Fått avslag fra dps

[M_86]

Dette er litt langt.. Senhøsten i fjor oppsøkte jeg fastlegen min og ba om å bli henvist til psykolog pga alvorlig depresjon. Har slitt med dette i mange år og har tidligere vært gjennom flere behandlinger, hos både studenthelsetjeneste og dps (samtaler og to kortere frivillige innleggelser). Har også prøvd et ukjent antall antidepressiva uten effekt 

Det er noen år siden sist jeg var i behandling og nå kjente jeg det var på høy tid igjen. Depresjonen blir gradvis verre og verre, veksler mellom å være helt kald innvendig til å havne i den dypeste fortvilelse. Sliter med søvn/mat, daglige gjøremål, sosial omgang. Jobber ca 50% i en svært krevende stilling og klarer det akkurat, men har ikke noe liv utenom jobb, ingen venner, fritidsaktiviteter etc. Alt handler om å klare jobben og utover det er jeg stort sett sengeliggende. Må ta meg kraftig sammen for å handle, dusje og få i meg mat. Har daglige selvmordstanker, men ingen planer

Har flyttet langt hjemmefra pga jobben og kjenner ingen her utover kolleger. Ingen vet at jeg fortsatt er deprimert, later som alt er fint når jeg prater med  familie/gamle kjente. Orker ikke belaste folk med det, hvis jeg sier jeg er deprimert så får jeg høre at jeg må trene og tenke positivt, faller meg ikke inn å fortelle hvor alvorlig det faktisk er 

Så i dag, etter nesten et år siden henvisningen, fikk jeg beskjed fra dps at jeg ikke får noe behandlingstilbud. De mener jeg ikke har hatt effekt av tidligere behandlinger og at jeg heller ikke vil ha det nå

Jeg kjenner meg så dypt frustrert. Prøver hele tiden å overbevise meg selv om at det finnes håp, at jeg kan leve et normalt liv en dag. Så forteller de jeg trodde kunne hjelpe meg at det ikke finnes håp for bedring, selv om de skjønner at jeg er alvorlig syk. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, føler jeg ikke har flere krefter igjen å kjempe med

Er det noen som har vært borti noe liknende og har noen råd, er jeg veldig takknemlig 

 

m_86

 

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre HVA som gjør deg deprimert? altså føler du deg ensom? at livet er uten menig? osv.. for kanskje du må finne ut av det først, og så prøve å endre situasjonen ut over det.

Anonymkode: 7cade...682

[M_86]

Det kan du: ) Har ingen "grunn" til å være deprimert, traumer etc. Det er ingenting i livet som gir meg noen slags form for glede, har mistet følelsene for de jeg er glad i, tviholder på det lille håpet jeg har om en depresjonsfri framtid, men har ingen mål eller drømmer utover det

[frosken]

Noen steder er psykiatrien organisert slik at det er lettere å få god samtaleterapi hos privatpraktiserende avtalespesialister enn på dps. Dette gjelder blant annet i Oslo. Hvis dette kan være tilfellet der du bor, så ville jeg ha forsøkt å skrive til aktuelle avtalespesialister.

Det virker helt absurd at du har ventet ett år på avklaring etter henvisning?!? Har du fått snakket med fastlegen din om avslaget?

[M_86]

Har tenkt på det, men hele prosessen med å ringe/skrive og legge ut om problemene mine, og kanskje få avslag eller ikke svar i det hele tatt virker helt uoverkommelig nå. Men det er nok det alternativet som er igjen

Har ikke snakket med fastlegen etter avslaget, men han er dessverre av den oppfatningen at hvis man klarer å holde på en jobb og møte på legetime ikledd noe annet enn pysj, så kan man ikke være så forferdelig syk. Han skrev lite utfyllende henvisning, men har vært på dps til vurderingssamtale(?) så føler jeg fikk gitt de et riktig bilde av situasjonen

[M_86]

Bor forresten på vestlandet, men fungerer på samme måte her ift priv.praktiserende

[frosken]

Det kan være en krevende prosess å komme i kontakt med avtalespesialistene, men den enkleste måten er muligens som følger:

Skriv en personlig søknad med begrunnelse for hvorfor du ønsker terapi. Pass på å synliggjøre både ressurser og vansker. Send brevet til flere avtalespesialister samtidig. Forhåpentligvis vil du da få positivt svar fra noen i løpet av 2-3 uker. Hvis ikke, så bør du forsøke å ringe dem i oppgitt telefontid.

Dette systemet er ikke basert på "rettferdighet", og i forhold til avtalespesialistene vil det kunne være en stor fordel det at du klarer å fungere i 50 % jobb til tross for dine vansker. Det vil kunne bli forstått som at du har god mulighet for utvikling i en god retning.

Du har mye å vinne på å orke en slik prosess. Tror det kan være viktig å orke den kortvarige belastningen i håp om å få god hjelp som på lengre sikt kan gi deg et bedre liv.

En helt annen ting, er at når det gjelder avtalespesialister, så bør du vurdere å søke også til psykiatere. Psykiatere som velger denne arbeidsformen er ofte like interessert i samtaleterapi som psykologspesialistene er.

[CARGOLINE]

Jeg fik avslag på første gangs søknad om avrusing og behandling og når man har holdt på i 40 år med stoff og søker om hjelp for første gang som 50 åring trodde jeg det ville være plankekjøring og formaliteter for å få det innvilga. Istedet sa kommunen nei og ga meg avslag. Da ble jeg så forbanna at jeg gikk rett til lokalavisa å fortalte hele historia. Det ble reine føljetongen idet journalisten skrev om dette avslaget 3 dager på rad. Han innhenta sågar en uttalelse fra lederen for helse og omsorgskomiteen på stortinget som sa med fet skrift : Sitat: Det er åpenbart at NN har krav på behandling. Samme dag det sto i avisa var det liksom ikke måte på hva jeg hadde av psykiske lidelser og diagnoser. Prompte ble jeg innvilga avrusning ,utredning og 1 år på ett behandlingsted i Fetsund. Så mitt tips til deg er rett og slett å gå til avisa,...hvis du takler å blottlegge deg selv for gud og hvermansen. Akkurat der og da ga jeg en god dag i hva alle andre måtte mene å tro om dette avslaget og at jeg kjørte hardt ut i avisa. Det er noe i det med at det som sto i avisa idag er glemt i morra så jeg ville ikke bekymra meg for mye for akkurat det. Det viktigste er at du blir hørt og får hjelp. Sjekk ut hva du faktisk kan KREVE av hjelp. Pasientrettighetene fungerer alldeles ikke optimalt så bare stå på du. Det at du sliter deg gjennom 50 prosent stilling jobb i denne vanskelige situasjonen burde du fått skryt for.,....ikke kritikk. Håper det retter seg for deg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For meg høres dette ut som en depresjon.

At en eller to medisiner ikke virker, er ikke så uvanlig. At ingen medisiner virker, skal få en til å vurdere om diagnosen er korrekt.

Hvor gammel var du da du fikk din første depresjon? Er det andre deprimerte i slekten? Plages du også med angst eller tvang? Har du (hatt) problem med alkohol i perioder? Er du spesielt effektiv og kreativ når du ikke er deprimert?

[ISW]

At du i en så vanskelig situasjon greier å jobbe 50%, synes jeg er utrolig imponerende og det er bare å ta av seg hatten for det. Synes du er kjempeflink.

Skjønner at legen her (NHD) forsøker å undersøke om det egentlig kan være en annen tilstand du lider av (en eller annen variant av bipolar lidelse). Da virker ofte ikke "vanlige" antidepressiva alene. 

Jeg er helt enig med Frosken i at du kanskje bør vurdere å snakke med en psykiater fremfor en psykolog. En psykiater kan utrede deg (og behandle deg) mye bredere enn en psykolog kan, spesielt for eventuelle kroppslige årsaker til depresjon (f.eks D-vitaminmangel, B12-mangel, lavt stoffskifte, hormonforstyrrelser for å nevne noen få) eller bipolar lidelse. Hvis du har noe av dette og kun bruker samtaleterapi (eller vanlige antidepressiva) så vil du ikke bli bra, fordi det ikke er der problemet ligger. For eksempel, hvis du har en depresjon pga D-vitaminmangel (sier ikke at du har det, men som eksempel) så vil du kun bli bra hvis du får nok D-vitamin. 

Det er ofte en "fysisk årsak" til at man er psykisk syk, og når årsaken er funnet og blir behandlet, så vil de fleste bli bedre. Hjernen er jo bare et organ, på linje med hjertet og nyrene. 

Håper du finner ut hva som feiler deg og blir bedre snart!

Du kan også lese litt på www.bipolar2.no - der står det mye nyttig informasjon om dette.

[M_86]

For meg høres dette ut som en depresjon.

At en eller to medisiner ikke virker, er ikke så uvanlig. At ingen medisiner virker, skal få en til å vurdere om diagnosen er korrekt.

Hvor gammel var du da du fikk din første depresjon? Er det andre deprimerte i slekten? Plages du også med angst eller tvang? Har du (hatt) problem med alkohol i perioder? Er du spesielt effektiv og kreativ når du ikke er deprimert?

Har prøvd 9-10 forskjellige antidepressiva, både alene og i forskjellige kombinasjoner. Bl.a wellbutrin, effexor, cipramil, anafranil og aurorix. 

Ble deprimert for første gang ved 12-13års alder og "løste det" ved å få en spiseforstyrrelse som varte i 8år. Aldri hatt problemer med angst/tvang/rusmidler, ei heller maniske episoder. Har blitt utredet for personlighetsforstyrrelser, men ble ikke funnet noe der. 

Ble anbefalt ECT i forrige behandlingsrunde, er det noe du vil anbefale meg?

[M_86]

Jeg fik avslag på første gangs søknad om avrusing og behandling og når man har holdt på i 40 år med stoff og søker om hjelp for første gang som 50 åring trodde jeg det ville være plankekjøring og formaliteter for å få det innvilga. Istedet sa kommunen nei og ga meg avslag. Da ble jeg så forbanna at jeg gikk rett til lokalavisa å fortalte hele historia. Det ble reine føljetongen idet journalisten skrev om dette avslaget 3 dager på rad. Han innhenta sågar en uttalelse fra lederen for helse og omsorgskomiteen på stortinget som sa med fet skrift : Sitat: Det er åpenbart at NN har krav på behandling. Samme dag det sto i avisa var det liksom ikke måte på hva jeg hadde av psykiske lidelser og diagnoser. Prompte ble jeg innvilga avrusning ,utredning og 1 år på ett behandlingsted i Fetsund. Så mitt tips til deg er rett og slett å gå til avisa,...hvis du takler å blottlegge deg selv for gud og hvermansen. Akkurat der og da ga jeg en god dag i hva alle andre måtte mene å tro om dette avslaget og at jeg kjørte hardt ut i avisa. Det er noe i det med at det som sto i avisa idag er glemt i morra så jeg ville ikke bekymra meg for mye for akkurat det. Det viktigste er at du blir hørt og får hjelp. Sjekk ut hva du faktisk kan KREVE av hjelp. Pasientrettighetene fungerer alldeles ikke optimalt så bare stå på du. Det at du sliter deg gjennom 50 prosent stilling jobb i denne vanskelige situasjonen burde du fått skryt for.,....ikke kritikk. Håper det retter seg for deg.

Glad for å høre at du fikk hjelp til slutt! All ære til deg som turte å stå fram med dine problemer, men er redd det ikke er veien å gå for meg

[M_86]

At du i en så vanskelig situasjon greier å jobbe 50%, synes jeg er utrolig imponerende og det er bare å ta av seg hatten for det. Synes du er kjempeflink.

Skjønner at legen her (NHD) forsøker å undersøke om det egentlig kan være en annen tilstand du lider av (en eller annen variant av bipolar lidelse). Da virker ofte ikke "vanlige" antidepressiva alene. 

Jeg er helt enig med Frosken i at du kanskje bør vurdere å snakke med en psykiater fremfor en psykolog. En psykiater kan utrede deg (og behandle deg) mye bredere enn en psykolog kan, spesielt for eventuelle kroppslige årsaker til depresjon (f.eks D-vitaminmangel, B12-mangel, lavt stoffskifte, hormonforstyrrelser for å nevne noen få) eller bipolar lidelse. Hvis du har noe av dette og kun bruker samtaleterapi (eller vanlige antidepressiva) så vil du ikke bli bra, fordi det ikke er der problemet ligger. For eksempel, hvis du har en depresjon pga D-vitaminmangel (sier ikke at du har det, men som eksempel) så vil du kun bli bra hvis du får nok D-vitamin. 

Det er ofte en "fysisk årsak" til at man er psykisk syk, og når årsaken er funnet og blir behandlet, så vil de fleste bli bedre. Hjernen er jo bare et organ, på linje med hjertet og nyrene. 

Håper du finner ut hva som feiler deg og blir bedre snart!

Du kan også lese litt på www.bipolar2.no - der står det mye nyttig informasjon om dette.

Takk for det: ) 

Tar levaxin for stoffskiftet og b-vitaminer, og alle blodprøver ser fine ut. Kunne nesten ønske det hadde vært noe fysisk (ikke at man skal ønske seg sykdom), men det hadde kanskje vært lettere å behandle

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det finnes ingen sikre/harde faktorer som kan skille en unipolar/vanlig depresjon fra en depresjon hos en bipolar person. Men det finnes mange myke tegn. Av disse er tidlig debut av depresjon det hardeste. Kombinert med de fakta at 1) Ingen AD har virket, og 2) Du er alvorlig syk/plaget, gjør at jeg anbefaler et forsøk med stemningsstabiliserende medisin (medisin en bruker ved bipolare depresjoner).

ECT er den mest effektive medisinen mot nåværende depresjon, men den beskytter ikke mot kommende depresjoner slik medisiner gjør. Derfor mener jeg at et forsøk med Lamictal eller litium bør være neste steg.

[M_86]

Det finnes ingen sikre/harde faktorer som kan skille en unipolar/vanlig depresjon fra en depresjon hos en bipolar person. Men det finnes mange myke tegn. Av disse er tidlig debut av depresjon det hardeste. Kombinert med de fakta at 1) Ingen AD har virket, og 2) Du er alvorlig syk/plaget, gjør at jeg anbefaler et forsøk med stemningsstabiliserende medisin (medisin en bruker ved bipolare depresjoner).

ECT er den mest effektive medisinen mot nåværende depresjon, men den beskytter ikke mot kommende depresjoner slik medisiner gjør. Derfor mener jeg at et forsøk med Lamictal eller litium bør være neste steg.

Kan ikke si at jeg noen gang har merket noe til slike tegn, men det er kanskje vanskelig å se slike ting selv. Har også prøvd lamictal.

Når jeg har de mørkeste dagene er det tanken på å aldri bli frisk som ofte går igjen. Derfor er det så grusomt vondt å få døra slengt i trynet av det offentlige helsevesenet. Hvordan skal jeg kunne tro at jeg noen gang skal bli bedre, hvis de ikke tror det? Jeg har ikke rundet 30år en gang og har mange år igjen å leve og i arbeidslivet, hvis jeg får hjelp..

[AnonymBruker]

Hei

Jeg håper det er greit at jeg sniker meg inn med et spørsmål til NHD her. Følger tråden med interesse og ser at jeg sliter med mye av det samme som trådstarter.

Jeg har en del av disse "softe" tegnene. Tdlig debut (14år), mye tvangstanker i forbindelse m depresjonene og migrene.Jeg har derfor fått diagnosen "bipolært spektrum" av en privat psykiater. Jeg har dog ALDRI hatt noen tegn på mani. Jeg er 33 år og kvinne. Bruker efexor 200 mg og Lamictal 100 mg (holder på å trappe opp men må gjøre det saaaaakte pga litt utslett og munnsår ved for rask opptrapping)

Jeg har det greit nå, sliter jo fortsatt med deprsjn og angst men er på vei oppover etter en forferdelig periode, men i uka før mensen blir det kraftig forverret. Jeg blir suicidal igjen, får masse angst og tvangstanker, indre uro, utrolig slapp og sliten osv. Er dette et "soft" tegn på bipolar NHD? Er det vanlig at psykiske lidelser blir verre før mensen? Hva kan jeg gjøre med det? Jeg har spurt flere psykiatere om dette, men ingen har noe godt svar. For meg er det åpenbart at psykisklidelse henger sammen med de hersens kjønnshormonene mine. Skulle vært mann!

Anonymkode: aed6f...1f2

[AnonymBruker]

Hei

Jeg håper det er greit at jeg sniker meg inn med et spørsmål til NHD her. Følger tråden med interesse og ser at jeg sliter med mye av det samme som trådstarter.

Jeg har en del av disse "softe" tegnene. Tdlig debut (14år), mye tvangstanker i forbindelse m depresjonene og migrene.Jeg har derfor fått diagnosen "bipolært spektrum" av en privat psykiater. Jeg har dog ALDRI hatt noen tegn på mani. Jeg er 33 år og kvinne. Bruker efexor 200 mg og Lamictal 100 mg (holder på å trappe opp men må gjøre det saaaaakte pga litt utslett og munnsår ved for rask opptrapping)

Jeg har det greit nå, sliter jo fortsatt med deprsjn og angst men er på vei oppover etter en forferdelig periode, men i uka før mensen blir det kraftig forverret. Jeg blir suicidal igjen, får masse angst og tvangstanker, indre uro, utrolig slapp og sliten osv. Er dette et "soft" tegn på bipolar NHD? Er det vanlig at psykiske lidelser blir verre før mensen? Hva kan jeg gjøre med det? Jeg har spurt flere psykiatere om dette, men ingen har noe godt svar. For meg er det åpenbart at psykisklidelse henger sammen med de hersens kjønnshormonene mine. Skulle vært mann!

Anonymkode: aed6f...1f2

PMS?

Anonymkode: 08633...6a2