Følelser i terapi.

[Pallida]

Jeg smiler her jeg sitter, vi har helt klart noen likhetstrekk, ja!  
 

Jeg har gått i terapi tidligere (mange år siden) uten effekt, og har i tillegg gjort en masse annet for å oppnå sjelemessig frigjøring og katharsis som du sier. Hele femten år har jeg "jobbet" hardt for dette. Det som står veldig klart for meg nå, er at jeg kun kan klare å gå til den ytterste kanten av min egen komfortsone på egen hånd, og dét er ikke tilstrekkelig langt for å oppnå god og varig endring. Jeg trenger noen som røsker litt tak i meg, fører meg dit jeg ikke vil gå, påpeker det jeg ikke vil se. Og det sier nesten seg selv, at man et stykke på veien vil gjøre litt(?) motstand, før man forstår at det er gjort i beste mening; og at det er nettopp i alt dette kjipe grumset nøkkelen til frigjøring ligger. 

[Gjest]

kanskje er vi to alen av samme stykke;) sagt til psykologen min at jeg dessverre lurer på om jeg har havnet i " trassalderen"- er liksom ikke innstilt på å ta alt for go fisk om dagen... Akkurat som jeg har våknet opp, jeg vil beskytte meg fra Evt (urettferdige )skyts.. Må bare lære meg å leve m at psykologen vil hjelpe og ikke ta knekken på meg. Rimelig heavy igrunn..!!!

[Pallida]

- og ikke undervurderer effekten det vil ha på din opplevde livskvalitet når du innser at hun er der for å hjelpe deg, ikke bryte deg ned. Du brenner trolig svært mye energi både mentalt og følelsesmessig på å stå i den motstanden og tvilen du gjør nå. Lykke til!!