Klarer ikke slappe av i terapi

[DoleMari]

jeg tenker slappe av som å fokusere , ikke nødvendig m senkede skuldre. Sitter der ikke for moroskyld . akkurat:( men puster visst knapt:(

Kanskje du er litt på "alerten" som jeg er. Senker knapt skuldrene jeg heller. Men etterhvert klarer jeg å lene meg litt tilbake i stolen og puste, uten å føle jeg må prate hele tiden.

[Pallida]

jeg tenker slappe av som å fokusere , ikke nødvendig m senkede skuldre. Sitter der ikke for moroskyld . akkurat:( men puster visst knapt:(

Tenker det er naturlig å være redd for å bli sett og for å bli avvist i terapisettingen. Avvist vil du ikke bli, og terapien tar utgangspunkt i der du er. Du skal ikke prestere, bære være tilstede så godt du kan.

Har selv kledd av meg lag for lag i terapien over lang tid nå. Mange sår, livsløgner og strategier har blitt avdekket. Nå er det ikke så mye mer å si, men det vanskeligste gjenstår. For bak alle ordene er jeg livredd. Redd for nærhet, for å bli avvist og aller mest redd for å komme i kontakt med og dele min innerste livssmerte. Vi tar det gradvis, i veldig sakte tempo. Jeg misliker intenst å gå "dit", men ser jo at det ikke er noen vei utenom. Og jeg vet at en dag vil det være verdt det.

[Gjest]

Tenker det er naturlig å være redd for å bli sett og for å bli avvist i terapisettingen. Avvist vil du ikke bli, og terapien tar utgangspunkt i der du er. Du skal ikke prestere, bære være tilstede så godt du kan.

Har selv kledd av meg lag for lag i terapien over lang tid nå. Mange sår, livsløgner og strategier har blitt avdekket. Nå er det ikke så mye mer å si, men det vanskeligste gjenstår. For bak alle ordene er jeg livredd. Redd for nærhet, for å bli avvist og aller mest redd for å komme i kontakt med og dele min innerste livssmerte. Vi tar det gradvis, i veldig sakte tempo. Jeg misliker intenst å gå "dit", men ser jo at det ikke er noen vei utenom. Og jeg vet at en dag vil det være verdt det.

du er så dyktig på å dette ord på den prosessen og veksten det virker som du kjenner du deltar i. Et vågestykke rett og slett , du et kanskje tøffere enn meg.

jeg svarer nei el for lettvint og lite omstendelig i panikk for å komme inn på temaer hvor alt kjennes ut som kaos. Vanskelig å formidle kaos- vil gjerne være nyansert og ikke si ting jeg kan angre på .. Så tenker jeg nøyere over spørsmål jeg får i etterkant og ser jeg sitter og prøver å bare fordekke eller forenkle- og kjenner en lojalitetsfølelse som kanskje går på bekostning av full åpenhet . Redd for å sykeliggjøres mer enn jeg må. Den sitter dypt . Kjenner og en pine i eget indre som gjør m umettelig på at noen vil hjelpe meg å finne ut av den. Forstår meg ikke på meg selv .Så skummelt . Kjenner at jeg stanger hodet i veggen når jeg forsøker å gjøre konstruktive tingSover ikke - klør over hele kroppen:( lurer på hvordan jeg skal holde ut. Håper det bare er mine verste tanker som forteller m at min nye psykolog hiver m på båten

Endret 5. november 2014 av En namnlaus

[Gjest]

Flott at du er på nytt kommet i gang med behandling. Bruk tiden i terapien godt. For å få mest mulig ut av den kan du lage deg en terapibok hvor du noterer tanker og reaksjoner, ta den gjerne med deg til timene.

Hvordan fungerer du i hverdagslivet for tiden, hva klarer du å gjøre og hva bruker du tiden på?

ja siden jeg bare har kaos i hodet på dps burde jeg kanskje hjelpe m selv med skriftlig materiale . Vet bare ikke om jeg orker

[Gjest]

Kanskje du er litt på "alerten" som jeg er. Senker knapt skuldrene jeg heller. Men etterhvert klarer jeg å lene meg litt tilbake i stolen og puste, uten å føle jeg må prate hele tiden.

kjenner meg så annerledes i møte m ny psykolog. Helt spak. Sier no om min sensitivitet ovenfor menneSker. Om jeg møter noen jeg tenker kan " ta" meg - såre meg eller få makt over meg blir jeg spak og lettere utvisket angsten tar m og evnen til p reflektere blir utvannet .prøver å skjerpe meg da jeg hadde et håp om å kunne utforske og utfordre m selv og mine psykiske vondter (!!)m en interessant og faglig dyktig samtalepartner . Er redd.

[AnonymBruker]

I terapi tror jeg ikke "å slappe av" er særlig viktig eller høyt prioritert.

 

Hensikten med terapi er å nå mål - å få høyere livskvalitet og høyere funksjon etter terapien.

 

Hvis man er så anspent og stressa at man ikke får sagt noe fornuftig har man vel et problem?

Anonymous poster hash: 11dae...3e1

[Pallida]

du er så dyktig på å dette ord på den prosessen og veksten det virker som du kjenner du deltar i. Et vågestykke rett og slett , du et kanskje tøffere enn meg.

jeg svarer nei el for lettvint og lite omstendelig i panikk for å komme inn på temaer hvor alt kjennes ut som kaos. Vanskelig å formidle kaos- vil gjerne være nyansert og ikke si ting jeg kan angre på .. Så tenker jeg nøyere over spørsmål jeg får i etterkant og ser jeg sitter og prøver å bare fordekke eller forenkle- og kjenner en lojalitetsfølelse som kanskje går på bekostning av full åpenhet . Redd for å sykeliggjøres mer enn jeg må. Den sitter dypt . Kjenner og en pine i eget indre som gjør m umettelig på at noen vil hjelpe meg å finne ut av den. Forstår meg ikke på meg selv .Så skummelt . Kjenner at jeg stanger hodet i veggen når jeg forsøker å gjøre konstruktive tingSover ikke - klør over hele kroppen:( lurer på hvordan jeg skal holde ut. Håper det bare er mine verste tanker som forteller m at min nye psykolog hiver m på båten

Jeg føler meg verken tøff eller flink, tvert i mot strever jeg med mye av det samme du beskriver over i terapisettingen. Føler meg ofte teit, dum og mislykket; en lite flink pasient, med ekstra ulne, flaue og kjipe utfordringer, for å sette det på spissen!   Likevel, det går framover (og av og til litt tilbake...), med bittesmå skritt. Det vil det nok gjøre for deg også. Forsvar og destruktive strategier tar sin tid å bygge ned/endre. Min psykolog minner meg stadig på at ting må få skje i sitt eget tempo, jeg kan ikke tvinge fram det som ennå ikke er klart for å bli eksponert. Når jeg tenker meg om, er det å utholde dette ubehaget, som er å være tøff og flink. Å møte opp, face egen tilkortkommenhet og smerte, gå så langt inn viljen tillater - og møte grensene forsvaret setter, med respekt og omsorg. 

 

-og btw; jeg klør, jeg og!

Endret 5. november 2014 av Mari-

[XbellaX]

ja siden jeg bare har kaos i hodet på dps burde jeg kanskje hjelpe m selv med skriftlig materiale . Vet bare ikke om jeg orker

 

Det handler vel egentlig bare om prioriteringer for å få mest mulig ut av timen når du er der. Det var et forslag, dersom du ikke opplever at dette er noe for deg finner du andre måter å håndtere situasjonen på. Vær åpen om usikkerheten og redselen din ovenfor din behandler, det hjelper for mange.

[Gjest]

Det handler vel egentlig bare om prioriteringer for å få mest mulig ut av timen når du er der. Det var et forslag, dersom du ikke opplever at dette er noe for deg finner du andre måter å håndtere situasjonen på. Vær åpen om usikkerheten og redselen din ovenfor din behandler, det hjelper for mange.

Er forsåvidt det og jeg er visst ikke lett å prate m:(

[AnonymBruker]

Jeg føler meg verken tøff eller flink, tvert i mot strever jeg med mye av det samme du beskriver over i terapisettingen. Føler meg ofte teit, dum og mislykket; en lite flink pasient, med ekstra ulne, flaue og kjipe utfordringer, for å sette det på spissen!   Likevel, det går framover (og av og til litt tilbake...), med bittesmå skritt. Det vil det nok gjøre for deg også. Forsvar og destruktive strategier tar sin tid å bygge ned/endre. Min psykolog minner meg stadig på at ting må få skje i sitt eget tempo, jeg kan ikke tvinge fram det som ennå ikke er klart for å bli eksponert. Når jeg tenker meg om, er det å utholde dette ubehaget, som er å være tøff og flink. Å møte opp, face egen tilkortkommenhet og smerte, gå så langt inn viljen tillater - og møte grensene forsvaret setter, med respekt og omsorg. 

 

-og btw; jeg klør, jeg og!

 

Bra svar, det er tøft og vanskelig å gå i terapi.

 

Man må utfordre seg selv for å få utbytte av timene, jeg har tidligere vært hos en psykolog som pratet om seg og sitt i 50 minutter og på slutten av timenene fikk jeg spørsmål om det var noe jeg ville ta opp. Det var bare svada, jeg fikk ikke jobbet noe i timene og kastet bort 3/4 år i håp om at det skulle bedre seg. Disse timene var ikke vanskelig å gå i for jeg fikk ikke pirket borti noen problemer, men jeg ble jo ikke friskere. Etterhvert ble jeg sint og provosert over at han skulle få betalt for ikke å gjøre jobben sin og kaste bort tiden min.

 

Ære være smerte i terapien, da er det mulig å komme seg fremover.

 

Anonymous poster hash: c6898...cd0

[Pallida]

 

Ære være smerte i terapien, da er det mulig å komme seg fremover.

 

Amen to that!