Vi som har pf....

[Gjest]

Har vi noen grunn til å skamme oss over oss selv fordi vi har umodne reaksjoner og deler ved vår personlighet som er avvikende fra normalen? Fordi en kanskje kan si at vi på den måten er litt annerledes?

[Trine]

Tror ikke jeg har pf, men jeg er ihvertfall anderledes. Syns ikke man skal skamme seg for det. Det er jo bare sånn man er. Jeg syns det er vanskelig nok å leve med anderledesheten om jeg ikke skal skamme meg over den i tillegg. Jeg syns ofte det er vanskelig å være anderledes og skulle ønske jeg var normal. Men det er jeg ikke. Så må jeg jobbe hardt for å prøve å passe best mulig inn i samfunnet og det alene er slitsomt nok. Verden trenger folk som er anderledes. Vi burde heller være stolte som holder ut

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

PF er klart mest til belastning for en selv, men det kan også være en belastning for ens omgivelser.

 

Skyld og skam mener jeg forutsetter mulighet for valg. Du kan skamme deg over dårlige valg du har gjort. Jeg kjenner ingen som har valgt å få pf. Dermed er det ingen grunn til å skamme seg for at en har pf.

 

Hva så videre? Har en noen valg?

Sykdommer, både fysiske og psykiske, kan være til betydelig belastning for ens nærmeste - særlig familien.

 

Ja, en kan velge å være som en er, eller en kan velge terapi for endring. Det gjelder ikke bare pf, men også andre psykiske og somatiske lidelser.

 

Dere som har valgt terapi og arbeidet hardt i terapien, dere har gjort det dere kunne for selv å bli bedre og for å minimalisere belastningen på andre. Dere har ingen grunn til å føle skam eller skyld :-)

[Gjest]

Takk for svarene. Jeg for min del suger dem til meg.

Det var et fint svar fra deg, nhd. Håper alle behandlere tenker som deg

[Trine]

Dere som har valgt terapi og arbeidet hardt i terapien, dere har gjort det dere kunne for selv å bli bedre og for å minimalisere belastningen på andre. Dere har ingen grunn til å føle skam eller skyld :-)

 

Men hva om man ikke er en stor belastning for andre, alle mennesker er jo en belastning for andre samme hvor friske de er. Og man ikke ønsker å bli som resten av verden, man ønsker å være seg selv samtidig som det egentlig er fryktelig slitsomt og man fungerer ikke slik samfunnet ønsker og krever. Burde man føle skam for å ikke ønske å forandre seg? Med det sagt, jeg har prøvd terapi og jobbet hardt for å endre meg, men det gikk ikke, det ble bare et elendig skuespill. Behandleren mente det var bedre at jeg heller lærte meg å akseptere at jeg er anderledes.

[frosken]

Har vi noen grunn til å skamme oss over oss selv fordi vi har umodne reaksjoner og deler ved vår personlighet som er avvikende fra normalen? Fordi en kanskje kan si at vi på den måten er litt annerledes?

 

Dersom man lar sine egne reaksjoner gå ut over andre i urimelig grad - til tross for at man er i stand til å ha bedre kontroll over sine reaksjoner - så er det vel greit å føle litt skam i forhold til det. Dersom man derimot tar ansvar for sine egne vansker og forsøker å ikke la umodne reaksjoner ramme andre, så er det ingen grunn til å skamme seg over at man er den man er.

[AnonymBruker]

Men hva om man ikke er en stor belastning for andre, alle mennesker er jo en belastning for andre samme hvor friske de er. Og man ikke ønsker å bli som resten av verden, man ønsker å være seg selv samtidig som det egentlig er fryktelig slitsomt og man fungerer ikke slik samfunnet ønsker og krever. Burde man føle skam for å ikke ønske å forandre seg? Med det sagt, jeg har prøvd terapi og jobbet hardt for å endre meg, men det gikk ikke, det ble bare et elendig skuespill. Behandleren mente det var bedre at jeg heller lærte meg å akseptere at jeg er anderledes.

Da er man umoden og egoistisk, vil jeg tro?

Anonymous poster hash: bfeda...a11

[frosken]

Men hva om man ikke er en stor belastning for andre, alle mennesker er jo en belastning for andre samme hvor friske de er. Og man ikke ønsker å bli som resten av verden, man ønsker å være seg selv samtidig som det egentlig er fryktelig slitsomt og man fungerer ikke slik samfunnet ønsker og krever. Burde man føle skam for å ikke ønske å forandre seg? Med det sagt, jeg har prøvd terapi og jobbet hardt for å endre meg, men det gikk ikke, det ble bare et elendig skuespill. Behandleren mente det var bedre at jeg heller lærte meg å akseptere at jeg er anderledes.

 

Generelt sett (og da uten å mene noe om din situasjon), så har jeg vanskelig for å akseptere at det skal være greit å ikke ønske å endre seg nok til å kunne forsørge seg selv helt eller delvis dersom slik endring er innenfor det som er mulig for personen.

[slabbedask]

Tror ikke jeg har pf )

Det er veldig mye overlapping mellom as og div pf'er så hvordan kan man være sikker på at man har det ene og ikke det andre?

[slabbedask]

Generelt sett (og da uten å mene noe om din situasjon), så har jeg vanskelig for å akseptere at det skal være greit å ikke ønske å endre seg nok til å kunne forsørge seg selv helt eller delvis dersom slik endring er innenfor det som er mulig for personen.

Ingen kan vite om slik endring er mulig eller ikke.

[Trine]

Det er veldig mye overlapping mellom as og div pf'er så hvordan kan man være sikker på at man har det ene og ikke det andre?

 

Det har jeg tenkt på også. Vi kan vel ikke annet enn å satse på at legene kllarer skille det, selv om jeg har mine tvil. Om man ikke kan ha pf som barn så er det vel det som skiller det ene fra det andre, kanskje.

[Trine]

Generelt sett (og da uten å mene noe om din situasjon), så har jeg vanskelig for å akseptere at det skal være greit å ikke ønske å endre seg nok til å kunne forsørge seg selv helt eller delvis dersom slik endring er innenfor det som er mulig for personen.

 

Det er jeg enig i. Men sett at man forsørger seg selv, skal man fortsatt forandre seg for å passe inn i samfunnet Eller må andre bare akseptere at man er anderledes? Det stilles jo mange "krav" bortsett fra arbeidslivet. F.eks stifte familie, dra i selskaper, ha venner, være med på sosiale greier i forbindelse med jobb o.s.v. Skal man være med på alt dette og late som at det er greit, eller er det lov å si "nei, jeg vil ikke"? Og hvem skal avgjøre om man faktisk har gjort alt man kan for å forandre seg, men ikke klart det?

[Trine]

Da er man umoden og egoistisk, vil jeg tro?

Anonymous poster hash: bfeda...a11

 

Ok, da er jeg umoden og egoistisk

[slabbedask]

Det har jeg tenkt på også. Vi kan vel ikke annet enn å satse på at legene kllarer skille det, selv om jeg har mine tvil. Om man ikke kan ha pf som barn så er det vel det som skiller det ene fra det andre, kanskje.

 

Sikker på man ikke kan ha pf som barn?  Hvor går grensen?

 

Bullying linked with borderline personality disorder in children:

 

http://www.news-medical.net/news/20120814/Bullying-linked-with-borderline-personality-disorder-in-children.aspx

 

Antisocial Personality Disorder in Children:

 

http://astorianpsych.info/2015/03/25/antisocial-personality-disorder-in-children/

 

Schizoid Personality Disorder in Children:

 

http://www.antiessays.com/free-essays/Schizoid-Personality-Disorder-In-Children-And-561886.html

Endret 11. april 2015 av slabbedask

[Trine]

Sikker på man ikke kan ha pf som barn?  Hvor går grensen?

 

Nei, selvfølgelig er jeg ikke sikker, det er bare noen her inne som har sagt det.

[frosken]

Det er jeg enig i. Men sett at man forsørger seg selv, skal man fortsatt forandre seg for å passe inn i samfunnet Eller må andre bare akseptere at man er anderledes? Det stilles jo mange "krav" bortsett fra arbeidslivet. F.eks stifte familie, dra i selskaper, ha venner, være med på sosiale greier i forbindelse med jobb o.s.v. Skal man være med på alt dette og late som at det er greit, eller er det lov å si "nei, jeg vil ikke"? Og hvem skal avgjøre om man faktisk har gjort alt man kan for å forandre seg, men ikke klart det?

 

Ut over det å forsørge seg selv (om mulig), mener jeg at hver og en må finne ut av hva en selv mener er en ok måte å leve sitt liv på. Hvis en f.eks. ikke ønsker å ha venner, så er det neppe noen grunn til å forsøke å få det heller. Min erfaring er at dersom en jobbkollega sier at vedkommende ikke trives med å delta på felles middager, så godtas det av andre kollegaer helt greit - særlig når man vet at vedkommende ikke ønsker å delta.

 

I tillegg til dette utgangspunktet finnes det også en del gråsoner, hvor det etter min oppfatning ikke finnes så mange gode fasitsvar. Et eksempel kan være når ens foreldre blir gamle og hjelptrengende, da bør kanskje strekke seg et stykke utenfor egen komfortsone fordi de trenger en?

[Madelenemie]

Det er veldig mye overlapping mellom as og div pf'er så hvordan kan man være sikker på at man har det ene og ikke det andre?

hei!

det vil være overlapping med svært mange sykdommer.

det er ikke vanskelig å skille autisme fra pf, det tror jeg enhver psykiater uavhengig av kompetanse vil være enig i.

du kan jo lese om triaden av vansker som er der fra småbarnstid ved autisme.

ved høytfungerende autisme kan man kanskje skjule noen av vanskene bedre som voksen, men de er der, så trengs bare litt mer tid for å avdekke dem.

autisme har blitt en del feildiagnostisert, fordi man har tatt for lett på de tidlige tegn som må være der, samt at noen ikke ser helheten av vansker som må være tilstedet for å oppfylle kriteriene for en slik diagnose.

jeg tror faktisk autisme er noe av det lettere å diagnostisere, fordi autisme, i følge min psykiater, er noe som lite kan forveksles med andre diagnoser.

[slabbedask]

hei!

det vil være overlapping med svært mange sykdommer.

det er ikke vanskelig å skille autisme fra pf, det tror jeg enhver psykiater uavhengig av kompetanse vil være enig i.

du kan jo lese om triaden av vansker som er der fra småbarnstid ved autisme.

ved høytfungerende autisme kan man kanskje skjule noen av vanskene bedre som voksen, men de er der, så trengs bare litt mer tid for å avdekke dem.

autisme har blitt en del feildiagnostisert, fordi man har tatt for lett på de tidlige tegn som må være der, samt at noen ikke ser helheten av vansker som må være tilstedet for å oppfylle kriteriene for en slik diagnose.

jeg tror faktisk autisme er noe av det lettere å diagnostisere, fordi autisme, i følge min psykiater, er noe som lite kan forveksles med andre diagnoser.

 

Det er mulig at du selv er så klart autistisk at du kunne få diagnosen uten vanlig utredning. For veldig mange er det ikke sånn. Det er en grunn til at utredningen er så grundig som den er. 

 

For å sitere fra "Retningslinjer for diagnostiering av autimespekterforstyrrelser hos voksne": 

 

Det kan være en utfordring å skille mellom symptomer på psykisk lidelse og autisme. Noen diagnostiske grenseoppganger er spesielt vanskelige å trekke. 

 

Særlig aktuelle differensialdiagnoser til ASF kan være:

• Personlighetsforstyrrelser: Schizoid, engstelig/unnvikende, tvangspreget, dyssosial

• Alvorlig psykisk lidelse: Schizofrenispekter, affektive og andre psykotiske lidelser

• Organiske: hjerneorganiske, psykisk utviklingshemning, spesifikke lærevansker

• ASF kan være aktuell differensialdiagnose ved OCD, spiseforstyrrelse og dissosiative lidelser

• Nevropsykiatriske: ADHD, Tourette syndrom

 

Eksempler på symptomoverlapp som kan gi forveksling:

• Dårlig eksekutiv fungering, sosial tilbaketrekking og affektavflating forekommer både ved schizofreni og

ASF.

• Idiosynkrasier ved ASF kan forveksles med psykotiske vrangforestillinger.

• Depresjon kan vise seg ved for eksempel tilbaketrekking, affektavflating og redusert mimikk.

• Personer med angst kan reagere med taleflom i utrygge situasjoner, eventuelt unngå sosiale situasjoner

 

Endret 11. april 2015 av slabbedask

[Madelenemie]

Det er mulig at du selv er så klart autistisk at du kunne få diagnosen uten vanlig utredning. For veldig mange er det ikke sånn. Det er en grunn til at utredningen er så grundig som den er. 

 

For å sitere fra "Retningslinjer for diagnostiering av autimespekterforstyrrelser hos voksne": 

 

Det kan være en utfordring å skille mellom symptomer på psykisk lidelse og autisme. Noen diagnostiske grenseoppganger er spesielt vanskelige å trekke. 

 

Særlig aktuelle differensialdiagnoser til ASF kan være:

• Personlighetsforstyrrelser: Schizoid, engstelig/unnvikende, tvangspreget, dyssosial

• Alvorlig psykisk lidelse: Schizofrenispekter, affektive og andre psykotiske lidelser

• Organiske: hjerneorganiske, psykisk utviklingshemning, spesifikke lærevansker

• ASF kan være aktuell differensialdiagnose ved OCD, spiseforstyrrelse og dissosiative lidelser

• Nevropsykiatriske: ADHD, Tourette syndrom

 

Eksempler på symptomoverlapp som kan gi forveksling:

• Dårlig eksekutiv fungering, sosial tilbaketrekking og affektavflating forekommer både ved schizofreni og

ASF.

• Idiosynkrasier ved ASF kan forveksles med psykotiske vrangforestillinger.

• Depresjon kan vise seg ved for eksempel tilbaketrekking, affektavflating og redusert mimikk.

• Personer med angst kan reagere med taleflom i utrygge situasjoner, eventuelt unngå sosiale situasjoner

hei!

jeg er ikke uenig i det, men jeg tror det likevel som jeg skrev med grundig utredning er lett å skille.

jeg skrev at det i noen tilfeller trengs grundig utredning.

min psykiater sa hun nok har vært litt kjapp med å utelukke noen fra en autismediagnose, da jeg spurte hva hun mente, sa hun at hun burde bare brukt mer tid på utredning. nettopp fordi man som voksen kan ha andre vansker som "skjuler" de grunnleggende autismevanskene,

men jeg har hørt om flere som har fått en autismediagnose stilt uten at man har sett på barndom feks.

og ikke minst snakket de om på nevrohabiliteringen at de fikk fnor mange voksne inn dit med en autismediagnose de raskt så var feil..

jeg tror også nhd skrev en gang at han kan skille autisme fra andre psykiske lidelser.

noe har jo med erfaring og kunnskap å gjøre, men når man har autisme, er man også autistisk, man er både fjern og tidvis vanskelig å få kontakt med. disse vanskene kan vi voksne lettere skjule, jeg kan bruke mye krefter på å ikke "falle inn i min velvære av autisme" det oppleves av andre som fjernhet, som liten kunne jeg ikke så godt skjule dette.

men jeg har alltid klart å skjule ved for min psykiater, en times konsultasjon er såpass kort tid at jeg kan hindre det.

likevel mener hun og mange psykiatere at autisme lar seg lett skille fra andre psykiske lidelser.

[slabbedask]

likevel mener hun og mange psykiatere at autisme lar seg lett skille fra andre psykiske lidelser.

 

Ikke det jeg har blitt fortalt av eksperter. Så her er det tydligvis stor uenighet mellom fagfolk.