Tilbakefall når frisk?

[Gjest]

Hvis en er blitt frisk og stabil i behandling, så burde vel ikke kraftige tilbakefall forekommet? Eller..?

[Gjest]

Jeg har misforstått noe vesentlig, som setter meg veldig ut av spill. Nå har jeg lyst til å bare gi opp. Det er ingen som kan hjelpe meg fordi jeg er så dum som klarer å misforstå viltige ting.

[ISW]

Tilbakefall forekommer. Er forberedt på at det kan skje med meg også.

Jeg ville prøvd å undersøke om det er noe i livet ditt som gjør ting ekstra vanskelig nå, eller om dette er rent "kjemisk" i hjernen (hvis det ikke er noe utløsende faktor). Men du er vel ganske sliten om dagen, og disse smertene i tillegg?

Uansett håper jeg det går bedre med deg etterhvert. Hvis du vil snakke er det bare å sende meg melding

[Gjest]

Tilbakefall forekommer. Er forberedt på at det kan skje med meg også.

Jeg ville prøvd å undersøke om det er noe i livet ditt som gjør ting ekstra vanskelig nå, eller om dette er rent "kjemisk" i hjernen (hvis det ikke er noe utløsende faktor). Men du er vel ganske sliten om dagen, og disse smertene i tillegg?

Uansett håper jeg det går bedre med deg etterhvert. Hvis du vil snakke er det bare å sende meg melding

Jeg sender deg en melding, vil ikke skrive så mye her

[ISW]

Jeg sender deg en melding, vil ikke skrive så mye her

Den er grei

[XbellaX]

Jeg har misforstått noe vesentlig, som setter meg veldig ut av spill. Nå har jeg lyst til å bare gi opp. Det er ingen som kan hjelpe meg fordi jeg er så dum som klarer å misforstå viltige ting.

 

Er det ikke ganske normalt at vi mennesker misforstår i blant? 

[frosken]

Jeg har misforstått noe vesentlig, som setter meg veldig ut av spill. Nå har jeg lyst til å bare gi opp. Det er ingen som kan hjelpe meg fordi jeg er så dum som klarer å misforstå viltige ting.

 

At du har misforstått noe er ganske menneskelig. Det er den andre setningen i det du skriver som du har  større grunn til å reflektere over.

[Gjest]

XbellaX og frosken:

Jeg vet at det ikke er unormalt å misforstå. Men reaksjonen min er unormal - jeg fikser aldri at noen blir sinte/irriterte og/eller lei av meg. Jeg gir opp å prøve å få det til.

[Gjest Ladytron]

Det hjelper ingen å gi opp. Ta heller en dag av gangen.

[Gjest]

Det hjelper ingen å gi opp. Ta heller en dag av gangen.

Ja. Men jeg har strevet med akkurat dette hele livet, og hodet mitt vil ikke forstå eller lære seg at det er greit og normalt at andre blir lei/sint/irritert - reaksjonen min er like voldsom hver gang..

[Gjest]

XbellaX og frosken:

Jeg vet at det ikke er unormalt å misforstå. Men reaksjonen min er unormal - jeg fikser aldri at noen blir sinte/irriterte og/eller lei av meg. Jeg gir opp å prøve å få det til.

Det er reaksjonene som alltid har vært det største problemet for meg også.

Jeg tenkte litt på om du reagerer ekstra mye når du har en del påkjenninger utenom.

[Gjest Ladytron]

Ja. Men jeg har strevet med akkurat dette hele livet, og hodet mitt vil ikke forstå eller lære seg at det er greit og normalt at andre blir lei/sint/irritert - reaksjonen min er like voldsom hver gang..

 

Det er helt sikkert noe som kan bli bedre på sikt. Når du har hatt det slik hele livet så er det en prosess å endre seg. Ellers er det vel bare å ta en dag av gangen. Slik var det i går, men i dag blir en bedre dag. Gjør noe som du liker og flytt fokuset.

[Gjest]

Det er reaksjonene som alltid har vært det største problemet for meg også.

Jeg tenkte litt på om du reagerer ekstra mye når du har en del påkjenninger utenom.

Ja, jeg er dessverre veldig sårbar i perioder med ytre påkjenninger. Har vært mye av det i det siste. Men jeg reagerer alltid på dette med sinne/irritasjon/lei av uavhengig av ytre årsaker - reaksjonen er dog sterkere i vanskelige perioder.

Jeg må kanskje bare akseptere usikkerheten og utryggheten jeg så sterkt kjenner på når noen reagerer på denne måten? Siden ingenting annet funker, mener jeg..

Jeg har fått masse verktøy for disse problemene i terapien, men akkurat dette sliter jeg fortsatt med. Jeg forstår at det er fortidens hendelser som har preget meg i så alvorlig grad av dette - men det er jo ikke slik lenger. Jeg er trygg nå, og det er ikke verdens undergang at andre reagerer med irritasjon osv når de har grunn til det. Men å få følelsene mine til å forstå det synes å være en komplett umulig oppgave. Så da må jeg vel bare finne meg i det resten av livet?

Jeg fikser jo ikke en gang kunder på jobben som hisser seg opp el.l...

[Gjest]

Ja, jeg er dessverre veldig sårbar i perioder med ytre påkjenninger. Har vært mye av det i det siste. Men jeg reagerer alltid på dette med sinne/irritasjon/lei av uavhengig av ytre årsaker - reaksjonen er dog sterkere i vanskelige perioder.

Jeg må kanskje bare akseptere usikkerheten og utryggheten jeg så sterkt kjenner på når noen reagerer på denne måten? Siden ingenting annet funker, mener jeg..

Jeg har fått masse verktøy for disse problemene i terapien, men akkurat dette sliter jeg fortsatt med. Jeg forstår at det er fortidens hendelser som har preget meg i så alvorlig grad av dette - men det er jo ikke slik lenger. Jeg er trygg nå, og det er ikke verdens undergang at andre reagerer med irritasjon osv når de har grunn til det. Men å få følelsene mine til å forstå det synes å være en komplett umulig oppgave. Så da må jeg vel bare finne meg i det resten av livet?

Jeg fikser jo ikke en gang kunder på jobben som hisser seg opp el.l...

Det jeg ofte opplever selv er at jeg i perioder som jeg er mer psykisk ustabil eller/og har mye påkjenninger kan eksempelvis bare at jeg blir motsagt på dol være nok til at jeg føler verden går i grus.

I stabile perioder kan det samme få meg til å reflektere over hva jeg mener og andre mener. Jeg kan snu og jeg kan holde fast på mitt. Men det blir en mer konstruktiv tankegang.

Jeg tror vi kanskje må innse at vi kan få litt slike reaksjoner i dårligere perioder eller ved påkjenninger. Vi skal likevel ikke gi opp. Alle mennesker vil falle i det de er svak i innimellom, men da må vi reise oss og gå videre. Ikke bli liggende.

Husk at du er kommet langt. Aksepter tilbakefall uten å gi opp.

[Gjest]

Det jeg ofte opplever selv er at jeg i perioder som jeg er mer psykisk ustabil eller/og har mye påkjenninger kan eksempelvis bare at jeg blir motsagt på dol være nok til at jeg føler verden går i grus.

I stabile perioder kan det samme få meg til å reflektere over hva jeg mener og andre mener. Jeg kan snu og jeg kan holde fast på mitt. Men det blir en mer konstruktiv tankegang.

Jeg tror vi kanskje må innse at vi kan få litt slike reaksjoner i dårligere perioder eller ved påkjenninger. Vi skal likevel ikke gi opp. Alle mennesker vil falle i det de er svak i innimellom, men da må vi reise oss og gå videre. Ikke bli liggende.

Husk at du er kommet langt. Aksepter tilbakefall uten å gi opp.

Jeg håper du har rett.

[Gjest]

Jeg klarte forresten å reise meg igjen idag. Har fått gjort masse. Det var så godt å slippe å ha det så vondt - få fri fra all møkka. Men nå er det likedan igjen..

Jeg tror jeg aldri vil bli frisk begynner virkelig å miste håpet om det.

[ISW]

Jeg klarte forresten å reise meg igjen idag. Har fått gjort masse. Det var så godt å slippe å ha det så vondt - få fri fra all møkka. Men nå er det likedan igjen..

Jeg tror jeg aldri vil bli frisk begynner virkelig å miste håpet om det.

Selvfølgelig blir du frisk

Og det er veldig godt å se at du har bedre perioder. Bare pass på å ikke skulle ta igjen for alt når du føler overskudd, for da blir du lett sliten.

Dessuten må du huske på at reaksjoner på belastninger og slitenhet kan og vil ramme alle mennesker. Det kan man ikke gjøre noe med, for uten å være mest mulig snill med seg selv og lytte til kroppens signaler.

Hvis du mot formodning blir verre eller går slik som dette i lang tid, ville jeg tatt en tur til legen for å diskutere dosen av medisiner. Det har du alltid muligheten til, men jeg tror dette vil gå bra også uten.

[Gjest]

Jeg klarte forresten å reise meg igjen idag. Har fått gjort masse. Det var så godt å slippe å ha det så vondt - få fri fra all møkka. Men nå er det likedan igjen..

Jeg tror jeg aldri vil bli frisk begynner virkelig å miste håpet om det.

Når vi er friske og har det godt så er det slik vi alltid vil ha det. Når disse tilbakefallene kommer så er det lett å miste motet. Ihvertfall har jeg det slik at jeg i tillegg får angst for å bli syk igjen. Men du vil komme deg opp igjen. Mest sannsynlig innen kort tid med å hente styrken i deg selv. Varer det lengre trenger du hjelp. Men du skal opp igjen, og det vet jeg at du vil klare. Når du får disse tilbakefallene så prøv å se på det som fall på vegen du skal reise deg opp av.

[AnonymBruker]

Selvfølgelig blir du frisk

Alle gjør ikke det. Noen av oss med alvorlige personlighetsforstyrrelser blir aldri friske. Og mer medisinet er ikke alltid løsningen.

Anonymous poster hash: 3b5db...bbf

[ISW]

Alle gjør ikke det. Noen av oss med alvorlige personlighetsforstyrrelser blir aldri friske. Og mer medisinet er ikke alltid løsningen.Anonymous poster hash: 3b5db...bbf

Men nå er det heldigvis ikke alvorlig personlighetsforstyrrelse trådstarter lider av da.