Veien videre

[ISW]

Jeg trenger noen råd i forbindelse med veien videre i terapi. Jeg har mange alternativer, og er noe usikker på hvilken vei jeg skal velge. Regner med at de fleste her kjenner meg så godt at noe beskrivelse av symptomer nok har lite for seg.

 

Slik jeg ser det har jeg følgende alternativer:

 

A) Avslutte behandling hos psykiater, og la fastlegen håndtere medikamentell behandling og eventuell samtaleterapi videre. (Psykiateren min har tidligere sagt at dersom jeg var hans pasient i det offentlige helsevesen, så hadde han valgt dette alternativet. Men siden dette er privat, så kan jeg fortsette der så lenge jeg vil).

 

B ) Avslutte behandling hos psykiater, og la fastlegen håndtere medikamentell behandling. Re-starte metakognitiv terapi hos psykolog (jeg føler at jeg kanskje lettere nå vil mestre disse teknikkene, nå som jeg har blitt en del bedre).

 

C) Bestille en time hos superspesialist i psykiatri, for (trolig) mer aggressiv medikamentell behandling enn jeg har i dag (dosere etter serumkonsentrasjon, eventuelt vurdering av andre medikamenter)

 

D) Fortsette som i dag med kognitiv terapi (ikke EX/RP)

 

Jeg er jammen ikke helt sikker..

Endret 25. juli 2014 av issomethingwrong

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

C - deretter B

[ISW]

C - deretter B

 

Tusen takk for raskt og konkret svar!

[ISW]

@NHD: Kjenner du forresten til noen superspesialister på tvang på Østlandet?

 

Jeg vurderer å dra til dr. Kvakkestad som du vet, men det er vel BP han er supergod på, eller?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det finnes fler på medikamentell behandling - deriblant meg. Kvakkestad kan sikkert også dette. Her er det bare å finne en som kan det og vil ta på seg jobben.

 

Verre er det kanskje å finne en som er supergod på metakognitiv terapi for OCD. Du kan forsøke å kontakte prof. Hans Nordahl ved NTNU. Han kjenner miljøet som sin egen lomme.

[ISW]

Det finnes fler på medikamentell behandling - deriblant meg. Kvakkestad kan sikkert også dette. Her er det bare å finne en som kan det og vil ta på seg jobben.

 

Verre er det kanskje å finne en som er supergod på metakognitiv terapi for OCD. Du kan forsøke å kontakte prof. Hans Nordahl ved NTNU. Han kjenner miljøet som sin egen lomme.

 

Ja, vet at du er veldig dyktig på det. Problemet er at du ikke kan skrive resepter gjennom DOL :-)

Hvis du vil, og har tid og mulighet, så kan vi prøve å la fastlegen dosere medikamenter etter anbefaling fra deg. Hvis du i såfall kunne sendt meg en PM med din konkrete anbefaling så kan jeg skrive den ut og bestille en time hos fastlegen når han er tilbake fra ferie (har i dag 400 mg Zoloft = 180 nmol/L og 120 mg Zeldox = 55 nmol/L).

 

Jeg skal kontakte vedkommende som du refererer til over ferien.

[YoplaitDouble]

Ja, vet at du er veldig dyktig på det. Problemet er at du ikke kan skrive resepter gjennom DOL :-)

Hvis du vil, og har tid og mulighet, så kan vi prøve å la fastlegen dosere medikamenter etter anbefaling fra deg. Hvis du i såfall kunne sendt meg en PM med din konkrete anbefaling så kan jeg skrive den ut og bestille en time hos fastlegen når han er tilbake fra ferie (har i dag 400 mg Zoloft = 180 nmol/L og 120 mg Zeldox = 55 nmol/L).

 

Jeg skal kontakte vedkommende som du refererer til over ferien.

Er ikke dette et ganske bra nivå for Zoloft? Eller er det slik at du helst vil utenfor skalaen for å klare å ta knekken på tvangssymptomene?

 

Legen min ble ikke spesielt blid da jeg fortalte at jeg hadde oppjustert Efexor selv, men "Siden du nå først har gjort det, så får du prøve det da. Men det kan hende at vi skal gå ned igjen."  Jeg tviler sterkt på at blodtrykket hun målte som litt høyt har noen sammenheng med det å gjøre. Det får jeg av angst og nervøsitet på legekontoret, og har fått minst like feilaktige verdier uten Efexor tidligere. Skal kjøpe meg en blodtrykksmåler og måle meg selv i avslappet modus hjemme.

 

Jeg henviste til at jeg hadde spurt en psykiater på nett om å dosere utenfor området, og sa at det er vanlig praksis. Ja, hun var forsåvidt enig i det, men likevel... "Du står på en veldig høy dose nå". Når skal de lære seg dette...

 

Bare litt irritasjon over dette med å dosere etter serum som måtte ut. Hadde legen selv vært i vår situasjon hadde forståelsen kanskje vært en helt annen!

Endret 25. juli 2014 av YoplaitDouble

[ISW]

Ja, for meg var vel effekten cirka som følger:

100 mg - Jeg sov etterhvert noe bedre og matlysten kom seg litt. Tankekjøret roet seg litt.

200 mg - Jeg så lysere på fremtiden

300 mg - Tvangstankene begynte å dempes i intensitet

400 mg - Den forferdelige "dragningen" mot å gjøre noe uhensiktsmessig (akkurat som når du ser ned fra et stup så føler du deg liksom "dratt" mot stupet) forsvant mer eller mindre.

Jeg innbiller meg at kanskje 5-600 mg kan gi ytterligere effekt. Men legen min sier jo nei til alt over 200. Jeg forsvarer dette "misbruket" mitt av Zoloft delvis med at NHD støtter det, og jeg tror han er bedre på medikamentell behandling enn de fleste psykiatere.

[helseangst]

Ja, for meg var vel effekten cirka som følger:

100 mg - Jeg sov etterhvert noe bedre og matlysten kom seg litt. Tankekjøret roet seg litt.

200 mg - Jeg så lysere på fremtiden

300 mg - Tvangstankene begynte å dempes i intensitet

400 mg - Den forferdelige "dragningen" mot å gjøre noe uhensiktsmessig (akkurat som når du ser ned fra et stup så føler du deg liksom "dratt" mot stupet) forsvant mer eller mindre.

Jeg innbiller meg at kanskje 5-600 mg kan gi ytterligere effekt. Men legen min sier jo nei til alt over 200. Jeg forsvarer dette "misbruket" mitt av Zoloft delvis med at NHD støtter det, og jeg tror han er bedre på medikamentell behandling enn de fleste psykiatere.

Jeg er litt nysgjerrig på dette med å skaffe en som er spesialist på området. Er dette privat? Hvor mye vil noe sånt koste? Jeg er så drittlei av meg selv og mine egne tanker, og jeg føler at behandlingen jeg har fått til nå (maks en gang i uka i samtaleterapi hos en psykolog som driver med kognitiv terapi) ikke hjelper en dritt. Jeg begynner å miste troen på at dette noen gang kan bli bedre, og jeg føler at jeg mister meg selv mer og mer for hver dag som går. Jeg selvanalyserer og retter fokus innover og føler meg rarere og rarere. Nå har jeg gått med intens angst og katastrofetanker og hatt et evinnelig tankekjør i ett år, og jeg er redd det snart skal klikke for meg. Føler at angsten gjør meg småparanoid, og jeg slapper aldri av med mindre jeg har tatt sobril. Men den funker ikke like godt lenger som den gjorde før. Sorry, alt dette har jeg bablet om i det uendelige tidligere. Uansett, hvordan finner man disse spesialistene? Jeg skal på et opphold på et behandlingssted om et par uker, men jeg er så usikker på om det er det riktige. Liker ikke tanken på å bo sammen med masse folk jeg ikke kjenner, som på en institusjon. Det er sikkert verdt et forsøk, men jeg er bare så redd for at jeg skal bli verre. Er så livredd for å miste kontrollen, og at jeg aldri skal få den tilbake igjen..

[AnonymBruker]

 Uansett, hvordan finner man disse spesialistene? Jeg skal på et opphold på et behandlingssted om et par uker, men jeg er så usikker på om det er det riktige. Liker ikke tanken på å bo sammen med masse folk jeg ikke kjenner, som på en institusjon. Det er sikkert verdt et forsøk, men jeg er bare så redd for at jeg skal bli verre. Er så livredd for å miste kontrollen, og at jeg aldri skal få den tilbake igjen..

 

 

Tror du ikke dette behandlingsstedet vil ha noen(spesialist på nettopp det som feiler deg? Det er vel valgt behandlingssted med tanke på at du skal få hjelp med det du sliter med?

 

Jeg "bukket" selv under en gang, i voksen alder. Helt ute av stand til å ta vare på meg selv og leve alene i hjemmet mitt (pga helseangst relatert til fysisk sykdom. Jeg klarte ikke, hverken pga den fysiske sykdommen som hadde tappet meg for alt av krefter og angsten som fulgte i kjølvannet av å være så tappet (bli møtt med så lite forståelse/kunnskap rundt sykdommen, uforklarlige symptomer, pulsanfall som skremte livet av meg) å håndtere mitt eget liv.

 

Til slutt ble det anbefalt innleggelse. Både for angsten relatert til alt og at jeg var ute av stand til stort annet enn å være redd.

 

Dette er det beste noen noensinne har gjort for meg å foreslå og sørge for innleggelse. Det var tøft å tenke tanken på at det måtte bli slik, at jeg var kommet dit osv. Det var definitivt både angst, fortvilelse og håpløshet knyttet opp mot dette. Det ble 4 og 1/2 måned hvor jeg kom meg sakte, men sikkert tilbake til livet. Jeg traff ufattelig mange gode mennesker/behandlere som tok vare på meg. Jeg traff masse mennesker med ulike diagnoser/liv som ga så mye av seg selv - på godt og på vondt. Det var så mye kjærlighet og omsorg for hverandre.

 

Jeg konkluderer med at oppholdet i  ettertid var som et år på folkehøyskole ville ha vært, selvfølgelig med en langt mer alvorlig "setting".Men det var sååå fint, så uendelig fint på så mange forskjellige måter. Jeg kommer aldri til å glemme den tiden, de behandlerne og de menneskene som var en del av mitt liv i denne tiden. 

 

Jeg håper virkelig at du vil se tilbake på oppholdet ditt på behandlingssted på samme måte. Du må gi det en sjanse. Du trenger det. Du trenger å kaste inn håndkleet, få en pause fra, få snakket om, bli ivaretatt, sett/hørt og du trenger noe som endrer det du nå befinner deg i og har vært i lenge. 

 

Du kommer ikke til å miste kontrollen. Vi som lever med angst har stålkontroll, jeg hadde nær sagt dessverre. 

 

Jeg ønsker deg lykke til!

Anonymous poster hash: cdc79...a25

[ISW]

Jeg er litt nysgjerrig på dette med å skaffe en som er spesialist på området. Er dette privat? Hvor mye vil noe sånt koste? Jeg er så drittlei av meg selv og mine egne tanker, og jeg føler at behandlingen jeg har fått til nå (maks en gang i uka i samtaleterapi hos en psykolog som driver med kognitiv terapi) ikke hjelper en dritt. Jeg begynner å miste troen på at dette noen gang kan bli bedre, og jeg føler at jeg mister meg selv mer og mer for hver dag som går. Jeg selvanalyserer og retter fokus innover og føler meg rarere og rarere. Nå har jeg gått med intens angst og katastrofetanker og hatt et evinnelig tankekjør i ett år, og jeg er redd det snart skal klikke for meg. Føler at angsten gjør meg småparanoid, og jeg slapper aldri av med mindre jeg har tatt sobril. Men den funker ikke like godt lenger som den gjorde før. Sorry, alt dette har jeg bablet om i det uendelige tidligere. Uansett, hvordan finner man disse spesialistene? Jeg skal på et opphold på et behandlingssted om et par uker, men jeg er så usikker på om det er det riktige. Liker ikke tanken på å bo sammen med masse folk jeg ikke kjenner, som på en institusjon. Det er sikkert verdt et forsøk, men jeg er bare så redd for at jeg skal bli verre. Er så livredd for å miste kontrollen, og at jeg aldri skal få den tilbake igjen..

 

Jeg tror det som NHD var inne på her er et godt råd. 

 

Først, en time hos en god psykiater som kan gjøre en skikkelig utredning og en god plan hva angår medikamenter. Dernest METAkognitiv terapi hos en dyktig psykolog. Metakognitiv terapi er en veldig god behandling mot helseangst. Selv Ingvard Wilhelmsen, som vel er blant verdens dyktigste på helseangst, har begynt å bruke det.

 

Ville kanskje anbefalt deg også en time hos dr. Kvakkestad, etterfulgt av metakognitiv terapi, f.eks hos Volvat, de har flere psykologer som driver med det. Du må påregne at totalpakken (time hos Kvakkestad + 5-6 timer hos psykolog) kan koste ca 10.000 kr. Men jeg tror det er verdt det.

 

Eventuelt kan du be om en henvisning til Ingvard Wilhelmsen (som er psykiater). Du finner for øvrig mailadressen hans vha. Google, jeg tror bare man kan sende han en mail (jeg har gjort det, og fått et godt svar).

Endret 30. juli 2014 av issomethingwrong

[helseangst]

 

 Uansett, hvordan finner man disse spesialistene? Jeg skal på et opphold på et behandlingssted om et par uker, men jeg er så usikker på om det er det riktige. Liker ikke tanken på å bo sammen med masse folk jeg ikke kjenner, som på en institusjon. Det er sikkert verdt et forsøk, men jeg er bare så redd for at jeg skal bli verre. Er så livredd for å miste kontrollen, og at jeg aldri skal få den tilbake igjen..

 

 

Tror du ikke dette behandlingsstedet vil ha noen(spesialist på nettopp det som feiler deg? Det er vel valgt behandlingssted med tanke på at du skal få hjelp med det du sliter med?

 

Jeg "bukket" selv under en gang, i voksen alder. Helt ute av stand til å ta vare på meg selv og leve alene i hjemmet mitt (pga helseangst relatert til fysisk sykdom. Jeg klarte ikke, hverken pga den fysiske sykdommen som hadde tappet meg for alt av krefter og angsten som fulgte i kjølvannet av å være så tappet (bli møtt med så lite forståelse/kunnskap rundt sykdommen, uforklarlige symptomer, pulsanfall som skremte livet av meg) å håndtere mitt eget liv.

 

Til slutt ble det anbefalt innleggelse. Både for angsten relatert til alt og at jeg var ute av stand til stort annet enn å være redd.

 

Dette er det beste noen noensinne har gjort for meg å foreslå og sørge for innleggelse. Det var tøft å tenke tanken på at det måtte bli slik, at jeg var kommet dit osv. Det var definitivt både angst, fortvilelse og håpløshet knyttet opp mot dette. Det ble 4 og 1/2 måned hvor jeg kom meg sakte, men sikkert tilbake til livet. Jeg traff ufattelig mange gode mennesker/behandlere som tok vare på meg. Jeg traff masse mennesker med ulike diagnoser/liv som ga så mye av seg selv - på godt og på vondt. Det var så mye kjærlighet og omsorg for hverandre.

 

Jeg konkluderer med at oppholdet i  ettertid var som et år på folkehøyskole ville ha vært, selvfølgelig med en langt mer alvorlig "setting".Men det var sååå fint, så uendelig fint på så mange forskjellige måter. Jeg kommer aldri til å glemme den tiden, de behandlerne og de menneskene som var en del av mitt liv i denne tiden. 

 

Jeg håper virkelig at du vil se tilbake på oppholdet ditt på behandlingssted på samme måte. Du må gi det en sjanse. Du trenger det. Du trenger å kaste inn håndkleet, få en pause fra, få snakket om, bli ivaretatt, sett/hørt og du trenger noe som endrer det du nå befinner deg i og har vært i lenge. 

 

Du kommer ikke til å miste kontrollen. Vi som lever med angst har stålkontroll, jeg hadde nær sagt dessverre. 

 

Jeg ønsker deg lykke til!

Anonymous poster hash: cdc79...a25

 

Tusen takk for disse ordene. Det hjalp utrolig mye å høre om din opplevelse. Jeg håper jo virkelig at det finnes hjelp, og at disse menneskene er flinke. Skepsisen min bunner nok mye i at jeg rett og slett er livredd for at det ikke skal nytte. At jeg er en lost case. Og derfor er jeg redd for å i det hele tatt prøve, for tenk om det ikke funker. Tenk om ingen forstår meg, og jeg blir buret inne for alltid. Ja, så irrasjonell er angsten om dagen. Eller, om dagen var en underdrivelse. Sånn har det vært i lang lang tid, og jeg er redd fornuften min begynner å dabbe av, og at angsten og de negative tankene har fått fullstendig overtaket. Men takk igjen anonym, jeg skal ta med meg det du skrev i bakhodet, og prøve å rette fokus over på det positive som kan komme ut av dette. Må bare gi deg en stor klem.

[helseangst]

 

 Uansett, hvordan finner man disse spesialistene? Jeg skal på et opphold på et behandlingssted om et par uker, men jeg er så usikker på om det er det riktige. Liker ikke tanken på å bo sammen med masse folk jeg ikke kjenner, som på en institusjon. Det er sikkert verdt et forsøk, men jeg er bare så redd for at jeg skal bli verre. Er så livredd for å miste kontrollen, og at jeg aldri skal få den tilbake igjen..

 

 

Tror du ikke dette behandlingsstedet vil ha noen(spesialist på nettopp det som feiler deg? Det er vel valgt behandlingssted med tanke på at du skal få hjelp med det du sliter med?

 

Jeg "bukket" selv under en gang, i voksen alder. Helt ute av stand til å ta vare på meg selv og leve alene i hjemmet mitt (pga helseangst relatert til fysisk sykdom. Jeg klarte ikke, hverken pga den fysiske sykdommen som hadde tappet meg for alt av krefter og angsten som fulgte i kjølvannet av å være så tappet (bli møtt med så lite forståelse/kunnskap rundt sykdommen, uforklarlige symptomer, pulsanfall som skremte livet av meg) å håndtere mitt eget liv.

 

Til slutt ble det anbefalt innleggelse. Både for angsten relatert til alt og at jeg var ute av stand til stort annet enn å være redd.

 

Dette er det beste noen noensinne har gjort for meg å foreslå og sørge for innleggelse. Det var tøft å tenke tanken på at det måtte bli slik, at jeg var kommet dit osv. Det var definitivt både angst, fortvilelse og håpløshet knyttet opp mot dette. Det ble 4 og 1/2 måned hvor jeg kom meg sakte, men sikkert tilbake til livet. Jeg traff ufattelig mange gode mennesker/behandlere som tok vare på meg. Jeg traff masse mennesker med ulike diagnoser/liv som ga så mye av seg selv - på godt og på vondt. Det var så mye kjærlighet og omsorg for hverandre.

 

Jeg konkluderer med at oppholdet i  ettertid var som et år på folkehøyskole ville ha vært, selvfølgelig med en langt mer alvorlig "setting".Men det var sååå fint, så uendelig fint på så mange forskjellige måter. Jeg kommer aldri til å glemme den tiden, de behandlerne og de menneskene som var en del av mitt liv i denne tiden. 

 

Jeg håper virkelig at du vil se tilbake på oppholdet ditt på behandlingssted på samme måte. Du må gi det en sjanse. Du trenger det. Du trenger å kaste inn håndkleet, få en pause fra, få snakket om, bli ivaretatt, sett/hørt og du trenger noe som endrer det du nå befinner deg i og har vært i lenge. 

 

Du kommer ikke til å miste kontrollen. Vi som lever med angst har stålkontroll, jeg hadde nær sagt dessverre. 

 

Jeg ønsker deg lykke til!

Anonymous poster hash: cdc79...a25

 

Beklager, men kan jeg spørre hva slags sted du var på. De hørtes jo veldig flinke ut. Kommunalt eller privat? Kanskje du vil sende det til meg på en pm? Skjønner hvis du ikke vil røpe noe sensitivt altså, bare spør for sikkerhets skyld

[helseangst]

Jeg tror det som NHD var inne på her er et godt råd. 

 

Først, en time hos en god psykiater som kan gjøre en skikkelig utredning og en god plan hva angår medikamenter. Dernest METAkognitiv terapi hos en dyktig psykolog. Metakognitiv terapi er en veldig god behandling mot helseangst. Selv Ingvard Wilhelmsen, som vel er blant verdens dyktigste på helseangst, har begynt å bruke det.

 

Ville kanskje anbefalt deg også en time hos dr. Kvakkestad, etterfulgt av metakognitiv terapi, f.eks hos Volvat, de har flere psykologer som driver med det. Du må påregne at totalpakken (time hos Kvakkestad + 5-6 timer hos psykolog) kan koste ca 10.000 kr. Men jeg tror det er verdt det.

 

Eventuelt kan du be om en henvisning til Ingvard Wilhelmsen (som er psykiater). Du finner for øvrig mailadressen hans vha. Google, jeg tror bare man kan sende han en mail (jeg har gjort det, og fått et godt svar).

Tusen takk for gode svar. Kan dr. Kvakkestad få ristet av meg denne medisinangsten da tror du? Ellers er jeg nok like langt. Skal prøve det hvis ikke innleggelsen funker. Anonym fikk meg på nye tanker. Håper du finner en god plan. Send meg gjerne en pm med hvordan det går hvis du føler du finner noe som hjelper og tar deg i mål.

[ISW]

Tusen takk for gode svar. Kan dr. Kvakkestad få ristet av meg denne medisinangsten da tror du? Ellers er jeg nok like langt. Skal prøve det hvis ikke innleggelsen funker. Anonym fikk meg på nye tanker. Håper du finner en god plan. Send meg gjerne en pm med hvordan det går hvis du føler du finner noe som hjelper og tar deg i mål.

 

Fra angsten min er jeg jo mer eller mindre frisk nå. Fra tvangstankene, ikke helt. Men det kommer seg

 

Jeg er ganske sikker på at en dyktig psykiater kan riste av deg denne medisinangsten. Men heldigvis er det jo sånn at det å ta medisiner er en viljestyrt og fornuftsbasert handling. Man tar en tablett eller flere, og man trenger ikke dvele så mye mer rundt det

[helseangst]

Fra angsten min er jeg jo mer eller mindre frisk nå. Fra tvangstankene, ikke helt. Men det kommer seg

 

Jeg er ganske sikker på at en dyktig psykiater kan riste av deg denne medisinangsten. Men heldigvis er det jo sånn at det å ta medisiner er en viljestyrt og fornuftsbasert handling. Man tar en tablett eller flere, og man trenger ikke dvele så mye mer rundt det

Nei, det er sant. Men for meg skjønner du, så fortsetter dvelingen etter jeg har inntatt medisinen; hvordan påvirker dette meg? føler jeg meg rar nå? ødelegger denne medisinen hjernen min? vil jeg oppleve ekle bivirkninger? osv osv. Åååhh, hvorfor kan jeg ikke være som normale folk og bare ta medisinen og ta det som det kommer og stole på at ting ikke går til helvete.. Medisinangsten er liksom bare toppen av kransekaka som gjør at alt virker så håpløst. Men takk for at du prøver å skjære igjennom med noe fornuftig

[frosken]

Jeg er litt nysgjerrig på dette med å skaffe en som er spesialist på området. Er dette privat? Hvor mye vil noe sånt koste? Jeg er så drittlei av meg selv og mine egne tanker, og jeg føler at behandlingen jeg har fått til nå (maks en gang i uka i samtaleterapi hos en psykolog som driver med kognitiv terapi) ikke hjelper en dritt. Jeg begynner å miste troen på at dette noen gang kan bli bedre, og jeg føler at jeg mister meg selv mer og mer for hver dag som går. Jeg selvanalyserer og retter fokus innover og føler meg rarere og rarere. Nå har jeg gått med intens angst og katastrofetanker og hatt et evinnelig tankekjør i ett år, og jeg er redd det snart skal klikke for meg. Føler at angsten gjør meg småparanoid, og jeg slapper aldri av med mindre jeg har tatt sobril. Men den funker ikke like godt lenger som den gjorde før. Sorry, alt dette har jeg bablet om i det uendelige tidligere. Uansett, hvordan finner man disse spesialistene? Jeg skal på et opphold på et behandlingssted om et par uker, men jeg er så usikker på om det er det riktige. Liker ikke tanken på å bo sammen med masse folk jeg ikke kjenner, som på en institusjon. Det er sikkert verdt et forsøk, men jeg er bare så redd for at jeg skal bli verre. Er så livredd for å miste kontrollen, og at jeg aldri skal få den tilbake igjen..

Jeg synes du skal ta i mot tilbudet om innleggelse. Det å vingle i forhold til avtalte behandlingsopplegg er sjelden konstruktivt, og ut i fra det du skriver så tror jeg ikke det er din rasjonelle side som er skeptisk til innleggelsen.

[AnonymBruker]

Tusen takk for disse ordene. Det hjalp utrolig mye å høre om din opplevelse. Jeg håper jo virkelig at det finnes hjelp, og at disse menneskene er flinke. Skepsisen min bunner nok mye i at jeg rett og slett er livredd for at det ikke skal nytte. At jeg er en lost case. Og derfor er jeg redd for å i det hele tatt prøve, for tenk om det ikke funker. Tenk om ingen forstår meg, og jeg blir buret inne for alltid. Ja, så irrasjonell er angsten om dagen. Eller, om dagen var en underdrivelse. Sånn har det vært i lang lang tid, og jeg er redd fornuften min begynner å dabbe av, og at angsten og de negative tankene har fått fullstendig overtaket. Men takk igjen anonym, jeg skal ta med meg det du skrev i bakhodet, og prøve å rette fokus over på det positive som kan komme ut av dette. Må bare gi deg en stor klem.

Du får en stor klem tilbake og jeg vil bare si deg at du er ingen "lost case".

 

Angsten din er som du selv skriver en irrasjonell greie som har overtatt livet ditt og fonuften viker - for en tid. Det finnes veier ut av dette og du må bare hoppe. Jeg unner deg ingenting annet enn å finne en vei ut av dette. Den finnes ikke der du nå befinner deg, du må begynne å gå. Så vil du, trolig snuble og falle og reise deg igjen - igjen og igjen. Du er sterk nok til å tåle det, du er pokker så sterk i det du lever i akkurat nå!  Det som ligger foran deg vil ikke kreve noe mer av deg enn det som kreves av deg nå - Og du vil få det bedre. Jeg er 100% overbevist for deg. Jeg vet du ikke selv klarer å være det nå. Du føler du har noe igjen å tape - fullstendig kontroll. Men det vil ikke skje!!! Angst gjør deg ikke gal eller gjør at man mister fullstendig kontroll. Du har stålkontroll og tenk når du en dag kan senke skuldrene, puste fritt og frigjøre deg fra all denne kontrollen du nå må ha. Tenk deg selv - fri fra dette h' kaoset du nå befinner deg i, det du kaver i, det du kjemper mot. Du vil få det så fint, så fint  

Anonymous poster hash: cdc79...a25

[AnonymBruker]

Beklager, men kan jeg spørre hva slags sted du var på. De hørtes jo veldig flinke ut. Kommunalt eller privat? Kanskje du vil sende det til meg på en pm? Skjønner hvis du ikke vil røpe noe sensitivt altså, bare spør for sikkerhets skyld

Jeg var på Oslo Hospital, den gang avdeling Franciskus (åpen). Dessverre ble den nedlagt for flere år tilbake Slik går det når det skal budsjetteres ned og slåes sammen i vilden sky. Et stort tap med tanke på hva de hadde å tilby de som var i behov av hjelp

Anonymous poster hash: cdc79...a25

[helseangst]

Jeg synes du skal ta i mot tilbudet om innleggelse. Det å vingle i forhold til avtalte behandlingsopplegg er sjelden konstruktivt, og ut i fra det du skriver så tror jeg ikke det er din rasjonelle side som er skeptisk til innleggelsen.

Det er definitivt ikke min rasjonelle side som er skeptisk, nei. Jeg skal ta imot innleggelsen, har bestemt meg for det nå. Takk for innspill