Følelser i terapi.

[AnonymBruker]

Nyt de små tingene – for en dag vi du se tilbake og oppdage at de faktisk var store ting!

 

Fri og bevare meg for noe svada!

 

Den største og beste delen av ditt liv vil være de små, navnløse øyeblikkene du tilbringer med noen du er glad i – hver dag.

 

Hva hvis en ikke har noen man er glad i? Og aldri har hatt det. Fy faen så irriterende slike besswitere av noen psykologer er.

Anonymous poster hash: 25595...496

[frosken]

Frosken: de må gjerne diagnostisere m med både pest og kolera, men jeg er altså uenig i paranoid personlighets forstyrrelse.. Har ingen fiender og bærer lite nag, tror ikke alltid jeg har rett , er ikke vred...sur el sint. Samt at min kjære pårørende spes i allmenn medisin ( m karriere også innenfor psykiatri) har sagt lang i fra, alle litt forstyrra når de sliter. Du er ikke " sånn". Vedr paranoiatakter form var han noe mer usikker.. Syntes jeg overdrev når jeg trodde e post på jobb var myntet på meg personlig. Syntes jeg burde klare å skjerpe meg når jeg fikk panikk og at jeg ødela mye for meg selv ved å ikke holde ut indre smerte. Dessverre vet jeg ikke om han greide å sette seg inn i det totale bilde i min forpinte sjel.Nhd: stole på psykologen betyr for meg å ha tillit til at hun ikke overkjører meg , overdimensjonerer min Evt psykelighet og møter m med en viss anerkjennelse ( slik det forstås i klinisk psykologi) og respekt.

Din psykolog har antydet at hun lurer på om du kan ha paranoid pf, du har avvist strukturert utredning for dette, og din psykolog har sagt at hun har lagt dette temaet vekk.  Du har rett i at man kan ha symptomer på pf i kriser uten at man nødvendigvis har en pf, men det er litt vanskelig å se hvorfor du ikke vil la psykologen gjennomføre en utredning når du har hatt det på denne måten i mer enn et år.

 

Jeg aner ikke om du har paranoid pf, men synes det er ganske åpenbart at du for tiden sliter i relasjoner (i hvert fall i forhold til helsevesenet og litt til), og at du har en god del innslag av paranoid tenkning. Jeg vet heller ikke om du har en psykolog som er passende for deg, men tenker at du gjør det veldig vanskelig for dem å hjelpe deg siden du så raskt går i forsvar eller motsetter deg de forslagene de har. Som at du ikke har villet snakke med lege på dps, slik at det har kunnet blitt gjort en vurdering mht om du er optimalt medisinert.

 

Jeg skjønner heller ikke hvorfor du har valgt å ikke klage på vedtaket fra nav, siden du ikke har jobb og tydeligvis har liten tro på at du kan klare full jobb nå. Hvorfor er du ikke innstilt på å prøve å få hjelp fra nav til å komme deg ut i jobb igjen? Hvorfor vil du ikke hjelpe nav å hjelpe deg bedre?

 

Det jeg er _helt _ sikker på, er at det er usunt for deg å fortsette å gå hjemme på heltid og være passiv.  Skjønner at du har mye stolthet og ikke har lyst til å svelge en eneste kamel, men det tror jeg er nødvendig for at du skal komme ut av den negative spiralen du er inne i. Foreslår at du ber nav om hjelp til å finne en arbeidspraksisplass og at du parallelt med dette bruker psykologen din aktivt i forhold til å drøfte de paranoide forestillingene som evt. måtte dukke opp. Ingen av oss liker kamelsvelging, men det å løse opplevelser av å bli krenket med tilbaketrekning, gir dårlig rom for vekst.

[frosken]

Kayia: kan pugge dem og forsøke å hjernevaske meg selv:) Lytter alltid til Frosken! Takk:) forresten så sa min pårørende ; hun må få lov å ha noen funn... ha ha - bør vel det ja om hun skal gjøre jobben sin - det trøblete er at noe virket ok - mens noe virker det som hun har funnet opp for å få meg inn i den diagnostiske ramme som hun tydeligvis gjenkjenner i mine symptomer. Er selvmotsigende om dagen - vil alt og ingenting:(

Hvis psykologen overhodet skal kunne gi deg behandling, så er hun nødt til å sette en diagnose. Uten diagnose av noe slag, ingen rett til behandling i spesialisthelsetjenesten. En av mange kameler som må svelges.

[Madelenemie]

Hvis psykologen overhodet skal kunne gi deg behandling, så er hun nødt til å sette en diagnose. Uten diagnose av noe slag, ingen rett til behandling i spesialisthelsetjenesten. En av mange kameler som må svelges.

Hei!

Merkelig!!

Viser tragedie komikk og grunn for nytenkning.

Jeg var på Asperger fest i går, og der var vel omtrent halvparten kjent med ulempene vedgå ha autismespekterdiagnose, for da kan man liksom ikke bli syk på andre måter...

??

[Gjest]

Frosken: forsøkt å diagnostisere mselv i stedet. FastLegen ( spes allmenn) sier SOS fobi og dyp- moderat dep... Behøvrr det p være verre da?! Er ille nok Depresjon skjønte jeg ikke før jeg ble spurt om det- enormt lavt energinivå og lite nattesøvn . Slutta å spise på jobb- ned 8 kg. Pessimistisk syn på fremtida osv Kjentes ille nok. Dog lurt på om jeg har fått unnvikende pers forstyrrelse ( huff) og lurte en tid på manisk dep ( Pga er enormt kaos i hodet av divergerende emosjoner - veksling mellom produktivitet / totalt passiv)--/ bl a er jeg blitt så opptatt av å kjempe mot mine svakheter , vært så sint for st jeg ikke har klart å trene- nå går jeg 1 -2 timer hver dag:) paranoid psykose også spøkt i hodet mitt siden en slektning av meg har hatt dette. ( vedk vant en konkurranse og det klikket visst.. Jeg tror j har mer bakkekontakt. Så slått fra m det også... Kanskje sykdomsparanoia? Bruker enormt m tid på å lese om sykdom: les psykologi!!Konklusjon: redd folk og psykiske sykdommer... Men har gjenkjent meg i kriteriene for sosial angst siden jeg var 19 år og måtte slutte på studier og ikke klarte å være på studentkjøkken. Hadde alle hovedrolle i skuespill som barn - men ble lukket etter sosial utfrysning i ungdomsårene / kan prate formelt rimelig uproblematisk og regelrett skravle på trappa m få folk om humøret er der..Sosialesngsten rar også fordi den veksler så til de grader m setting- ble imidlertid totalt lammende v forrige jobb korsvei. Kjente m helt udugelig og jeg gråt på den eksamener hvor jeg fikk a- kjente meg så dum:(( rimelig pussig men sikker på jeg sku stryke istedet!! Kan kanskje svelge lege dps kamelen ... Men har ikke blitt spurt mer om jeg ønsker dette og da kan det jo tenkes de ikke syns jeg behøver det lenger:) har jeg forresten grunn til å bli sint på psykolog når hun sier " nå legger vi den ballen død"( jeg brukte visst de første gangene til " å mase" om taushetsplikt:( nav øker min Evt paranoia noe så sinnsykt , så de klarer jeg ikke..

[frosken]

Frosken: forsøkt å diagnostisere mselv i stedet. FastLegen ( spes allmenn) sier SOS fobi og dyp- moderat dep... Behøvrr det p være verre da?! Er ille nok Depresjon skjønte jeg ikke før jeg ble spurt om det- enormt lavt energinivå og lite nattesøvn . Slutta å spise på jobb- ned 8 kg. Pessimistisk syn på fremtida osv Kjentes ille nok. Dog lurt på om jeg har fått unnvikende pers forstyrrelse ( huff) og lurte en tid på manisk dep ( Pga er enormt kaos i hodet av divergerende emosjoner - veksling mellom produktivitet / totalt passiv)--/ bl a er jeg blitt så opptatt av å kjempe mot mine svakheter , vært så sint for st jeg ikke har klart å trene- nå går jeg 1 -2 timer hver dag:) paranoid psykose også spøkt i hodet mitt siden en slektning av meg har hatt dette. ( vedk vant en konkurranse og det klikket visst.. Jeg tror j har mer bakkekontakt. Så slått fra m det også... Kanskje sykdomsparanoia? Bruker enormt m tid på å lese om sykdom: les psykologi!!Konklusjon: redd folk og psykiske sykdommer... Men har gjenkjent meg i kriteriene for sosial angst siden jeg var 19 år og måtte slutte på studier og ikke klarte å være på studentkjøkken. Hadde alle hovedrolle i skuespill som barn - men ble lukket etter sosial utfrysning i ungdomsårene / kan prate formelt rimelig uproblematisk og regelrett skravle på trappa m få folk om humøret er der..Sosialesngsten rar også fordi den veksler så til de grader m setting- ble imidlertid totalt lammende v forrige jobb korsvei. Kjente m helt udugelig og jeg gråt på den eksamener hvor jeg fikk a- kjente meg så dum:(( rimelig pussig men sikker på jeg sku stryke istedet!! Kan kanskje svelge lege dps kamelen ... Men har ikke blitt spurt mer om jeg ønsker dette og da kan det jo tenkes de ikke syns jeg behøver det lenger:) har jeg forresten grunn til å bli sint på psykolog når hun sier " nå legger vi den ballen død"( jeg brukte visst de første gangene til " å mase" om taushetsplikt:( nav øker min Evt paranoia noe så sinnsykt , så de klarer jeg ikke..

Dersom du var opphengt i det med taushetsplikt og ikke klarte å la deg overbevise om at den ville bli overholdt, så kan jeg forstå at psykologen ikke anså det som hensiktsmessig å diskutere temaet mer med deg.

[frosken]

Hei!

Merkelig!!

Viser tragedie komikk og grunn for nytenkning.

Jeg var på Asperger fest i går, og der var vel omtrent halvparten kjent med ulempene vedgå ha autismespekterdiagnose, for da kan man liksom ikke bli syk på andre måter...

??

Mener du at mennesker skal få behandling i spesialisthelsetjenesten selv om de ikke har problemer i den grad av det kvalifiserer for en diagnose?

[Gjest]

Nå er jeg utmattet og må ta en sovetablett for åslippe inntrengende tankerekker .. Skal prøve å gå i meg selv ( vet ikke om det er det smarteste) og være åpen for " hjelp". Er redd for hjelp! Patetisk ?

[AnonymBruker]

Nå er jeg utmattet og må ta en sovetablett for åslippe inntrengende tankerekker .. Skal prøve å gå i meg selv ( vet ikke om det er det smarteste) og være åpen for " hjelp". Er redd for hjelp! Patetisk ?

 

Forstår ikke hva du er  redd for. Kan det bli verre enn det er nå?

Anonymous poster hash: 4aad1...442

[AnonymBruker]

Hei!

Merkelig!!

Viser tragedie komikk og grunn for nytenkning.

Jeg var på Asperger fest i går, og der var vel omtrent halvparten kjent med ulempene vedgå ha autismespekterdiagnose, for da kan man liksom ikke bli syk på andre måter...

??

 

Hva mener du nå?????

Anonymous poster hash: 4aad1...442

[AnonymBruker]

Når vi snakker om passende bekledning hos psykolog er det en ting jeg har lurt veldig på. Er det greit at jeg som pasient møter i treningstøy (selvsagt som dekker mage etc.) dersom jeg skal trene etterpå? Er jo mange som går i treningstøy hele dagen på mitt studie, meg innkludert, dersom vi skal trene etterpå (kanskje en litt merkelig trend :S) men har aldri gjort det dersom jeg har time hos psykologen. 

Anonymous poster hash: 01d97...dc8

[Pallida]

Kjære namnlaus,

Jeg kjenner meg godt igjen i deler av det du beskriver; motstanden mot endring og manglende tillit til psykologen "din". Jeg har vært "der" (og er der til dels ennå). Har et sterkt kontrollbehov, og er vel egentlig bare livende redd for å face egen skam, vonde følelser og diverse crap jeg har begravd så dypt at jeg nesten hadde glemt at det eksisterte.

Har nå etter laang tid hos en psykolog som absolutt ikke er min "match" kjemimessig fått hull på mitt solide forsvar og jeg er så glad for at jeg holdt ut (har vurdert å slutte mange ganger, har følt meg såå krenket!)  Nå i etterkant ser jeg at er akkurat en "sånn" terapaut jeg trenger: en som er direkte, ærlig og trygg i seg selv, som ikke viker en tomme eller "kjøper" mine strategier eller diller med meg. Det var absolutt ikke dét mitt ego ville ha, men det var det jeg trengte. Kanskje er det sånn med deg og? 
 

Endret 15. juni 2014 av Mari-

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

 

Når vi snakker om passende bekledning hos psykolog er det en ting jeg har lurt veldig på. Er det greit at jeg som pasient møter i treningstøy (selvsagt som dekker mage etc.) dersom jeg skal trene etterpå? Er jo mange som går i treningstøy hele dagen på mitt studie, meg innkludert, dersom vi skal trene etterpå (kanskje en litt merkelig trend :S) men har aldri gjort det dersom jeg har time hos psykologen. 

Anonymous poster hash: 01d97...dc8

 

Ja, det er helt greit.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

@Mari:

 

Flott innlegg. Det er slike behandlere som skaper nødvendig og varig endring.

[Gjest]

Takk for innspill Mari:) kan høres som vi har noe felles. skepsis til behandler kjennes ikke godt- samtidig heller ikke lett å la andre stikke hull på Evt bevisste el ubevisste verkebyller el blødende sår uten plaster ( litt trøst skader kanskje ikke heller, i det minste i form av håp og forklaringer- ??Er dog av den oppfatning at en ikke bør tro blindt på det terapeuten forteller - tenker det må være en åpning for at pasienten også har meninger om seg selv og sine problemer.. Uten at det blir sagt at en har et overdrevet ego eller kontrollbehov.Men at en kan ha mye å lære av å lytte og forsøke å ta innover seg det som kommer frem i terapiprosesser er jeg helt sikker på. Vil jo helst ikke bli oppfattet " feil" da- og er derfor litt opptatt av hvilke vurderinger som ligger bak Evt diagnostiske kriterier . Her synes jeg psykologen har svart m svevende og utydelig - Høres ut som du virkelig har blitt utfordret - og nå har du kommet inn i konstruktive spor og tankebaner . Du viser mye indre styrke det er beundringsverdig :)Ser ikke bort i fra at jeg befinner meg i en destruktiv boble jeg selv vanskelig håndterer. Har vel derfor " gitt meg hen" til helsevesenet ( les psykologen) i den forstand at jeg aktivt søker å få noe ut av terapien hennes. Sa jeg ikke orket mer, men dukket opp uka etter m krisefølelse i kroppen - ( som jeg sa til henne " jeg kommer m halen mellom beina:((vil gjerne kjempe for et bedre liv og endring.Lettere sagt enn gjort:(

[AnonymBruker]

Jeg kom til å tenke på noe når jeg leste siste innlegget ditt Namnlaus.

Kanskje det kan være lettere om en bare lar psykologens vurderinger få være psykologens vurderinger uten å tenke at psykologens ord og meninger er en absolutt sannhet? Man kan lytte, reflektere, være enig eller uenig uten å se på det som blir sagt som en dom som definerer en som menneske for evig og alltid?

Kanskje blir det lettere å forholde seg til psykologen og andre hjelpemennesker som har som jobb å ha en formeningen om en selv dersom man klarer å sette forholdet mellom dere i perspektiv?

Jeg aner ikke om denne tanken gir mening, eller om det er fornuftig, det var bare en tanke jeg fikk.

Man får jo en slags maktubalanse i en slik setting, og kanskje er det ganske skremmende. Noen som skal granske deg og gå deg i sømmene. Likevel ER det jo faktisk ikke slik at psykologen er en dommer over ditt liv, men en person som kommer inn i livet ditt på ett tidspunkt og skal gjøre en jobb sammen med deg, og som forsvinner ut av livet ditt igjen når dere er ferdige med jobben. Når alt kommer til alt er dere to mennesker med like stor verdi.

U.

Anonymous poster hash: afe55...a7c

[Gjest]

Takk for innspill :)Sikkert mitt problem men om de sier jeg et " pf forstyrret" vet jeg ikke om jeg har mer å leve for- da rakner det .. Og jeg vil føle jeg mister all troverdighet som menneske både privat og i det offentlige rom. Kjemper derfor for å renvaske Evt mistanker rettet mot paranoid pf- tror jeg ikke har det!!! Tror andre jeg har det????? Føler dessverre at psykologen er en dommer all den tid hun skriver journal og får andre til å lytte. Syntes fastlegen var så streng m meg sist-, overbevist om at han nå tror jeg er et usympatisk menneske., synes kriteriene for paranoid pf er milevis de fra hvordan j " er" og navigerer i de relasjonelle terreng. Hadde psykologen sagt at personlighets forstyrrelse har jeg kastet på båten kunne jeg konsentrert m om å få utbytte av samtalene våre. Nå ligger dette som en mare over m og driver m nesten til vanvidd. Dessverre oppsøker jeg likevel hennes hjelp - jeg forstår meg dessverre ikke på m selv. Kjenner m hjelpeløs - klarer ikke slappe av...!!! Har noen paranoide ideer i blant- behovet det å være synonymt m personlighets forstyrrelse da?!

[Pallida]

@Namnlaus: Å komme til terapitimen med "halen mellom beina" og attpåtil våge å si at det er nettopp dét en gjør, er modig, og kan være et bra utgangspunkt for veien videre, tenker jeg. Og som du påpeker, psykologens ord og vurderinger er ingen lov; dere skal tenke høyt sammen. Samtidig tror jeg det er kjempeviktig å være ydmyk og lydhør. Selv har jeg hatt et sterkt ønske om å "stå for regien", men ser nå i etterkant at det ikke er særlig lurt, og kun handlet om min redsel og behov for kontroll og forutsigbarhet. Jeg har mange år med studier knyttet til psykologi/mellommenneskelige forhold og selvutvikling bak meg, og det kjentes ikke godt å sitte der som en amatør, ifht eget liv og rent generelt. Samtidig; det er veldig befriende å få slippe å være "flink"; slippe å komme med noen kloke innspill. SÅ mye mer kraftfullt og helende å slippe ned guarden og innse at den andre bare ønsker å hjelpe, og faktisk ER på mitt lag (har ikke alltid kjentes sånn ut! ) 

-vet ikke om dette gir så mye mening, men jeg håper du klarer å bryte igjennom og får oppleve den kraftfulle virkningen terapi kan ha! 

[Pallida]

Jeg var, i likhet med deg veldig skeptisk til å bli utredet mtp personlighetsforstyrrelser. Tenkte som deg, at "da vil det rakne, da er livet i hvertfall over..!" Jeg valgte imidlertid å gjennomføre til slutt. Både fordi det ER som det ER uansett, og skulle det "slå ut", er det tross alt bedre å vite det, og man er jo også på rett sted til å få hjelp og støtte til å bearbeide det, bokstavelig talt, og behandling kan tilpasses ut i fra dét. Om du ikke blir utredet, vil du trolig alltid lure, sånn innerst inne, og det kan gjøre vondt verre.

Jeg hadde ingen høye score, noe som selvsagt var en stor lettelse (og dét kan bli din konklusjon også, ikke glem det). Jeg var en tid senere rimelig sikker på at jeg hadde unnvikende pf, hadde lest en masse om det, og kjente meg veldig igjen. Psykologen mente derimot at det er påkjenningene jeg står opp i + depresjon som gjør at jeg på nåværende tidspunkt har en del atferd/trekk som går i den retning. Det tok en stund før jeg "kjøpte" den, men nå kjennes det sant og riktig.

Kan også nevne at jeg følte meg friere etter pf utredningen, da trengte jeg ikke "passe på" og tilpasse meg, sånn at ikke psykologen skulle tro jeg hadde den ene eller andre pf'en... utrolig slitsomt..! Har nok snev av paranoia jeg og!  

 

[Gjest]

Hei igjen! Gir absolutt mening:)Når en har studert litt selv får en antagelig noen forventninger både til seg selv og andre som bidrar inn- muligens også som forstyrrende elementer ift til å rett og slett få og motta hjelp. Sliter veldig med å være den som skal bli vurdert og hjulpet - går liksom på akkord m meg selv da. Og før jeg oppsøkte hjelp lest og forsøkt å " behandle" m selv til ingen nytte!!! Når jeg attpåtil med eller uten god grunn kjenner det skurrer litt ift respekten for det mennesket jeg møter blir det likevel humpete ... Jeg prøver virkelig å være objektiv i mine vurderinger av henne og har sagt jeg gjerne vil ha motstand og utfordringer . Setter pris på at hun er direkte - men vil ha begrunnelser..Har av og til ønsket å gi slipp som du beskriver og bare la henne ta ansvaret for regi ( her er hun forresten ganske god selv- sier stopp nå- litt mer dveling her,nå må vi snakke mer om dette- påpeker om jeg unngår også.. Stiller relevante spørsmål ..) samtidig lar hun meg få øse ut...!!! Og i blant er det de reneste verbale tsunamier:( Sliter m å slappe av da jeg ikke vet om hun misforstår El trekker for raske konklusjoner .. Jeg har synliggjort min hjelpesløshet ovenfor henne - det smerter , men ja- deilig å være heeeelt ærlig ...blir dessverre veldig flau og ille berørt på egne vegne:( håper på sjelemessig frigjøring og katharsis, kanskje en vakker dag?