Er ran en hverdagshendelse jeg burde taklet bedre?

[XbellaX]

Jeg prøver å legge det bak meg

 

Legge det bak det er vel og bra, i blant må man bare det. Jeg tror imidlertid det kan være en fordel å forsøke å forstå hvorfor kommentaren opplevdes sårende for deg. Forstår du selv hva det var som satt deg ut?

[Gjest Gargamel]

Det er ikke slik, du misforstår

Det var ment som en sarkasme mot sjefen din, men sånt er ikke alltid så enkelt på nettet

[mrxx]

Ran er selvsagt ikke hverdagslig, de aller, aller fleste opplever jo ikke ran. Jeg opplever mye rart i jobben min, men har aldri vært i nærheten av ran.

Jeg tror sjefen din prøver å dekke over hendelsen, hun er sikkert redd for konsekvenser ved at noen ikke vil jobbe alene, om kvelden eller natten(?) og dermed slenger ut av seg noe flåseri.

Hun er nok ikke særlig psykologisk og skjønner ikke hvordan dette kan påvirke andre.

 

Legg det bak deg, det er ikke stort annet å gjøre. Idoitiske kommentarer skal man aldri ta hensyn til eller bruke tid på.

[Gjest]

Legge det bak det er vel og bra, i blant må man bare det. Jeg tror imidlertid det kan være en fordel å forsøke å forstå hvorfor kommentaren opplevdes sårende for deg. Forstår du selv hva det var som satt deg ut?

Ja, jeg tror jeg forstår hva som satte meg ut. At hendelsen ble en slags "test" på hvor sterk/svak(tander) jeg er, og kommentaren jeg fikk vektla det.

Men jeg prøver, som flere sier, å legge det bak meg (men det er ikke lett).

[AnonymBruker]

Tror ikke akkurat ran kan regnes for å være en hverdagshendelse- selv ikke i storbyens handelstand.

Skjønner slike hendelser kan sette støkk i noen og en hver, uavhengig om du var direkte involvert eller ei. Du har rett til å føle som du gjør, vi har ulike måter å reagere på.

Dette burde arbeidsplassen absolutt håndtert bedre med oppfølging til alle.Ran er traumatisk.Lykke til videre

 

Anses ran på arbeidsplassen å være en vanlig hverdsgshendelse idag?

Kollegaen min ble utsatt for grovt ran med våpen på min arbeidsplass, men jeg fikk likevel sterke reaksjoner på det. De samme resksjonene kom da gjerningsmannen noen dager etter kom tilbake, synlig beruset.

Den som ble ranet fikk psykologisk hjelp, ellers var det ingen oppfølgning av oss andre.

Har fått noen kommentarer på dette som sårer meg svært mye fordi det får meg til å føle meg bare enda mer "svak".

Et ran så vanlig idag at jeg burde taklet dette langt bedre enn jeg gjorde? Eller er jeg virkelig "svak"?

Du er ikke svak pga dette. Arbeidplassen din skulle håndtert dette mye bedre, med krisetilbud til alle. Ran er traumatisk. Lykke til videre.

 

Anonymous poster hash: be871...012

[AnonymBruker]

Ingen oppfølgning. Ingen samtaler.

Føler jeg takler hendelsen bra nå. Men jeg sliter med selvsølelsen som fikk seg en knekk fordi jeg burde taklet det bedre.

Jeg sier dette bare av omsorg for deg, og det er velmenende, men du tar det sikkert ille opp, likevel. Hvorfor henger du deg så opp i dette? Kan du ikke bare godta at du er sensitiv og gå videre?

Anonymous poster hash: 38843...82f

[frosken]

 

Dette burde arbeidsplassen absolutt håndtert bedre med oppfølging til alle.Ran er traumatisk.Lykke til videre

 

Du er ikke svak pga dette. Arbeidplassen din skulle håndtert dette mye bedre, med krisetilbud til alle. Ran er traumatisk. Lykke til videre.

 

Anonymous poster hash: be871...012

 

 

Jeg er uenig i at det er traumatisk at en kollega opplever å bli ranet før en selv kommer på jobb. At det kan virke skremmende synes jeg er rimelig, at det opptar en også - men ikke at det kan kalles et traume.

[Gjest]

Jeg er uenig i at det er traumatisk at en kollega opplever å bli ranet før en selv kommer på jobb. At det kan virke skremmende synes jeg er rimelig, at det opptar en også - men ikke at det kan kalles et traume.

Enig.

[AnonymBruker]

Jeg er uenig i at det er traumatisk at en kollega opplever å bli ranet før en selv kommer på jobb. At det kan virke skremmende synes jeg er rimelig, at det opptar en også - men ikke at det kan kalles et traume.

Jeg mente at ran er traumaisk for den det gjelder, forklarte meg kanskje dårlig. Og her virket det som om ikke noen fikk hjelp, verken kollegaen som ble ranet eller trådstarter. Og uansett....ingen  hyggelig opplevelse for de rundt denne kollegaen.

Anonymous poster hash: be871...012

[Gjest Gargamel]

Det er ikke rart om folk er redde etter et ran, særlig når raneren dukker opp igjen beruset. Jeg synes det er en rasjonell reaksjon å bli redd, men ikke traumatisert. Arbeidsgiveren burde tatt en debriefing og en runde på hva man gjør i slike situasjoner.

[frosken]

 

Jeg mente at ran er traumaisk for den det gjelder, forklarte meg kanskje dårlig. Og her virket det som om ikke noen fikk hjelp, verken kollegaen som ble ranet eller trådstarter. Og uansett....ingen  hyggelig opplevelse for de rundt denne kollegaen.

Anonymous poster hash: be871...012

 

Hun som ble ranet fikk psykologisk hjelp.

[ColaZero]

Enig.

 

Bra at du er enig i det frosken sier her. Ikke gjør traumet til ditt eget. Det var ikke du som ble ranet.

[Gjest]

Bra at du er enig i det frosken sier her. Ikke gjør traumet til ditt eget. Det var ikke du som ble ranet.

For min del har det aldri vært snakk om noe traume.

Jeg vet veldig godt hva et traume er

[Gjest]

Det ble automatisk satt inn psykolog til den som ble utsatt for ranet (fra høyeste hold).

Utover det har det ikke vært noen som helst oppfølgning av oss andre, og vi er en del.

det er sjefens håndtering av situasjonen som flere reagerer på, og som nå er bringt videre.

Ellers går det bra med meg - det er ikke dette tråden egentlig handler om, men det går bra.

Takk til dere alle, jeg tror jeg er ferdig med denne saken nå

[ColaZero]

For min del har det aldri vært snakk om noe traume.

Jeg vet veldig godt hva et traume er

 

Ok, bytt ut traume med opplevelse da. Altså; ikke gjør opplevelsen til din egen.

[Gjest]

Ok, bytt ut traume med opplevelse da. Altså; ikke gjør opplevelsen til din egen.

Har jeg gjort det?

Jeg håper du skjønner at jeg ikke kan snakke (skrive) for andre enn meg selv.

Hvis du tror at jeg mener å "gjøre opplevelsen til min egen", tar du fullstendig feil.

Endret 27. september 2014 av hww

[XbellaX]

Ok, bytt ut traume med opplevelse da. Altså; ikke gjør opplevelsen til din egen.

 

Det er ikke ranet det handler om.

[XbellaX]

Ja, jeg tror jeg forstår hva som satte meg ut. At hendelsen ble en slags "test" på hvor sterk/svak(tander) jeg er, og kommentaren jeg fikk vektla det.

Men jeg prøver, som flere sier, å legge det bak meg (men det er ikke lett).

 

Prøv om du kan erkjenne at det såret deg uten at det er noe feil i det. Å legge det bak seg kan bli litt for mye "elefanten i rommet". Dersom du klarer å erkjenne at dette gjorde vondt , og at det er helt ok -kan det være litt enklere å forholde seg til det. Det er ingen skam i å være sårbar.

[Gjest]

Prøv om du kan erkjenne at det såret deg uten at det er noe feil i det. Å legge det bak seg kan bli litt for mye "elefanten i rommet". Dersom du klarer å erkjenne at dette gjorde vondt , og at det er helt ok -kan det være litt enklere å forholde seg til det. Det er ingen skam i å være sårbar.

Jeg måtte tenke på svaret ditt. Jeg har jobbet mye med det du sier i terapi. Og det er svært virksom behandling.

Akseptere, og ikke gjøre alt for å ikke tenke på elefanten i rommet. Elefanten (tankene/følelsene) forsvinner jo ikke, for jeg har ingen mulighet til å få den ut av rommet med tankens kraft.

Så jeg må bare akeptere at den er der. Til slutt forsvinner den gradvis av seg selv, og det opplever jeg at den gjør nå.

Jeg har ikke fått noe som helst kontroll (slik jeg egentlig ønsker, så jeg slipper å forholde meg til alt ubehag/vondt). Jeg har kun erkjent og akseptert som du sier.

Og du hadde jo rett - det ble lettere. Nå tenker jeg nesten ikke på det lenger, bare veldig lite. Men jo mer jeg prøver å få kontroll, jo verre kan det (erfaringsmessig) bli. Jeg vedlikeholder alt det vonde på den måten.

Den siste setningen din traff meg rett i hjertet første gang jeg leste det, selv om flere har sagt det til meg før (men jeg har kanskje ikke vært moden for å ta det innover meg). Men den hjalp meg i ovennevnte prosess.

Jeg vil anbefale andre å bruke samme teknikk. Den har i hvert fall hjulpet meg mye i min terapi. Men det krever øvelse. Det må gjentas i en hver situasjon, men man kan noen ganger glemme seg, slik denne tråden viser.

[Kayia]

Prøv om du kan erkjenne at det såret deg uten at det er noe feil i det. Å legge det bak seg kan bli litt for mye "elefanten i rommet". Dersom du klarer å erkjenne at dette gjorde vondt , og at det er helt ok -kan det være litt enklere å forholde seg til det. Det er ingen skam i å være sårbar.

Trådens klokeste svar!