Kjære NHD, bare et kjapt svar fra deg er du snill

[Gondor]

Fordi Eckhart Tolle ikke vet noe om dette. Dessverre.

 

Nei, du har jo rett i det. Opp gjennom årene har jeg prøvd meg på diverse alternative helbredelsesmetoder. Alt har dreid seg om å bruke hjernen riktig eller legge sin lit til høyere makter. Ingenting har hjulpet. Jeg har bare følt meg veldig mislykket.

 

Dette dreier seg litt om min følelse av mislykkethet når jeg sammenligner meg med min venninne som ofte er deppa og sint, men som klarer seg fint uten medisinering. Jeg føler meg nok kanskje litt svak og puslete i forhold til henne.

 

I morgen begynner jeg med vanlig dosering igjen selv om jeg føler at det kanskje ikke er riktig og at det er et nederlag.

 

Takk for engasjementet. Det varmer.

 

Nå legger jeg meg foran tv'en. God natt!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du og din venninne har to helt forskjellige sykdommer. Derfor klarer hun seg uten medisiner som er nødvendig for deg.

Jeg for eksempel, klarer meg utmerket uten insulin. Ikke fordi jeg ikke er svak og puslete, men fordi jeg ikke har diabetes.

[Gjest]

Litt i fugleperspektiv:

Jeg har i det halvannet året jeg har vært på DOL, sett hundrevis av tråder som omhandler å kutte ut medisiner på egen hånd. Jeg har ikke sett en eneste en hvor dette faktisk gikk bra, i alle fall ikke i lengden.

Moralen må være: Når sjansen er 99% eller høyere for at det går galt, hvorfor ta sjansen og gjøre det?

Den sjansen hadde ikke jeg tatt.

Nå har jeg kuttet helt ut fluoksetin, og det går bra.  Mindre uro. Hva som skjer i lengden vet jeg ikke, men tror det vil gå litt opp og ned som det stort sett har gjort. Men fluoksetinen er den av medisinene jeg merket minst effekt av når jeg begynte, og da tror jeg det er tryggere å seponere den også.  Jeg er mer skeptisk til seponering av medisiner som har gitt veldig god effekt. 

[Gjest]

Jeg fikk ikke med alt i forrige innlegg så jeg fortsetter her.

 

Vi er flere som har skrevet om å seponere medisiner, og jeg er enig med deg i at vi egentlig ikke bør gjøre det på egenhånd.  Selv om jeg ikke hadde noen motforestillinger for å gjøre det selv. Men noen ganger tror jeg det er viktig å vurdere de medisinene vi bruker, om noen gir mer negativ enn positiv effekt istedenfor å bare forsøke nye når vi ikke blir bra. 

 

Det enkleste var hvis vi hadde fasit på alt her i livet, så slapp vi å prøve og feile. 

[stjernestøv]

Nei, du har jo rett i det. Opp gjennom årene har jeg prøvd meg på diverse alternative helbredelsesmetoder. Alt har dreid seg om å bruke hjernen riktig eller legge sin lit til høyere makter. Ingenting har hjulpet. Jeg har bare følt meg veldig mislykket.

 

Dette dreier seg litt om min følelse av mislykkethet når jeg sammenligner meg med min venninne som ofte er deppa og sint, men som klarer seg fint uten medisinering. Jeg føler meg nok kanskje litt svak og puslete i forhold til henne.

 

I morgen begynner jeg med vanlig dosering igjen selv om jeg føler at det kanskje ikke er riktig og at det er et nederlag.

 

Takk for engasjementet. Det varmer.

 

Nå legger jeg meg foran tv'en. God natt!

Har ikke fått det til jeg heller...alternative metoder, ikke rart vi føler oss mislykket da. Det skal jo i grunn være så enkelt, det er nok best du tar medisinene selv om det føles som et nederlag.

[Gondor]

Har ikke fått det til jeg heller...alternative metoder, ikke rart vi føler oss mislykket da. Det skal jo i grunn være så enkelt, det er nok best du tar medisinene selv om det føles som et nederlag.

 

Hei stjernestøv. Jeg vet at du strever med den samme problematikken selv. Hvorfor skal det være så vanskelig å akspetere at man er psyk og trenger medisiner? Jeg har vært så godt medisinert at jeg har tenkt at nå er jeg frisk og trenger ikke medisiner.

 

Hva skal til for at man aksepterer sin psykdom?

 

Nå har jeg forøvrig begynt med samme dose medisiner igjen. Selv om jeg da føler at jeg jukser meg gjennom livet.

[miakami]

hva er alternativet, ligge i senga og skrike av smerte?

[stjernestøv]

Hei stjernestøv. Jeg vet at du strever med den samme problematikken selv. Hvorfor skal det være så vanskelig å akspetere at man er psyk og trenger medisiner? Jeg har vært så godt medisinert at jeg har tenkt at nå er jeg frisk og trenger ikke medisiner.

 

Hva skal til for at man aksepterer sin psykdom?

 

Nå har jeg forøvrig begynt med samme dose medisiner igjen. Selv om jeg da føler at jeg jukser meg gjennom livet.

Hei. Ja jeg føler også at det er juks å ta medisiner, burde taklet det bedre på en alternativ måte. Blir vi bedre av medisiner trenger vi det vel da, sykdom eller ikke. Blir aldri klok på det der.

[frosken]

Jeg fikk ikke med alt i forrige innlegg så jeg fortsetter her.

Vi er flere som har skrevet om å seponere medisiner, og jeg er enig med deg i at vi egentlig ikke bør gjøre det på egenhånd. Selv om jeg ikke hadde noen motforestillinger for å gjøre det selv. Men noen ganger tror jeg det er viktig å vurdere de medisinene vi bruker, om noen gir mer negativ enn positiv effekt istedenfor å bare forsøke nye når vi ikke blir bra.

Det enkleste var hvis vi hadde fasit på alt her i livet, så slapp vi å prøve og feile.

Jeg synes du trekker frem viktige poenger her.

Når jeg leser om folks holdninger til bruk av medisiner her på Dol, så synes jeg man av og til ser det paradoksale at de med sykdommer hvor medisiner normalt er vist å ha stor nytte også ser ut til å ha størst ambivalens, mens andre med problemer hvor medisiner antas å ha begrenset nytte nesten fremstår som naive i sin tiltro til medisiner.

[Gondor]

hva er alternativet, ligge i senga og skrike av smerte?

 

Tydeligvis

[ISW]

Jeg synes du trekker frem viktige poenger her.

Når jeg leser om folks holdninger til bruk av medisiner her på Dol, så synes jeg man av og til ser det paradoksale at de med sykdommer hvor medisiner normalt er vist å ha stor nytte også ser ut til å ha størst ambivalens, mens andre med problemer hvor medisiner antas å ha begrenset nytte nesten fremstår som naive i sin tiltro til medisiner.

 

Jeg regner med at jeg er en av de du plasserer i siste kategori.

 

Synes du generaliserer litt. Jeg har også stor ambivalens til medisiner. Jeg tror denne ambivalensen ligger hos alle, det er neppe så mange som elsker å ta medisiner.

 

Men det er forskjell på å ha ambivalens, og det å faktisk kutte ut medisinene uten å snakke med legen.

[frosken]

Jeg regner med at jeg er en av de du plasserer i siste kategori.

Synes du generaliserer litt. Jeg har også stor ambivalens til medisiner. Jeg tror denne ambivalensen ligger hos alle, det er neppe så mange som elsker å ta medisiner.

Men det er forskjell på å ha ambivalens, og det å faktisk kutte ut medisinene uten å snakke med legen.

Jeg synes alltid det er uklokt å autoseponere medisiner uten å samrå seg med lege. Men jeg tror også at det er nødvendig at pasienter selv tar initiativ til drøfting av medisinering, og har et reflektert til forholdet mellom nytte og bivirkninger.

Jeg har sett alvorlige hendelser både som følge av at folk slutter med nødvendige medisiner og som følge av psykiateres manglende evne til å se bivirkninger. Jeg anser begge typer episoder som svært ødeleggende.

Når det gjelder din kommentar om hvilken kategori du tror jeg plasserer deg i, så tenker jeg ikke så ensidig som du kanskje tror om det. Det finnes nyanser, og jeg synes ikke du er naiv

[ISW]

Jeg synes alltid det er uklokt å autoseponere medisiner uten å samrå seg med lege. Men jeg tror også at det er nødvendig at pasienter selv tar initiativ til drøfting av medisinering, og har et reflektert til forholdet mellom nytte og bivirkninger.

Jeg har sett alvorlige hendelser både som følge av at folk slutter med nødvendige medisiner og som følge av psykiateres manglende evne til å se bivirkninger. Jeg anser begge typer episoder som svært ødeleggende.

Når det gjelder din kommentar om hvilken kategori du tror jeg plasserer deg i, så tenker jeg ikke så ensidig som du kanskje tror om det. Det finnes nyanser, og jeg synes ikke du er naiv

 

Takk for det

 

Jeg er helt enig med deg i dette med psykiaterens manglende evne til å se bivirkninger. Fra mitt eget ståsted så synes jeg faktisk at fastlegen min tar dette problemet mer på alvor enn min psykiater gjør, han er veldig bekymret for bivirkninger, der psykiater mer sier "dette er da ikke noe problem". Bivirkningene jeg får er jo relativt bagatellmessige, men problemet er i forhold til jobben min.

 

Jeg er leder for et høyt titalls mennesker og jeg må være skjerpet på jobb, det nytter ikke å være apatisk og føle at jeg har "ull i hodet" hvis det ga mening. På en annen side skal jeg helst ikke bruke halve dagen på å lure på om jeg av en eller annen grunn skulle være suicidal heller

 

Så det blir jo lett litt pest eller kolera.