette stemme?

Jeg lurer på om min samboer har en depresjon. Han har alltid sovet mye og er tung og vanskelig å snakke med. Jeg har brukt mye krefter på å få han i godt humør, men det gidder jeg ikke mer. Og da er det ingen som prater lenger her i huset. Jeg føler meg tungsindig.

Når jeg er sammen med andre er jeg ikke sånn, med en gang jeg kommer inn døra hjemme blir jeg fryktelig tungsindig.

[missmas]

det er viktig at bipolare får medisiner for seg selv for å gå deprimert er uutholdelig når du er bipolar

[AnonymBruker]

Jeg leste et sted at det er viktig at bipolare får medisiner, for det det veldig smittsomt for samboere når de er deprimerte. Kan dette stemme?

Jeg lurer på om min samboer har en depresjon. Han har alltid sovet mye og er tung og vanskelig å snakke med. Jeg har brukt mye krefter på å få han i godt humør, men det gidder jeg ikke mer. Og da er det ingen som prater lenger her i huset. Jeg føler meg tungsindig.

Når jeg er sammen med andre er jeg ikke sånn, med en gang jeg kommer inn døra hjemme blir jeg fryktelig tungsindig.

Min samboer har bipolar lidelse, type to. Han har tunge perioder hvor han sover mye. Jeg blir både bekymret og deprimert når han er deprimert. Nå når jeg kjenner til mønsteret hans, så går det bedre, jeg vet at periodene går over og da er han normal igjen. Han går på medisiner, og det er nok veldig viktig. Er det sånn at du ikke er sikker på om din samboer har bipolar eller ikke? En bipolar må gå på medisiner for å fungere. Er han mottakelig for å oppsøke legen og søke behandling?

Anonymous poster hash: 78467...7d2

[DoleMari]

Ja, det er netopp det at han ikke vil gå til lege og føler kanskje ikke selv at det er noe galt. Han er bare sliten hele tiden og mye sur. Jeg har jo tenkt på min rolle i dette, og om det er noe med meg som gjør at han er blitt sånn. Han var mer en litt overfladisk "gladgutt" i begynnelsen av forholdet. Jeg har også opp og ned dager, som trigges veldig at hans hele tiden slitenhet og inneslutthet hvor han bare går og legger seg eller sitter foran pc.

 

Jeg tror kanskje vi har det best hver for oss. Jeg blir så nedstemt av å aldri få noe emosjonell nærhet.

[AnonymBruker]

Ja, det er netopp det at han ikke vil gå til lege og føler kanskje ikke selv at det er noe galt. Han er bare sliten hele tiden og mye sur. Jeg har jo tenkt på min rolle i dette, og om det er noe med meg som gjør at han er blitt sånn. Han var mer en litt overfladisk "gladgutt" i begynnelsen av forholdet. Jeg har også opp og ned dager, som trigges veldig at hans hele tiden slitenhet og inneslutthet hvor han bare går og legger seg eller sitter foran pc.

Jeg tror kanskje vi har det best hver for oss. Jeg blir så nedstemt av å aldri få noe emosjonell nærhet.

Jeg forstår at dette må være slitsomt. Har dere hatt en ordentlig prat om dette? Tror det er viktig å være åpen med hverandre når det er sånn, men det er ikke lett. Hvor ofte er han deprimert? Er det sånn hele tiden så forstår jeg at du sliter. Jeg sliter også og det er ekstra tungt det når han sliter. Tror han har det på samme måte, men vi bygger opp hverandre mer enn vi sliter på hverandre. Kanskje fordi vi prater sammen og begge har noenlunde innsikt i egen sykdom. Når det er sånn er det ekstremt viktig å være åpen med hverandre.

Anonymous poster hash: 78467...7d2

[DoleMari]

Takk for innspill. Vi har det også veldig bra og når vi har det bra og jeg er veldig glad i han og har en respekt for hverandre. Jeg har prøvd å prate og han åpner seg litt. Men i perioder vil han bare være i fred. Han kan prate i tlf med noen og da virker han så blid ( selv om han egentlig ikke er det), og så tenker jeg; ja! Nå er han i godt humør, men med en gang jeg prater så er han samme gamle..Han svarer meg ikke ikke alltid når jeg spør om noe. Så jeg føler at jeg er veldig uinteressant og betydningsløs og har egentlig sluttet å prate med han og spørre han om noe. Jeg blir bare så lei meg. Føle at alt jeg sier er uinteressant. 

 

Det er mulig jeg spør for mye om ting fordi jeg liker å prate og han liker ikke det.

Jeg går hele tiden med følelsen av at han er en tikkende bombe på en måte.. at han plutselig kan forlate meg. Jeg blir litt småparanoid. Men jeg har jo hatt en far som var psykopatisk og blitt skada kanskje av det i forhold til menn.

[DoleMari]

Humøret hans styres mye av om det går bra på oddsen eller fotballkamp osv osv.. Han er sur hele kvelden hvis fotballaget hans taper. Er dette vanlig? Kanskje jeg ikke forstår menn.

[AnonymBruker]

Takk for innspill. Vi har det også veldig bra og når vi har det bra og jeg er veldig glad i han og har en respekt for hverandre. Jeg har prøvd å prate og han åpner seg litt. Men i perioder vil han bare være i fred. Han kan prate i tlf med noen og da virker han så blid ( selv om han egentlig ikke er det), og så tenker jeg; ja! Nå er han i godt humør, men med en gang jeg prater så er han samme gamle..Han svarer meg ikke ikke alltid når jeg spør om noe. Så jeg føler at jeg er veldig uinteressant og betydningsløs og har egentlig sluttet å prate med han og spørre han om noe. Jeg blir bare så lei meg. Føle at alt jeg sier er uinteressant. 

 

Det er mulig jeg spør for mye om ting fordi jeg liker å prate og han liker ikke det.

Jeg går hele tiden med følelsen av at han er en tikkende bombe på en måte.. at han plutselig kan forlate meg. Jeg blir litt småparanoid. Men jeg har jo hatt en far som var psykopatisk og blitt skada kanskje av det i forhold til menn.

Min samboer blir også stille når han er deprimert. Og jeg må gjenta det jeg sier ofte. Han kan virke uinteressert ja. Men jeg vet av erfaring etter mine egne depresjoner at ting virker litt meningsløse og at det derfor er meningsløst å prate. Sånn føler jeg det for alle, ikke bare min samboer. At jeg kan virke bedre når jeg prater med andre er bare ren høflighet. Jeg føler det vanskeligere å spille friskere overfor samboer, selv om jeg egentlig burde det... men når man er deprimert så føles det omtrent umulig. Jeg er redd han ikke er glad i meg lenger når det er sånn, men det er ikke sånn det henger sammen. Er man deprimert, så føles det tungt å gi uttrykk for følelser, det har ofte ikke noe med den andre å gjøre. Jeg har også det med å være redd for å bli forlatt, men har skjønt at det blir jeg ikke. Har vel lært hverandre å kjenne etter fire år, og vi har også lært å takle hverandres psykdom.

Hvor lenge har du vært sammen med han? Hvor ofte er han deprimert, har han bedre perioder? Har han vært åpen for å få behandling når han er åpen med deg? Det tror jeg er veldig viktig. Du kan gjøre det du kan, men han må forstå dette selv. Og du har jo ikke ansvar for hans helse.

Tror jeg vet litt hvordan du må ha det. Det kan være fryktelig tungt. Håper virkelig at det ordner seg for dere begge.

Anonymous poster hash: 78467...7d2

[DoleMari]

Min samboer blir også stille når han er deprimert. Og jeg må gjenta det jeg sier ofte. Han kan virke uinteressert ja. Men jeg vet av erfaring etter mine egne depresjoner at ting virker litt meningsløse og at det derfor er meningsløst å prate. Sånn føler jeg det for alle, ikke bare min samboer. At jeg kan virke bedre når jeg prater med andre er bare ren høflighet. Jeg føler det vanskeligere å spille friskere overfor samboer, selv om jeg egentlig burde det... men når man er deprimert så føles det omtrent umulig. Jeg er redd han ikke er glad i meg lenger når det er sånn, men det er ikke sånn det henger sammen. Er man deprimert, så føles det tungt å gi uttrykk for følelser, det har ofte ikke noe med den andre å gjøre. Jeg har også det med å være redd for å bli forlatt, men har skjønt at det blir jeg ikke. Har vel lært hverandre å kjenne etter fire år, og vi har også lært å takle hverandres psykdom.

Hvor lenge har du vært sammen med han? Hvor ofte er han deprimert, har han bedre perioder? Har han vært åpen for å få behandling når han er åpen med deg? Det tror jeg er veldig viktig. Du kan gjøre det du kan, men han må forstå dette selv. Og du har jo ikke ansvar for hans helse.

Tror jeg vet litt hvordan du må ha det. Det kan være fryktelig tungt. Håper virkelig at det ordner seg for dere begge.

Anonymous poster hash: 78467...7d2

Takk for ditt fine svar. Det fikk meg til å forstå litt mer.

Vi har vært sammen i 4 år, og det har vært sånn stort sett hele tiden. Det er verre på vinteren og fordi han også sover veldig lite på natta.

Han sier han bare er sånn når han er veldig stille. Men jeg ser jo at han blir veldig lukka i perioder og har det tungt, uten å kunne nå inn til han. Han er nok ikke typen til å ville ha hjelp, han har også gode dager, men det svinger ofte. Jeg er sikker veldig var p hans følelser, og det at han er stille er bare sånn han er. Jeg tenker ofte at det er noe galt og kan få litt småparanoide tanker innimellom fordi jeg aldri vet hvor jeg har han, og så føler jeg at det no galt meg meg, og at der pga. meg han blir deppa. Vi får vel prøve å finne ut av dette.

[AnonymBruker]

Takk for ditt fine svar. Det fikk meg til å forstå litt mer.

Vi har vært sammen i 4 år, og det har vært sånn stort sett hele tiden. Det er verre på vinteren og fordi han også sover veldig lite på natta.

Han sier han bare er sånn når han er veldig stille. Men jeg ser jo at han blir veldig lukka i perioder og har det tungt, uten å kunne nå inn til han. Han er nok ikke typen til å ville ha hjelp, han har også gode dager, men det svinger ofte. Jeg er sikker veldig var p hans følelser, og det at han er stille er bare sånn han er. Jeg tenker ofte at det er noe galt og kan få litt småparanoide tanker innimellom fordi jeg aldri vet hvor jeg har han, og så føler jeg at det no galt meg meg, og at der pga. meg han blir deppa. Vi får vel prøve å finne ut av dette.

Tror det er viktig å ikke ta på seg for mye ansvar. Har du spurt han om deg er pga deg han blir deppa? Det er ikke lett å leve sammen to som sliter psykisk, derfor er det viktig med kommunikasjon. Det er jo derfor dumt han ofte er stille, men du får prøve å prate med han om det på gode dager. Det må være frustrerende at han ikke vil ha hjelp. Litt typisk mannfolk egentlig. Men tror det er viktig at du tar en prat med han på gode dager hvordan dette er for deg og at du føler du gjør han deppa. Også si at det ville betydd så mye for deg om han oppsøker hjelp. Spør om han kan gjøre dette. Ikke bare for sin egen, men også din skyld. Tror det er viktig at du gjør han oppmerksom på hvordan det er for deg når han er syk. Du kan også si at dette gjør deg usikker på om han vil forlate deg. Si du savner kommunikasjon med han. Vær ærlig.

Jeg tenker at det er ekstremt viktig at han får hjelp. Har du vært i kontakt med legen hans?

Det er jo en grunn til at dere har vært sammen i fire år. Det kan du jo tenke på hver gang du er redd han skal forlate deg. Det er nok din utrygge oppvekst som gjør deg så usikker. Slik er det for meg og. Har du noen å prate med? Går du i terapi?

Anonymous poster hash: 78467...7d2