Klarer ikke slappe av i terapi

[AnonymBruker]

Kjenner meg stiv av skrekk. Vedk ( psykolog) utelukket tydelivis mye galskap ( håper jeg) m de spørsmål han stiller. Ordene kommer bare ut av munnen min visst-ut i lufta / kjenner ikke på dem selv el lar m berøre av det han sier. Kjenner m egentlig vel m psykolog i den forstan at han virker erfaren , kompetent og tillitsvekkende , men er emosjonsløs i samtale m ham. Kommunikasjonen sviktet. Er visst vaktsom. Mistenksom?! Kanskje redd folk som vil se meg? Ja- tror det.

.Spør om jeg vil legges inn- behøver kanskje mer en poliklinisk -- om jeg vil.Kommer ik inn på meg. Takker nei tror jeg, redd jeg overdriver alt. Burde klare meg i livet!!!

Er ikke oppmerksomhetssyk !!!!!! Ute etter at noen skal ta seg av meg:( i vår / sommer tenkte jeg på innleggelse og ønsket noen skulle snakke om det. Tørr ikke selv . Og de hjemme mener nok jeg skal ta meg sammen!!! Ja bør det!

etter psykolog time fryser jeg- tror han er i ferd med å gi meg opp. Fikk ikke time før 10 dager. Kjennes ut dom en evighet. Vil han tyne meg? Trodde han brydde seg. Dårlig tid visst:( Ble så lei megEtter timen. Kanskje blitt terapi resistent ---

Anonymous poster hash: f4104...70d

[Pallida]

Det er ikke så rart om du trenger tid før du føler deg helt trygg på ny behandler. Er jo i hvertfall et godt utgangspunkt at du har tillit til ham og hans kompetanse. 

 

Prøv å ikke krev så mye av deg selv, det slår bare tilbake. Det er vondt å ikke mestre livet, og verre blir det når vi pisker oss selv i tillegg. 

[AnonymBruker]

Husk at dette er første timen din med ny behandler. Det virker til at du synes han her er "bedre" enn forrige behandler - gi ham litt tid.

Kanskje er innleggelse det rette.du har sliti lenge nå! Du har vært sterk!!

Anonymous poster hash: feb1d...a7d

[XbellaX]

Kjenner meg stiv av skrekk. Vedk ( psykolog) utelukket tydelivis mye galskap ( håper jeg) m de spørsmål han stiller. Ordene kommer bare ut av munnen min visst-ut i lufta / kjenner ikke på dem selv el lar m berøre av det han sier. Kjenner m egentlig vel m psykolog i den forstan at han virker erfaren , kompetent og tillitsvekkende , men er emosjonsløs i samtale m ham. Kommunikasjonen sviktet. Er visst vaktsom. Mistenksom?! Kanskje redd folk som vil se meg? Ja- tror det.

.Spør om jeg vil legges inn- behøver kanskje mer en poliklinisk -- om jeg vil.Kommer ik inn på meg. Takker nei tror jeg, redd jeg overdriver alt. Burde klare meg i livet!!!

Er ikke oppmerksomhetssyk !!!!!! Ute etter at noen skal ta seg av meg:( i vår / sommer tenkte jeg på innleggelse og ønsket noen skulle snakke om det. Tørr ikke selv . Og de hjemme mener nok jeg skal ta meg sammen!!! Ja bør det!

etter psykolog time fryser jeg- tror han er i ferd med å gi meg opp. Fikk ikke time før 10 dager. Kjennes ut dom en evighet. Vil han tyne meg? Trodde han brydde seg. Dårlig tid visst:( Ble så lei megEtter timen. Kanskje blitt terapi resistent ---

Anonymous poster hash: f4104...70d

 

Flott at du er på nytt kommet i gang med behandling. Bruk tiden i terapien godt. For å få mest mulig ut av den kan du lage deg en terapibok hvor du noterer tanker og reaksjoner, ta den gjerne med deg til timene.

 

Hvordan fungerer du i hverdagslivet for tiden, hva klarer du å gjøre og hva bruker du tiden på?

[Gjest]

Regner m du skjønner hvem jeg er selv om jeg kjenner behovet for å være anonym m ett, har intet å skjule dog. Min anonymitet her er sikkert en vits. Kanskje jeg er en vits.

Men kjenner m litt sånn resignert og finner ikke ordene i møte psykologen. Dette til tross for hans evne til å virke tillitsvekkende på meg.. Føler meg så scannet..får ikke lov å sitte å devaluere m selv visst , men det er det som kjennes riktig. Ingen har vært slemme mot meg , jeg er min egen verste fiende . Klarer ikke være den jegvil og er mer utrygg i terapisettingen enn kontakten m psykolog jeg har treft er visst ikke helt der i følge ham. Kan stemme det , noe skjer som gjør at jeg er redd for å sette ord på ting. Redd for å overdrive eller gi noen syndebukkstatus de ikke fortjener. Er nedbrutt - de sterkeste emosjoner kommer og går. Møtte en dame på butikken som jobbet der jeg var kort tid- klarte å hilse. Så måtte jeg ut av butikken. Klarer å trene litt men motivasjonen er lav. Har enkelte dager jeg klarer å være der litt for barna mine. Blir så fort sliten og når jeg er alene kjenner jeg meg tidvis trist . Skuffet over meg selv, kampviljen er ikke .Lagt på meg av remeron. Den har jeg nå gitt opp. Nå tenker jeg meg snart i hjel. Vet ikke om jeg kan klare å komme videre. Bør kanskje førtidspensjoneres:(((((

hendelsen den helgen for litt siden preger meg- jeg har grunn til å skamme meg. Tørr ikke fortelle til psykolog , han vil tro jeg er grusom. Oversatte noe jeg om idag som utagering - høres ut som jeg oppleves som et fælt adferdstilfelle. Men er ikke helt god til tider:(

Men gjør det kanskje neste gang. Blir så anspent. Orker ikke delta i fam liv om kvelden- da går jeg og legger meg. Bør kanskje ikke skrive på dr online . Kanskje kan det gå utover min evne til nytte av terapi- blir så ferdig m ting, samtidig forvirret og på stedet hvil. Lurer på om jeg krisemaximerer m selv , men jeg har stagnert i angst og unnvikelse og kanskje noen doser paranoia takter.. Er ikke der hele tiden - men kommer bølgende over meg.

Endret 1. november 2014 av En namnlaus

[XbellaX]

Regner m du skjønner hvem jeg er selv om jeg kjenner behovet for å være anonym m ett, har intet å skjule dog. Min anonymitet her er sikkert en vits. Kanskje jeg er en vits.

Men kjenner m litt sånn resignert og finner ikke ordene i møte psykologen. Dette til tross for hans evne til å virke tillitsvekkende på meg.. Føler meg så scannet..får ikke lov å sitte å devaluere m selv visst , men det er det som kjennes riktig. Ingen har vært slemme mot meg , jeg er min egen verste fiende . Klarer ikke være den jegvil og er mer utrygg i terapisettingen enn kontakten m psykolog jeg har treft er visst ikke helt der i følge ham. Kan stemme det , noe skjer som gjør at jeg er redd for å sette ord på ting. Redd for å overdrive eller gi noen syndebukkstatus de ikke fortjener. Er nedbrutt - de sterkeste emosjoner kommer og går. Møtte en dame på butikken som jobbet der jeg var kort tid- klarte å hilse. Så måtte jeg ut av butikken. Klarer å trene litt men motivasjonen er lav. Har enkelte dager jeg klarer å være der litt for barna mine. Blir så fort sliten og når jeg er alene kjenner jeg meg tidvis trist . Skuffet over meg selv, kampviljen er ikke .Lagt på meg av remeron. Den har jeg nå gitt opp. Nå tenker jeg meg snart i hjel. Vet ikke om jeg kan klare å komme videre. Bør kanskje førtidspensjoneres:(((((

hendelsen den helgen for litt siden preger meg- jeg har grunn til å skamme meg. Tørr ikke fortelle til psykolog , han vil tro jeg er grusom. Oversatte noe jeg om idag som utagering - høres ut som jeg oppleves som et fælt adferdstilfelle. Men er ikke helt god til tider:(

Men gjør det kanskje neste gang. Blir så anspent. Orker ikke delta i fam liv om kvelden- da går jeg og legger meg. Bør kanskje ikke skrive på dr online . Kanskje kan det gå utover min evne til nytte av terapi- blir så ferdig m ting, samtidig forvirret og på stedet hvil. Lurer på om jeg krisemaximerer m selv , men jeg har stagnert i angst og unnvikelse og kanskje noen doser paranoia takter.. Er ikke der hele tiden - men kommer bølgende over meg.

 

Hva tenker du kunne hjulpet deg slik du har det akkurat nå? Hva tror du ville kjennes godt? 

 

Har du noen tanker om fremover? Er du sykemeldt på ubestemt tid eller er det for en begrenset periode? Hva er planene dine fremover for å komme ut av dette?

[Gjest]

Sykmeldt . Tror jeg fortsetter med det.

Jeg vet ikke - er bare oppgitt og lei. Klarer ikke se løsninger , men trodde en mer erfaren pers sku hjelpe. Redd for å blu skuffet og sviktet .

Bør godta min situasjon antar jeg- prøve å gjøre det beste ut av terapi. Åpen for mer medisinbruk kanskje

Vet ikke om taper følelsen min som er enorm kan medisineres bort . Innimellom lyst til å legge meg ned og gi opp, men gjør det selvsagt ikke .

Tror psykologen synes jeg er vanskelig å forholde meg til - sier han ser jeg ikke har det bra. Det er sant - men jeg er ikke i gråt .vond følelse etter siste terapi time- av mange grunner:(

[frosken]

Sykmeldt . Tror jeg fortsetter med det.

Jeg vet ikke - er bare oppgitt og lei. Klarer ikke se løsninger , men trodde en mer erfaren pers sku hjelpe. Redd for å blu skuffet og sviktet .

Bør godta min situasjon antar jeg- prøve å gjøre det beste ut av terapi. Åpen for mer medisinbruk kanskje

Vet ikke om taper følelsen min som er enorm kan medisineres bort . Innimellom lyst til å legge meg ned og gi opp, men gjør det selvsagt ikke .

Tror psykologen synes jeg er vanskelig å forholde meg til - sier han ser jeg ikke har det bra. Det er sant - men jeg er ikke i gråt .vond følelse etter siste terapi time- av mange grunner:(

 

Det er sjelden at langvarig og fastlåst problematikk endrer seg vesentlig på tre terapitimer.

 

Du har imidlertid mye å vinne på å velge større grad av åpenhet, dvs. ikke la deg styre av tankene om hvilke diagnoser du kan risikere å få.

[Gjest]

I senga og fryser nå. Trent. Lagd mat til fam - prøvd å være til stede. Min psykolog ikke opptatt av diagnoser og merkelapper, det er ok, men min redsel for diagnostikk sitter dypt. Sikkert latter for andre, er ikke det for meg. Skal prøve å ikke tenke diagnostikk når jeg snakker, men så vanskelig. Er lei av meg selv, til å spy av.

[AnonymBruker]

I senga og fryser nå. Trent. Lagd mat til fam - prøvd å være til stede. Min psykolog ikke opptatt av diagnoser og merkelapper, det er ok, men min redsel for diagnostikk sitter dypt. Sikkert latter for andre, er ikke det for meg. Skal prøve å ikke tenke diagnostikk når jeg snakker, men så vanskelig. Er lei av meg selv, til å spy av.

 

Du blir hverken bedre eller verre av en diagnose. 

Anonymous poster hash: 9a15f...19e

[frosken]

I senga og fryser nå. Trent. Lagd mat til fam - prøvd å være til stede. Min psykolog ikke opptatt av diagnoser og merkelapper, det er ok, men min redsel for diagnostikk sitter dypt. Sikkert latter for andre, er ikke det for meg. Skal prøve å ikke tenke diagnostikk når jeg snakker, men så vanskelig. Er lei av meg selv, til å spy av.

Håper du ikke ender opp med å tilbringe hele kvelden i senga. Hvis unger er hjemme, så må du prøve å mobilisere nok energi til å være sammen med dem på en lørdagskveld:-)

[Gjest]

Håper du ikke ender opp med å tilbringe hele kvelden i senga. Hvis unger er hjemme, så må du prøve å mobilisere nok energi til å være sammen med dem på en lørdagskveld:-)

de vet jeg hviler og hvor jeg er. Dessuten opptatt med sitt:)

[Gjest]

Du blir hverken bedre eller verre av en diagnose.

Anonymous poster hash: 9a15f...19e

tror jeg blir verre- selvforakt -vet ikke om jeg tåler mer

[frosken]

de vet jeg hviler og hvor jeg er. Dessuten opptatt med sitt:)

Hvordan reagerer barna for tiden på at du har det så vanskelig?

[AnonymBruker]

tror jeg blir verre- selvforakt -vet ikke om jeg tåler mer

 

Skal du få riktig hjelp er det viktig med en diagnose.

Anonymous poster hash: 9a15f...19e

[Gjest]

Hvordan reagerer barna for tiden på at du har det så vanskelig?

jeg skjuler det mest mulig. Kan bli noen utbrudd om at jeg er lat og de vil gjerne ha meg med. Blir lei seg noen ganger når jeg ikke orker å være med. Stilt noen spørsmål rundt st jeg bråsluttet i jobb- jeg sa jeg var for sliten , snakker litt m en person på en sykehus for å bli bedre. De sier du er ikke syk, jeg sier ikke all sykdom finnes utenpå. Sliter m tankene.

[Gjest]

Skal du få riktig hjelp er det viktig med en diagnose.

Anonymous poster hash: 9a15f...19e

ja - skjønt det. Men da nå den være riktig - og begrunnet

[frosken]

jeg skjuler det mest mulig. Kan bli noen utbrudd om at jeg er lat og de vil gjerne ha meg med. Blir lei seg noen ganger når jeg ikke orker å være med. Stilt noen spørsmål rundt st jeg bråsluttet i jobb- jeg sa jeg var for sliten , snakker litt m en person på en sykehus for å bli bedre. De sier du er ikke syk, jeg sier ikke all sykdom finnes utenpå. Sliter m tankene.

Nå vet jeg ikke hvor gamle barna dine er, men jeg ser for meg at de kanskje savner din oppmerksomhet av og til. Pleier dere å være sammen lørdagskveldene eller er de for store til det?

 

Jeg sier ikke dette for å gi deg dårlig samvittighet, ønsker bare å minne om at selv om du ikke orker å være tilstede for dem hele tiden, så må du ikke undervurdere din betydning for dine barn.

[Gjest]

De er relativt store - ei er ute på aktivitet , to inne. De ser tv og leser m pappa til stede. Pappa aktivisert de yngste i dag og. Jeg har ikke noe å gi. Prøver å være opptatt av dem og nysgjerrig på den. Men kjenner m helt av alt:( jeg vet de trenger meg:( inderlig glad i dem. Sto opp i ørska i går for å få med meg deres entusiasme over Halloween / la dem fortelle. Gir dem masse klemmer og forteller dem hvor gla jeg er i dem. Men å ikke være nok til stede er jo et indirekte svik:((

[frosken]

De er relativt store - ei er ute på aktivitet , to inne. De ser tv og leser m pappa til stede. Pappa aktivisert de yngste i dag og. Jeg har ikke noe å gi. Prøver å være opptatt av dem og nysgjerrig på den. Men kjenner m helt av alt:( jeg vet de trenger meg:( inderlig glad i dem. Sto opp i ørska i går for å få med meg deres entusiasme over Halloween / la dem fortelle. Gir dem masse klemmer og forteller dem hvor gla jeg er i dem. Men å ikke være nok til stede er jo et indirekte svik:((

Jeg synes du skal prøve å se tv sammen med dem. Det gjør helt sikkert noe med dem om du blir liggende på rommet i timevis, så når du har hvilt en times tid synes jeg du skal sette deg sammen med dem :-)