Gondor Skrevet 11. oktober 2014 Skrevet 11. oktober 2014 Dette er vel noe som smerter mange av oss her inne. Hvordan skal det gå med barna våre? Som alenemor, uføretrygdet og bipolar har jeg mange vonde stunder mht dette. Heldigvis har jeg et femtegir for barna, men er det bra nok? Jeg skulle så gjerne vært et forbilde for barna men det er jeg ikke. To av mine tre barn bor fremdeles hjemme og jeg er bekymret for dem. Jeg er redd for at vår livssituasjon skal slå negativt ut for dem. Den eldste av de to som bor hjemme er 19 sier han forstår og at han ikke lar seg affisere av det. At han nå staker ut sin egen vei. Den yngste som er 13 trenger fortsatt mye fysisk bekreftelse og det gir jeg ham. Jeg er veldig oppmerksom på dem begge og prøver å kompensere for at de ikke har gifte foreldre som arbeider og klarer seg. Jeg er bare så livende redd for at de lider i stillhet! Men jeg kommer alltid, alltid til å stille opp for dem! Hva mer kan jeg gjøre? 0 Siter
DoleMari Skrevet 11. oktober 2014 Skrevet 11. oktober 2014 Du gjør det viktigste en mor kan gjøre, og det er å vise at du er glad i dem og stille opp for dem! Det er det aller, aller viktiste, tenker jeg. 0 Siter
frosken Skrevet 11. oktober 2014 Skrevet 11. oktober 2014 Dette er vel noe som smerter mange av oss her inne. Hvordan skal det gå med barna våre? Som alenemor, uføretrygdet og bipolar har jeg mange vonde stunder mht dette. Heldigvis har jeg et femtegir for barna, men er det bra nok? Jeg skulle så gjerne vært et forbilde for barna men det er jeg ikke. To av mine tre barn bor fremdeles hjemme og jeg er bekymret for dem. Jeg er redd for at vår livssituasjon skal slå negativt ut for dem. Den eldste av de to som bor hjemme er 19 sier han forstår og at han ikke lar seg affisere av det. At han nå staker ut sin egen vei. Den yngste som er 13 trenger fortsatt mye fysisk bekreftelse og det gir jeg ham. Jeg er veldig oppmerksom på dem begge og prøver å kompensere for at de ikke har gifte foreldre som arbeider og klarer seg. Jeg er bare så livende redd for at de lider i stillhet! Men jeg kommer alltid, alltid til å stille opp for dem! Hva mer kan jeg gjøre? Siden du er alene med barna og faren deres vel ikke er særlig stabil, så synes jeg det ville være en fordel om noen utenforstående fulgte opp trettenåringen litt ekstra. Er helsesøster og skole orientert om din sykdom? 0 Siter
Madelenemie Skrevet 12. oktober 2014 Skrevet 12. oktober 2014 (endret) Dette er vel noe som smerter mange av oss her inne. Hvordan skal det gå med barna våre? Som alenemor, uføretrygdet og bipolar har jeg mange vonde stunder mht dette. Heldigvis har jeg et femtegir for barna, men er det bra nok? Jeg skulle så gjerne vært et forbilde for barna men det er jeg ikke. To av mine tre barn bor fremdeles hjemme og jeg er bekymret for dem. Jeg er redd for at vår livssituasjon skal slå negativt ut for dem. Den eldste av de to som bor hjemme er 19 sier han forstår og at han ikke lar seg affisere av det. At han nå staker ut sin egen vei. Den yngste som er 13 trenger fortsatt mye fysisk bekreftelse og det gir jeg ham. Jeg er veldig oppmerksom på dem begge og prøver å kompensere for at de ikke har gifte foreldre som arbeider og klarer seg. Jeg er bare så livende redd for at de lider i stillhet! Men jeg kommer alltid, alltid til å stille opp for dem! Hva mer kan jeg gjøre? Hei! Tror som DoleMari du skal tenke på det og minne deg selv på det. Jeg bekymrer meg mest for barna mine med autisme, de trenger oppfølging og hjelp, som gir grunn til bekymring, jeg ser imidlertid at de uten autisme, klarer seg helt bra. De med autisme strever som følge av autisme, ikke som følge av å ha en mor med autisme. Jeg tror barn tåler en god del, om det i bunn ligger betingelsesløs kjærlighet. Bipolar er vel arvelig? Noe autisme veeldig er også, det ser jeg for oss mødre med sykdom kan bli en bekymring, og med grunn. Har barna dine ikke arvet din sykdom tror jeg du ikke trenger bekymre deg, når du har den nære åpne og ærlige relasjonen jeg syns kommer til uttrykk i det du skriver. Jeg har fått assistent, denne bruker jeg på barna, dvs hjelpe dem med lekser, dra i svømmehallen sånt som ofte blir for mye... Kanskje du kan få noen timer assistent? Jeg hadde trengt litt assistent selv, noen ganger:-) men som mor kommer barna først. Alle mennesker gjør mange feil, å ha evnen til å se sine begrensinger er viktig for da har man mulighet for å endre på små, men viktige ting, videre tror jeg vi mammaer er født med et bekymringsgen for barna, noe som også er hensiktsmessig for ungene våre, og strevsomt for oss iblant. Endret 12. oktober 2014 av Madelenemie 0 Siter
Gondor Skrevet 13. oktober 2014 Forfatter Skrevet 13. oktober 2014 Siden du er alene med barna og faren deres vel ikke er særlig stabil, så synes jeg det ville være en fordel om noen utenforstående fulgte opp trettenåringen litt ekstra. Er helsesøster og skole orientert om din sykdom? Jeg har god kontakt med skolen, men har ikke tenkt på at det er nødvendig å informere om vår livssituasjon. Jeg vil ikke opplyse om at jeg har en psykisk lidelse, men jeg kunne nevt at jeg har en fysisk lidelse som gjør at jeg veldig ofte er utmattet og følgelig sover mye. Det viktigste er vel å informere om at far ikke stiller opp og at han aldri har gjort det. Jeg må hele tiden ta initiativ og legge til rette for at den yngste får se sin far. Etter å ha tenkt litt på dette har jeg kommet frem til at det vil være best for mitt barn at jeg informerer skolen. Hva ville du informert om og hvorfor? 0 Siter
Gondor Skrevet 13. oktober 2014 Forfatter Skrevet 13. oktober 2014 Det med assistent kunne kanskje være bra, og det må være en mann. Det er nok kvinnfolk i min sønns liv. Jeg må også nevne at min sønn og jeg er tett knyttet sammen. Han er svært kjærlig og trenger mye fysisk bekreftelse i form av klemmer og kyss på kinnet. Han vil gjerne at jeg skal lykkes i yrkeslivet, så hvis jeg hadde klart å sette i gang noe, for min del skriving, ville dette bety mye for ham. Men da trenger jeg energi og overskudd. Jeg er desperat etter en adekvat behandling av mitt lave stoffskifte. Jeg står på medisiner, men det hjelper ikke. I min frustrasjon googlet jeg opp Balderklinikken i Oslo i går. Det er svinedyrt, men nå vil jeg til en lege som har spesialisert seg på dette. Han vil se på hele livssituasjonen min og ikke bare stirre blindt på blodprøver. Takk for svar! 0 Siter
frosken Skrevet 13. oktober 2014 Skrevet 13. oktober 2014 Jeg har god kontakt med skolen, men har ikke tenkt på at det er nødvendig å informere om vår livssituasjon. Jeg vil ikke opplyse om at jeg har en psykisk lidelse, men jeg kunne nevt at jeg har en fysisk lidelse som gjør at jeg veldig ofte er utmattet og følgelig sover mye. Det viktigste er vel å informere om at far ikke stiller opp og at han aldri har gjort det. Jeg må hele tiden ta initiativ og legge til rette for at den yngste får se sin far. Etter å ha tenkt litt på dette har jeg kommet frem til at det vil være best for mitt barn at jeg informerer skolen. Hva ville du informert om og hvorfor? Jeg ville ha informert om at du har bipolar lidelse og at det innebærer at ditt funksjonsnivå svinger veldig. Skolen bør ha lav terskel for å foreslå for din sønn at han snakker med helsesøster eller andre på skolen om det virker som om han ikke har det ok. 0 Siter
stjernestøv Skrevet 13. oktober 2014 Skrevet 13. oktober 2014 Jeg ville ikke ha informert skolen om psykisk lidelse, det er noe de kan bruke mot deg. 0 Siter
frosken Skrevet 13. oktober 2014 Skrevet 13. oktober 2014 Jeg ville ikke ha informert skolen om psykisk lidelse, det er noe de kan bruke mot deg. Jeg synes det er viktig å ha fokus på hva som kan være til beste for barnet. Dersom man har en dårlig relasjon til skolen i utgangspunktet, så er det neppe fristende å informere om psykisk helse, men dersom relasjonen er rimelig ok, så synes jeg det er klokt av hensyn til ungdommen. 0 Siter
frosken Skrevet 13. oktober 2014 Skrevet 13. oktober 2014 Det med assistent kunne kanskje være bra, og det må være en mann. Det er nok kvinnfolk i min sønns liv. Jeg må også nevne at min sønn og jeg er tett knyttet sammen. Han er svært kjærlig og trenger mye fysisk bekreftelse i form av klemmer og kyss på kinnet. Han vil gjerne at jeg skal lykkes i yrkeslivet, så hvis jeg hadde klart å sette i gang noe, for min del skriving, ville dette bety mye for ham. Men da trenger jeg energi og overskudd. Jeg er desperat etter en adekvat behandling av mitt lave stoffskifte. Jeg står på medisiner, men det hjelper ikke. I min frustrasjon googlet jeg opp Balderklinikken i Oslo i går. Det er svinedyrt, men nå vil jeg til en lege som har spesialisert seg på dette. Han vil se på hele livssituasjonen min og ikke bare stirre blindt på blodprøver. Takk for svar! Du burde diskutere dette med din psykiater og ikke kaste bort penger på Balderklinikken. Hvordan vet du hva som er symptomer på lavt stoffskifte og hva som er symptomer på psykisk lidelse? Jeg mener å huske at vi har diskutert dette med din yngste sønn en gang før, og at det da var snakk om oppfølgning fra noen innen psykisk helse? Noen få kommuner har tilbud om aktivitetsgrupper til barn med psykisk syke foreldre. 0 Siter
stjernestøv Skrevet 13. oktober 2014 Skrevet 13. oktober 2014 Jeg synes det er viktig å ha fokus på hva som kan være til beste for barnet. Dersom man har en dårlig relasjon til skolen i utgangspunktet, så er det neppe fristende å informere om psykisk helse, men dersom relasjonen er rimelig ok, så synes jeg det er klokt av hensyn til ungdommen. Hvis man haren god relasjon og ikke folkene der er rare og paranoide går det an, det finnes vel fornuftige lærere også kanskje. 0 Siter
Solemnity Skrevet 13. oktober 2014 Skrevet 13. oktober 2014 Dette er vel noe som smerter mange av oss her inne. Hvordan skal det gå med barna våre? Som alenemor, uføretrygdet og bipolar har jeg mange vonde stunder mht dette. Heldigvis har jeg et femtegir for barna, men er det bra nok? Jeg skulle så gjerne vært et forbilde for barna men det er jeg ikke. To av mine tre barn bor fremdeles hjemme og jeg er bekymret for dem. Jeg er redd for at vår livssituasjon skal slå negativt ut for dem. Den eldste av de to som bor hjemme er 19 sier han forstår og at han ikke lar seg affisere av det. At han nå staker ut sin egen vei. Den yngste som er 13 trenger fortsatt mye fysisk bekreftelse og det gir jeg ham. Jeg er veldig oppmerksom på dem begge og prøver å kompensere for at de ikke har gifte foreldre som arbeider og klarer seg. Jeg er bare så livende redd for at de lider i stillhet! Men jeg kommer alltid, alltid til å stille opp for dem! Hva mer kan jeg gjøre? Studier viser at mange barn av psykisk syke foreldre har liten forståelse i forhold til sykdommen og ønsker seg mer informasjon. Du kan lese mer om det blant annet i denne studien: "The Effects of Parental Mental Illness upon Children: A Descriptive Study of the Views of Parents and Children". Det er min erfaring også. Jeg har noen venner som har hatt alvorlig psykisk sykdom i nær familie. Barn trenger informasjon, tilpasset deres alder. Mange undervurderer hvor mye barna forstår og får med seg, selv når de forsøker seg på forklaringer. Forøvrig handler det vel om hva du gjør. Sette barnas behov foran dine egne, så langt det går. 0 Siter
Gondor Skrevet 13. oktober 2014 Forfatter Skrevet 13. oktober 2014 Nå har jeg skrevet et brev til helsesøster på skolen til min sønn. Jeg vil ikke komme inn på alt jeg skrev men jeg kan si så mye som at jeg etterspør en mannlig støttekontakt. Så får vi se hva som skjer. 0 Siter
Madelenemie Skrevet 13. oktober 2014 Skrevet 13. oktober 2014 (endret) Det med assistent kunne kanskje være bra, og det må være en mann. Det er nok kvinnfolk i min sønns liv. Jeg må også nevne at min sønn og jeg er tett knyttet sammen. Han er svært kjærlig og trenger mye fysisk bekreftelse i form av klemmer og kyss på kinnet. Han vil gjerne at jeg skal lykkes i yrkeslivet, så hvis jeg hadde klart å sette i gang noe, for min del skriving, ville dette bety mye for ham. Men da trenger jeg energi og overskudd. Jeg er desperat etter en adekvat behandling av mitt lave stoffskifte. Jeg står på medisiner, men det hjelper ikke. I min frustrasjon googlet jeg opp Balderklinikken i Oslo i går. Det er svinedyrt, men nå vil jeg til en lege som har spesialisert seg på dette. Han vil se på hele livssituasjonen min og ikke bare stirre blindt på blodprøver. Takk for svar! Hei! Ok da ville jeg søkt hjelp hos en mann som hjelper mange mennesker som er fortvilet og ikke får hjelp med sitt stoffskifte, han er svært grundig, jeg vet det av erfaring med barn. han heter dr Dag schøith og jobber ved Heggeli. han har nok opp til ett års ventetid. Vi ventet ca 6mnd på time, han hjelper mange og han behandler ikke ensidig, ikke overfladisk med kun T3/T4 han ser på menneske ikke bare prøvesvarene, han går langt tilbake i tid, helt til barndom og undersøker grundig, følger opp grundig, og ser pasientene sine. Assistent kan du søke gjennom Uloba, jeg er så hemmet at jeg bruker assistermeg, da slipper jeg være arbeidsgiver, da tar assistermeg, organiseringen av den delen også. Men grunen til at jeg egentlig fikk hjelp, og dette virker sikkert merkelig, det var etter at jeg ble så fortvilt at jeg ringte bydelslegen, og jeg som ikke liker snakke i telefon, sa til han, at jeg orker ikke flere ord, trenger bare konkret hjelp i hverdagen, de snakker ord og jeg orker ikke fler, han svarte, "Det forstår jeg", ordene satte seg som en trygghet og ro inni meg, og jeg følte, endelig noen som ikke snakker mange ord, men sier bare tre ord, og tre ord som det at på til ble så mye ut av. Jeg skrev som han sa 4 brev om hva saken gjaldt, en uke etterpå hadde vi hjelp:-) Jeg skrev grundig og uttypende. Hvorfor jeg trengte hjelp, med hva, og forklarte. Jeg vet ikke hvor du bor, men i Oslo tror jeg det er bestillerkontoret som skal ha søknaden, og de må sikkert få bekreftet fra noen om din sykdom, hvis du lurer på noe mer kan du sende meg pm. for meg er det de samme om jeg får mann eller dame, jeg trenger bare et ekstra hode, det går mer på egnethet, men kan forstå at en mann er viktig for deg, spesielt hvis så mange kvinner rundt din sønn, gutter trenger jo menn som forbilder også. Endret 13. oktober 2014 av Madelenemie 0 Siter
Madelenemie Skrevet 13. oktober 2014 Skrevet 13. oktober 2014 Nå har jeg skrevet et brev til helsesøster på skolen til min sønn. Jeg vil ikke komme inn på alt jeg skrev men jeg kan si så mye som at jeg etterspør en mannlig støttekontakt. Så får vi se hva som skjer. Hei! Det var lurt. Men søknaden må sendes i Oslo til bestillerkontorene. 0 Siter
frosken Skrevet 13. oktober 2014 Skrevet 13. oktober 2014 Nå har jeg skrevet et brev til helsesøster på skolen til min sønn. Jeg vil ikke komme inn på alt jeg skrev men jeg kan si så mye som at jeg etterspør en mannlig støttekontakt. Så får vi se hva som skjer. Høres ut som om du har gjort noe fornuftig:-) 0 Siter
Gondor Skrevet 13. oktober 2014 Forfatter Skrevet 13. oktober 2014 Hei! Ok da ville jeg søkt hjelp hos en mann som hjelper mange mennesker som er fortvilet og ikke får hjelp med sitt stoffskifte, han er svært grundig, jeg vet det av erfaring med barn. han heter dr Dag schøith og jobber ved Heggeli. han har nok opp til ett års ventetid. Vi ventet ca 6mnd på time, han hjelper mange og han behandler ikke ensidig, ikke overfladisk med kun T3/T4 han ser på menneske ikke bare prøvesvarene, han går langt tilbake i tid, helt til barndom og undersøker grundig, følger opp grundig, og ser pasientene sine. Assistent kan du søke gjennom Uloba, jeg er så hemmet at jeg bruker assistermeg, da slipper jeg være arbeidsgiver, da tar assistermeg, organiseringen av den delen også. Men grunen til at jeg egentlig fikk hjelp, og dette virker sikkert merkelig, det var etter at jeg ble så fortvilt at jeg ringte bydelslegen, og jeg som ikke liker snakke i telefon, sa til han, at jeg orker ikke flere ord, trenger bare konkret hjelp i hverdagen, de snakker ord og jeg orker ikke fler, han svarte, "Det forstår jeg", ordene satte seg som en trygghet og ro inni meg, og jeg følte, endelig noen som ikke snakker mange ord, men sier bare tre ord, og tre ord som det at på til ble så mye ut av. Jeg skrev som han sa 4 brev om hva saken gjaldt, en uke etterpå hadde vi hjelp:-) Jeg skrev grundig og uttypende. Hvorfor jeg trengte hjelp, med hva, og forklarte. Jeg vet ikke hvor du bor, men i Oslo tror jeg det er bestillerkontoret som skal ha søknaden, og de må sikkert få bekreftet fra noen om din sykdom, hvis du lurer på noe mer kan du sende meg pm. for meg er det de samme om jeg får mann eller dame, jeg trenger bare et ekstra hode, det går mer på egnethet, men kan forstå at en mann er viktig for deg, spesielt hvis så mange kvinner rundt din sønn, gutter trenger jo menn som forbilder også. Takk for gode tips Madelenemie! Høres ut som om du har gjort noe fornuftig:-) Ja nå har ballen begynt å rulle. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.