Fremdeles ikke en annen

[UtakknemligDiva]

Jeg er en svindler, fordi så fort jeg faktisk kommer i prat med noen på byen (en mann) så får de en interesse. Er ikke ofte på byen lenger, men så fort jeg faktisk finner noen det kan klaffe ekstra med, er det tydeligvis ikke noe problem å holde kontakten hele kvelden. Problemet mitt er delvis fravær av lyst, og redsel for intimitet. Og redsel for hvem det egentlig er. Jeg føler meg kidnappet. 

Men jeg kunne fått mye nærhet tydeligvis, men jeg er skapt sånn at jeg ikke har lyst, Eller, sjelen min er liksom i en maskin (kroppen) som ble satt sammen på en måte som fungerer annerledes enn hva jeg ønsker. Derfor føler jeg meg som en svindler. Jeg er en annen en hvem jeg ønsker jeg er og hvem jeg tror jeg blir, men jeg blir det jo aldri. 

Jeg liker virkelig ikke noen av trekkene mine. Jeg føler jeg er skapt feil på alle måter. Og jeg har fremdeles denne søken etter det som kan endre meg totalt. Jeg er villig til å glemme folka i livet mitt, for å forandre meg. Altså bli kvitt diagnosen. 
Jeg kan ikke heller gjøre det naturen skapte oss for, videreføre meg. Det barnet vil arve uheldige gener, og det er slemt å sette noen til verden når du vet sjansen er stor for arv. 

Så jeg kan illustrere det sånn: jeg er en vare du kjøper, mange vil ha den og mange kjøper den, men den blir alltid returnert fordi det er noe feil med den. Den funker ikke som den skal for noen. 

Jeg er gammel nok nå til å ha det komfortabelt med å mislike meg selv. Jeg har følt svært få ganger hvordan det er å bli likt for den (man later som) man er, tilhørighet, nærhet, og faktisk like livet, Men dette er alltid kortvarig og det er tilbake til samme fengselet. Jeg klarer bare ikke å føle noen kontakt med andre og følelsene deres. Det er som om å være fanget bak en vegg. Og jeg liker ikke meg selv. Mitt store problem er da at alle som ikke kjenner meg, men ser meg, blir veldig fort trukket mot meg. Jeg forstår ikke hva det er. Uansett miljø, ny jobb, på byen, skole, ny by…noen vil alltid ha stor interesse for å holde kontakten med meg. Jeg har endt opp med å backe unna før de rekker å gjøre det, når de merker kulden. Å føle nærhet er så fjernt, at jeg kommer til å få angst av å prøve det. Jeg oppfatter det som fare. 

Endret 1 time siden av UtakknemligDiva