Gå til innhold

Problemer i forholdet (ensidig ønske om barn)


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Har vært sammen med samboeren min i noen år nå. Vi har vært gjennom noen tøffe perioder, men det siste halvannet året føler ihvertfall jeg at vi har hatt det fint sammen.

 

Jeg er snart ferdig med utdannelsen min og begynner å føle meg veldig klar for barn nå. Har passert 30 og har en utdannelse som jeg vet jeg vil få en trygg og greit betalt jobb med. Økonomien min er ryddig, jeg føler meg mye mer rolig nå enn før og er der i livet at jeg ønsker å få min egen familie.

 

Så til problemet... Da jeg tok dette opp med samboeren min i uken som var fikk jeg ikke helt den reaksjonen jeg hadde håpet på. Vi har snakket om barn tidligere, så dette var ikke et helt ukjent tema for han. Han sa at sånn som situasjonen er nå så orker han ikke tanken på å få barn, det er helt uaktuelt.

 

Han har slitt med fysisk helse og går på medisiner for det. Det virker også som om han sliter psykisk etter at han fikk de kroppslige problemene. Han har lite eller ingen energi, sliter med alle de daglige gjøremålene sine (føler at jeg alltid må mase for at noe skal bli gjort utenom jobben hans) og er generelt veldig negativ.

 

Han sa at det var godt mulig at han ville tenke annerledes angående barn om et år. Samtidig sa han at selv om han har sagt at vi kunne få barn dersom jeg ønsket det, så ønsker han det ikke selv. Han har to voksne barn fra et tidligere forhold og mente at det å ha barn var et stort slit og at det ikke var noe å se fram til. Han sa også med en sint stemme at kanskje jeg heller burde ha funnet meg noen som var yngre og friskere enn han (han er i 40-årene). Jeg ble lei meg og prøvde å spørre han mer om hva han egentlig mente, men da ble han sint og gikk og la seg. Han sa vi kunne snakke mer om det senere, men han har ikke tatt det opp etterpå og jeg vegrer meg fordi jeg tror det lett vil føre til krangling og tårer.

 

Alt dette har gjort meg veldig trist. Jeg blir usikker angående framtiden vår og om han egentlig er den rette for meg. Føler jeg ikke gjør annet enn å være tålmodig for tiden, mye på grunn av det med helsen. Han har mange gode sider, men føler ikke at jeg har sett så mye til dem i det siste. Det at han ikke ønsker barn i det hele tatt synes jeg også er veldig sårt.

 

Noen som har noen tanker om dette?


Anonymous poster hash: 5b602...ade



Anonymous poster hash: 5b602...ade
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg forstår at dette er leit og sårt. Dette med å få barn er jo en såpass viktig sak å ta stilling til, at dere absolutt burde snakke mer om dette, og ikke la månedene og årene bare gli. Det virket jo på det han sa, at han var temmelig urokkelig i forhold til dette, og er han det, må du gå i deg selv og finne ut om du kan leve uten barn.

 

Jeg synes, ut fra det du skriver, at forholdet deres høres litt trist ut. Ser han selv at han sliter psykisk? Gjør han noe selv for å forbedre dette? Jeg tror kanskje at du må snakke med ham og si tydelig at han selv må ta ansvar for at dere skal ha det fint sammen, dersom han ønsker at dere skal fortsette å bo sammen. Kanskje ønsker han å leve uten deg, og at han ble unødvendig hard i stemmen til deg, fordi han ønsker at du skal ta initiativ til et brudd?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner godt at han som er over 40 år, sliter fysisk (og psykisk?) og har to voksne barn fra før, ikke orker å begynne på nytt med småunger. Det gjør ikke jeg heller og jeg sliter ikke med noe...

 

Dersom barn er veldig viktig for deg er jeg redd du bør se deg om etter en annen partner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner godt at han som er over 40 år, sliter fysisk (og psykisk?) og har to voksne barn fra før, ikke orker å begynne på nytt med småunger. Det gjør ikke jeg heller og jeg sliter ikke med noe...

Enig med deg, men han har visst at trådstarter er barnløs og ønsker barn, da burde han ta konsekvensen av det og gi henne et reelt valg

Endret av Xtra
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vært sammen med samboeren min i noen år nå. Vi har vært gjennom noen tøffe perioder, men det siste halvannet året føler ihvertfall jeg at vi har hatt det fint sammen.

 

Jeg er snart ferdig med utdannelsen min og begynner å føle meg veldig klar for barn nå. Har passert 30 og har en utdannelse som jeg vet jeg vil få en trygg og greit betalt jobb med. Økonomien min er ryddig, jeg føler meg mye mer rolig nå enn før og er der i livet at jeg ønsker å få min egen familie.

 

Så til problemet... Da jeg tok dette opp med samboeren min i uken som var fikk jeg ikke helt den reaksjonen jeg hadde håpet på. Vi har snakket om barn tidligere, så dette var ikke et helt ukjent tema for han. Han sa at sånn som situasjonen er nå så orker han ikke tanken på å få barn, det er helt uaktuelt.

 

Han har slitt med fysisk helse og går på medisiner for det. Det virker også som om han sliter psykisk etter at han fikk de kroppslige problemene. Han har lite eller ingen energi, sliter med alle de daglige gjøremålene sine (føler at jeg alltid må mase for at noe skal bli gjort utenom jobben hans) og er generelt veldig negativ.

 

Han sa at det var godt mulig at han ville tenke annerledes angående barn om et år. Samtidig sa han at selv om han har sagt at vi kunne få barn dersom jeg ønsket det, så ønsker han det ikke selv. Han har to voksne barn fra et tidligere forhold og mente at det å ha barn var et stort slit og at det ikke var noe å se fram til. Han sa også med en sint stemme at kanskje jeg heller burde ha funnet meg noen som var yngre og friskere enn han (han er i 40-årene). Jeg ble lei meg og prøvde å spørre han mer om hva han egentlig mente, men da ble han sint og gikk og la seg. Han sa vi kunne snakke mer om det senere, men han har ikke tatt det opp etterpå og jeg vegrer meg fordi jeg tror det lett vil føre til krangling og tårer.

 

Alt dette har gjort meg veldig trist. Jeg blir usikker angående framtiden vår og om han egentlig er den rette for meg. Føler jeg ikke gjør annet enn å være tålmodig for tiden, mye på grunn av det med helsen. Han har mange gode sider, men føler ikke at jeg har sett så mye til dem i det siste. Det at han ikke ønsker barn i det hele tatt synes jeg også er veldig sårt.

 

Noen som har noen tanker om dette?

Anonymous poster hash: 5b602...ade

Anonymous poster hash: 5b602...ade

Skjønner dette er et trist dilemma, og at forholdet er inne i en eksistensiell krise.

Du må selvfølgelig ta til etterretning at han ikke ønsker barn, og snarest mulig finne ut om dette er absolutt. Ikke gå i fella med å vente på at han kanskje skal endre oppfatning.

Så må du finne ut hvor viktig det er for deg å ha barn. Kunne du tenke deg å leve uten barn, bare du får leve med ham? Slik du beskriver forholdet høres det ikke helt slik ut, men kan jo hende det bare er en dårlig periode akkurat nå.

Uansett er det viktig at dere får satt dere ned og snakket alvorlig sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår at dette er leit og sårt. Dette med å få barn er jo en såpass viktig sak å ta stilling til, at dere absolutt burde snakke mer om dette, og ikke la månedene og årene bare gli. Det virket jo på det han sa, at han var temmelig urokkelig i forhold til dette, og er han det, må du gå i deg selv og finne ut om du kan leve uten barn.

 

Jeg synes, ut fra det du skriver, at forholdet deres høres litt trist ut. Ser han selv at han sliter psykisk? Gjør han noe selv for å forbedre dette? Jeg tror kanskje at du må snakke med ham og si tydelig at han selv må ta ansvar for at dere skal ha det fint sammen, dersom han ønsker at dere skal fortsette å bo sammen. Kanskje ønsker han å leve uten deg, og at han ble unødvendig hard i stemmen til deg, fordi han ønsker at du skal ta initiativ til et brudd?

Ja, du har nok rett i at vi burde snakke mer sammen om det. Jeg skal prøve å ta det opp på nytt snart. Mitt ønske om barn er så sterkt at jeg ønsker ikke å leve uten barn, føler ikke at det er et alternativ. Slik jeg forstod han, så er det uaktuelt for han å få barn i nærmeste framtid ihvertfall. Hvis det er snakk om at jeg må vente ett år, kanskje to, så tror jeg det går greit. Men hva hvis årene går og han fortsatt ikke orker? Det bekymrer jeg meg for, og slik kan det ikke bli.

 

Slik jeg tolker han så er han åpen for at vi kan få barn sammen når han en dag føler seg klar for det (regner med at det betyr at han ikke lenger sliter med de problemene han sliter med nå). Samtidig har han vel sagt i klartekst at han egentlig ikke ønsker seg flere barn. Så hvis vi en dag skulle få barn sammen, så blir det på en måte noe han ikke har lyst til, selv om han har godkjent det. Jeg lurer på hvordan det eventuelt kommer til å påvirke han som forelder hvis vi skulle få barn. Kommer han til å være negativt innstilt og bitter om det blir slik..? Jeg skjønner at dette er vanskelig å si så mye om dette for utenforstående, og trenger nok å ta det opp med han igjen.

 

Det har vært litt trist i hjemmet i det siste ja. Han trenger mye tid alene, og virker som han har nok med seg selv, så jeg har holdt meg opptatt med interesser og andre aktiviteter og da går det på et vis. Jeg tror ikke at han ønsker et brudd, jeg har spurt han om dette før fordi han er så tilbaketrukket og virker som om han har så lite å gi. Fikk inntrykk av at dette var mer på grunn av sykdommen, at han ønsket at vi fortsatt skulle være sammen.

 

De fysiske helseproblemene som han hadde (og går på medisiner for) skal så langt jeg forstår ikke gi de problemene han sliter med i dag, ihvertfall ikke etter at det har gått så lang tid. Jeg nevnte dette for han og han har vært åpen for at det kan være psykiske plager. Samtidig er han svært negativ til psykiatrien. Han er ikke interessert i noen form for behandling mot dette (verken samtaler eller medisiner). Han har sagt at han skal gå til legen snart og få tatt noen blodprøver slik at det kan utelukkes at det er vitaminmangel eller tilsvarende som er årsaken til at han er så sliten.

Anonymous poster hash: 5b602...ade

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg skjønner godt at han som er over 40 år, sliter fysisk (og psykisk?) og har to voksne barn fra før, ikke orker å begynne på nytt med småunger. Det gjør ikke jeg heller og jeg sliter ikke med noe...

 

Dersom barn er veldig viktig for deg er jeg redd du bør se deg om etter en annen partner.

Enig med deg, men han har visst at trådstarter er barnløs og ønsker barn, da burde han ta konsekvensen av det og gi henne et reelt valg

Ja, jeg har alltid vært klar på at jeg ønsker barn og at jeg så for meg at det passet bra etter endt utdanning. Tidlig i forholdet (før han ble syk) ga han uttrykk for at han gjerne kunne få et nytt kull med barn, og at han synes det var leit at hans egne barn hadde vokst opp med foreldre som gikk fra hverandre. Han sa aldri til meg at han ikke hadde lyst på barn.

Anonymous poster hash: 5b602...ade

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner dette er et trist dilemma, og at forholdet er inne i en eksistensiell krise.

Du må selvfølgelig ta til etterretning at han ikke ønsker barn, og snarest mulig finne ut om dette er absolutt. Ikke gå i fella med å vente på at han kanskje skal endre oppfatning.

Så må du finne ut hvor viktig det er for deg å ha barn. Kunne du tenke deg å leve uten barn, bare du får leve med ham? Slik du beskriver forholdet høres det ikke helt slik ut, men kan jo hende det bare er en dårlig periode akkurat nå.

Uansett er det viktig at dere får satt dere ned og snakket alvorlig sammen.

Du har rett, dette er såpass viktig for meg at her kan jeg ikke la årene gå med venting. Jeg må rett og slett ta dette opp på nytt igjen ja. For meg er det ikke aktuelt å være barnløs, det betyr så mye for meg å få min egen familie. Jeg kan leve med at han er tilbaketrukket og har dårlige perioder, men jeg kan ikke leve uten barn. Kjenner jeg er litt mindre lei meg nå, det hjalp å skrive litt om det.

Anonymous poster hash: 5b602...ade

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Ja, jeg har alltid vært klar på at jeg ønsker barn og at jeg så for meg at det passet bra etter endt utdanning. Tidlig i forholdet (før han ble syk) ga han uttrykk for at han gjerne kunne få et nytt kull med barn, og at han synes det var leit at hans egne barn hadde vokst opp med foreldre som gikk fra hverandre. Han sa aldri til meg at han ikke hadde lyst på barn.

Anonymous poster hash: 5b602...ade

 

Ting kan endre seg drastisk når man blir syk og at han nå har et helt annet syn på å bli pappa igjen enn før, er ganske naturlig. Jeg skjønner godt at det er trist for deg altså.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...