Arbeidsledige isolerer seg

[Madelenemie]

Den 2/4/2016 at 14.19, AnonymBruker skrev:

Hørte på et program at mange som er arbedisledige sluttet å være sosiale. Grunnen var fordi folk spurte hva de drev med. Ettersom dette var sårt og vanskelig for de det gjaldt, så isolerte de seg mer og mer.

Bør man være forsiktig med å spørre om folk jobber eller hva de jobber med i dag med kraftig stigende arbeidsledighet?

Anonymkode: 251e0...b40

Hei!

Jeg tror egentlig mye ville vært bedre om nordmenn lærte seg litt bedre kunsten smalltalk.

Ved smalltalk er utgangspunktet at "vi alle er like", samt kun si noe positivt, ikke være kritisk og negativ, heller ikke være uenig, samt ikke gjøre kommunikasjon med en man ikke kjenner godt, til en utspørring ala jobbintervju (nordmenn er dårlige på smalltalk, og samtaler starter derfor ganske amatørmessig med "hva jobber du med?")

Fordi jeg personlig liker stillhet, har jeg måtte tilnærme meg kommunikasjon med andre mer teoretisk, jeg har både måtte lære av nordmenn, men også måtte lese meg opp på smaltalk. Jeg har gått fra å ikke takle selskaper, elske stillhet, ha med meg en bok over alt, til mestre selskaper, godta snakk, ta mer ansvar og aktiv del i en samtale, dette gjør jeg ved forberedelse. Som person ønsker jeg å være vennlig og opptre høflig, for meg er derfor amerikanernes smalltalk slett ikke så dum, den er rellativt fremmed for nordmenn, men jeg finner en raushet og positivitet i denne kommunikasjonsformen som det er vel verdt å sette av tid på å studere, og det gjelder absolutt for alle nordmenn,

Smaltak starter slett ikke med spørsmål som "hva jobber du med?", det kommer senere. Som nordmann kan man da spørre seg, men hva skal man da snakke om? Så kommer man kanskje på været, men det kan fort blir en samtale som går i ring, som blir kjedelig, og der stillheten for mange, også nordmenn oppleves klein. Det er fint å snakke om været, men man må ha mer, mye mer å snakke om, og det er mye mer å snakke om, hvis man bare øver litt, tenker litt, og har utgangspunktet, "We are equal", lik amerikanernes utgangspunkt for smalltalk faktisk er.

Utgangspunktet for smalltalk må man ha som overskrift, Så la oss sette denne overskriften:

Vi er alle like, jeg vil være vennlig mot alle, emner som politikk og religion skal ikke berøres.

Så setter man i gang, og siden nordmenns "smalltalk" av amerikanere oppleves som rene utspørringen/intervjuet, helt til man har gått tom for spørsmål, så bør man tenke helt nytt, og ikke tillate seg selv å starte med spørsmål som, "Hva jobber du med?", "Er du gift?", "Har du barn?" osv....Det kommer lenger ut i smalltalk, mye lenger ut,

Man bør ha dette i tanken sin: At det er gøy å møte noen selv i heisen, smile, snakke, le, for i følge amerikanere er heisen et perfekt sted for smalltalk. Og jeg syns det sier mye om hva smalltalk går ut på. (det satte først skrekken i meg:-)

Men jeg har nettopp startet øve meg på smalltalk, det er tøft, krevende, uvant, ikke så behagelig, men det gir meg ofte en god følelse etterpå. Følelse av mestring, og ikke minst får jeg ganke mange smil fra andre. Når jeg tar heisen, kan jeg smile til andre, nikke lett, samtidig som jeg sier, "Jeg skal til andre etasje, hvilken etasje skal du i?", Så svarer den andre, som regel med et smil, og andre med noe å si (særlig eldre vil snakke mer:-), og jeg trykker på bryteren for oss begge. Dette er en start. Siden jeg er nordmann har jeg ikke tenkt å ta det for langt, jeg opplever ikke stillhet som kleint, men jeg ønsker å mestre smaltalk, da jeg syns smalltalket er inkluderende, vennlig, og har en raushet ved seg, det er verdt å tenke over.

Jeg har vært negativ til smalltalk da jeg har følt at det dreier seg om å ødelegge stillheten, men det er feil, smalltalk går ut på å være vennlig og høflig og inkluderende. Derfor også startes ikke god smalltalk, med spørsmål ala, "Hva jobber du med?"

Amerikanerne bruker selvsagt spørsmål som "hva jobber du med?" men da mer hvis de er i nettverksbyggingsituasjoner, slik at selve smalltalken, enten den skjer i heisen, i butikker, i selskaper og i alle andre situasjoner vi stadig befinner oss i, går mer ut på å være vennlig og høfflig, derfor tar den feks mer utgangspunkt i :

Interiør, miljø, sted, anledning.

Så stilles åpne spørsmål, fordi smalltalk handler om å se den andre, lytte til det den andre sier, derfor må man lete etter nøkkelord mens man lytter oppmerksomt, som man så kan bruke senere i samtalen. Samtidig bør en selv gi nøkkelord som vedkommende kan bygge videre på.

Dette er ikke lært i en fei, men det er en hyggelig kommunikasjonsform, avslappende på en måte ved at den inneholder "ufarlige" spørsmål, dvs spørsmål som kan såre andre unngår man, og det er ikke få mennesker som opplever, arbeidsledighet, barnløshet, savn etter kjæreste, enten det skyldes sykdom eller er situasjons eller tidsbetinget, så det å øve seg på å snakke om andre ting, kan jeg anbefale.

Selvsagt kommer man inn på utdanning og arbeide når man blir mer kjent, men nettopp er "bedre kjent" et stikkord som er viktig, smalltalk sitt utgangspunkt er : likhet, vennlighet, se hverandre, gi komplimenter, gi andre en god følelse, med det utgangspunktet, vil man naturlig nok vente til man er sikker på om det er passende å spørre om utdanning, jobb, kjæreste, sivilstand.

 

 

 

[laban]

 

53 minutter siden, Madelenemie skrev:

Amerikanerne bruker selvsagt spørsmål som "hva jobber du med?" men da mer hvis de er i nettverksbyggingsituasjoner, slik at selve smalltalken, enten den skjer i heisen, i butikker, i selskaper og i alle andre situasjoner vi stadig befinner oss i, går mer ut på å være vennlig og høflig, derfor tar den feks mer utgangspunkt i : Interiør, miljø, sted, anledning.

 

Mine erfaringer med mingling med amerikanere er riktignok en del år gamle (og jeg har aldri vært hos noen amerikansk frisør), men jeg har aldri opplevd noe annet folkeslag som er så raske til å spørre andre hva de driver med og hvor mye de tjener.  Amerikanere er kjempeflinke i vennlig småprat, men mange av dem inkluderer ganske mange personlige spørsmål som hadde blitt mislikt av de DOLerne som ikke vil bli spurt om de har fri på en virkedag.  Jeg nevner i fleng hva lever du av, hva tjener du, hva kostet boligen din og hva er nåværende salgsverdi, sivilstand og detaljer om de andre kjernefamiliemedlemmene (hvis du røper at du har noen).   

For ordens skyld: Jeg tror ikke alle amerikanere er like.  Men det er sannelig ikke alle nordmenn, heller.

[Gjest Xtra]

23 minutter siden, laban skrev:

 

Mine erfaringer med mingling med amerikanere er riktignok en del år gamle (og jeg har aldri vært hos noen amerikansk frisør), men jeg har aldri opplevd noe annet folkeslag som er så raske til å spørre andre hva de driver med og hvor mye de tjener.  Amerikanere er kjempeflinke i vennlig småprat, men mange av dem inkluderer ganske mange personlige spørsmål som hadde blitt mislikt av de DOLerne som ikke vil bli spurt om de har fri på en virkedag.  Jeg nevner i fleng hva lever du av, hva tjener du, hva kostet boligen din og hva er nåværende salgsverdi, sivilstand og detaljer om de andre kjernefamiliemedlemmene (hvis du røper at du har noen).   

For ordens skyld: Jeg tror ikke alle amerikanere er like.  Men det er sannelig ikke alle nordmenn, heller.

Jeg kjenner mange amerikanere og er i USA et par ganger i året. Jeg er mer enig i MMs betraktninger enn dine her - amerikanere er gode på smalltalk og kjenner grensen mellom å være personlig og privat.

 

Når det er sagt er jo amerikanere like ulike som andre folk.

[Madelenemie]

1 minutt siden, laban skrev:

 

Mine erfaringer med mingling med amerikanere er riktignok en del år gamle (og jeg har aldri vært hos noen amerikansk frisør), men jeg har aldri opplevd noe annet folkeslag som er så raske til å spørre andre hva de driver med og hvor mye de tjener.  Amerikanere er kjempeflinke i vennlig småprat, men mange av dem inkluderer ganske mange personlige spørsmål som hadde blitt mislikt av de DOLerne som ikke vil bli spurt om de har fri på en virkedag.  Jeg nevner i fleng hva lever du av, hva tjener du, hva kostet boligen din og hva er nåværende salgsverdi, sivilstand og detaljer om de andre kjernefamiliemedlemmene (hvis du røper at du har noen).   

For ordens skyld: Jeg tror ikke alle amerikanere er like.  Men det er sannelig ikke alle nordmenn, heller.

Ok,

Jeg har ganske nylig, og videre sporadisk gjennom årene, måttet "mingle" i selskaper med mest amerikanere, det var opplevde jeg svært overfladisk, alle var grenseløst glade for å se hverandre, alle kjente alle  så godt (de hadde kanskje møttes en gang før), komplimentene satt løst, og komplimenter om alt, klær, interiør, frisyrer, gjestfrihet, 

Jeg skjønte det ikke så godt, hadde ikke lest om det, satt meg inn i det.

Så begynte jeg rellativt nylig å lese om dette, både fordi jeg fasineres av gleden våre amerikanske venner har når de ser meg, alle komplimentene jeg overstrømmes med, og faktisk blir jeg påvirket og smigret av dette. 

Siden jeg snart reiser til USA, tenkte jeg sette meg litt mer inn i dette. Og etter å ha lest og hørt hvor komisk dårlige amerikanere syns nordmenn er på smalltalk, så ble jeg nysjerrig.

Og fra negativ, og nysjerrig, ble jeg interessert og mer positiv, og ser på det som noe langt mer enn overfladiskhet, som har en negativ klang.

I et amerikansk selskap, spurte jeg mine barns amerikanske gudmor, hvorfor alle amerikanere alltid har et smil om munnen og de er såå glade for å se akkurat meg, eller såå glade for å bli invitert, eller såå glade for, ja nærmest absolutt alt.... Hun forstod ikke. Så jeg fortsatte, forklarte. Jeg ser på TV, jeg ser amerikanere jeg har møtt, og det er mange, og de er så blide, så glade, så begeistret for å se meg, er det noe i deres oppdragelse som gjør at dere alltid smiler når dere ikke bare møter andre, men er i samme rom, står i en heis, er i butikker osv.... Så begynte hun å tenke og følgende svar kom, hun hadde jammen meg ikke tenkt på dette bevisst, men når barn vokser opp, om de ikke smiler får de høre det, de får kommentarer ofte, fra de er små. om hvorfor de ikke smiler, om de er sure osv... Dette finner jeg interesssant. Jeg er selv et menneske med nedovermunnviker, det vil si helt motsatt av en typisk amerikaner, men kun til jeg treffer noen, da smiler jeg, men når jeg tenker er jeg alvorlig og jeg er født taus, og det sa min psykiater også, "du ser tenksom og seriøs ut"  dette en pen måte å si en ser  alvorlig ut.

I vertfall i kretsene vi er i, er amerikanerne virkelig overstrømmende, hyggelige, smilende, og ofte starter de med komplimenter. Om noen spurte hva jeg i det siste selskapet jobbet med, så viste det seg å være en nordmann invitert:-)

For meg er det ikke noe problem å svare på, men jeg har lest en god del nå, om amerikansk smalltalk, hva det er, hvorfor nordmenn sjelden mestrer det, hvordan bli god på det, dvs gå til bunns i amerikansk smalltalks utgangspunkt. Jeg er slett ikke i tvil om at det fins mange uhøflige amerikanere, det ser vi jo i valgkampen:-) og kanskje må man være litt autist for å gå så teoretisk til verks for å forstå en form for kommunikasjon temmelig fremmed for nordmenn

Men uansett, etter denne lesning, tror jeg selskaper blir enda letter, og jeg forstår jo hvorfor de da er sånn:

Well, it may not be that you “know them”. It’s probable that you “know of them” and maybe a little bit “about them”. But in America, that could be enough to say that you “know them”. Here’s an example: “You know Jen, don’t you?” It would be good for you to say, “Of course, I do.” However, you might feel more like saying, “Well, we’ve met.” or “I remember Jen, yes.” Even if you don’t know Jen, just go along with it and say, “Yes, of course, I know Jen.” Or you might want to say it with some enthusiasm, as in, “Of COURSE, I know JEN! JEN, it’s good to SEE you again!” Use one of these next.

Nå forstår jeg jo hvorfor de roper ut,( i mine ører) og er såå lykkelige når de hører navn nevnt, ser meg, og hvor fantastisk glade de blir for å få besøk av akkurat meg. 

Dette var viktig for meg, ikke bare fordi jeg nå skal reise til USA, men det gjør at jeg bedre forstår at amerikanere finner nordmenn litt rare:-) Jeg har en morsom bok jeg fikk til jul om dette, skal finne den og linke deg:-) 

Det er en tegneseriebok, vel jeg oppfatter ikke nordmenn sånn, men tydeligvis gjør andre fremmede kulturer det :-)

 

 

[laban]

5 minutter siden, Xtra skrev:

Jeg er mer enig i MMs betraktninger enn dine her - amerikanere er gode på smalltalk og kjenner grensen mellom å være personlig og privat.

Når det er sagt er jo amerikanere like ulike som andre folk.

Ja ,det kan godt være tilfeldigheter som gjør at jeg har andre erfaringer.

[laban]

2 minutter siden, Madelenemie skrev:

I hvertfall i kretsene vi er i, er amerikanerne virkelig overstrømmende, hyggelige, smilende, og ofte starter de med komplimenter. Om noen spurte hva jeg i det siste selskapet jobbet med, så viste det seg å være en nordmann invitert:-)

 

Jeg er helt enig i at det er typisk for svært mange amerikanere å være overstrømmende hyggelige og smilende.  Det betyr ikke nødvendigvis at de avholder seg fra å spørre om hva man jobber med og - ikke minst - ting som har med penger og inntekt å gjøre.  Jeg mener ikke at det er noe galt med det, og det er helt sikkert store variasjoner.  Og uansett hvordan man responderer, vil de helt sikkert være begeistret over svaret, forutsatt at man ikke er direkte uhøflig

[morsan]

Den 5. februar 2016 at 10.01, laban skrev:

For meg spilte det størst rolle hvordan folk konverserte videre om saken, etter at jeg hadde avgitt det ikke-perfekte svaret.  F.eks. synes jeg folk som mener at det er en dødssynd å ha enebarn, kan holde det for seg selv - hva skal man gjøre da, hvis man ikke klarer å få nr. to - det er ingen returrett på det første?  Tilsvarende hvis folk svarer at de ikke er i jobb - det gir ingen rett til å stille oppfølgingsspørsmål om årsaken eller komme med forslag om hva man skal gjøre med det.  Det er svært mange som ikke scorer 100% på indeksen for perfekt liv.

 

Enig.

[Madelenemie]

3 minutter siden, laban skrev:

Jeg er helt enig i at det er typisk for svært mange amerikanere å være overstrømmende hyggelige og smilende.  Det betyr ikke nødvendigvis at de avholder seg fra å spørre om hva man jobber med og - ikke minst - ting som har med penger og inntekt å gjøre.  Jeg mener ikke at det er noe galt med det, og det er helt sikkert store variasjoner.  Og uansett hvordan man responderer, vil de helt sikkert være begeistret over svaret, forutsatt at man ikke er direkte uhøflig

;.)

Ok

Vel jeg har fått få spørsmål om det, jeg syns selskapene derfor har vært irriterende overfladiske, men jeg hadde jo ikke kunnskapen jeg i dag har:-) 

Det er fint å forstå fremmede kulturer

Og kanskje må det en autist til for å rendyrke smaltalken  (tuller litt) (men dette har jeg gått av)

Hvis jeg har snakket lenge med noen, så har de tydeligvis kjent frihet til å spørre om hva jeg jobber med, jeg forklarer da hva jeg studerer, og det er " Oh thats soo fantastic" videre er til so exited, so happy, so...veldig mye. Jeg ble ofte forundret for det er sjelden jeg møter nordmenn som blir begeistret, særlig er matematikk noe som får andre til ikke å stille spørsmål videre.  Det er da nøkkelordene kommer inn :-) ikke gå i dybden, men spørre tilbake og være like overstrømmende og lykkelig for andres studier eller jobb, og ikke minst vite at de lykkes 100% og gi uttykk for dette, det er bare en høflighetsfloskel  Men sånt kan man jo bare lese seg opp på.

Jeg sender deg link snart:-)

[morsan]

Den 5. februar 2016 at 0.39, tonie skrev:

Denne tråden er noe av det snåleste jeg har sett.

Ja, det ble en underlig tråd! Det er jo ingen som bagatelliserer her det å være f.eks. arbeidsledig eller uføretrygdet, eller som underkjenner hvor slitsomt det må være å føle at man må forklare seg eller rettferdiggjøre seg på noe vis. Men da er man mer inne på det som laban skrev om: Hva skjer _etter_ den innledende småpraten som man typisk kan bli møtt med. Det blir lakmustesten på hvor empatiske folk er. Innledende spørsmål eller kommentarer om - tross alt - helt normale og ordinære forhold kan man ikke unngå. Og det man ikke kan unngå må man prøve å lære seg til å takle.

Man kan rett og slett ikke forby f.eks. frisører å spørre om slikt, herunder "har du fri i dag". Da må man altså bare prøve å tenke ut standard type svar man kan lire av seg og også mulige teknikker for å vri samtaleemnet over på noe annet. Uansett hvordan man vrir og vender på det er ikke "har du fri i dag?" el lign fra en frisør en invitt til å fortelle livshistorien sin, men kanskje kunden kan si "ja, og jammen var jeg heldig med været. Vi har jo hatt så mye regn i det siste blablabla" og dermed har man byttet tema.

 

Det er sikkert riktig at uføretrygdede/arbeidsledige møter mange fordommer der ute, men slike innledende spørsmål om hva folk jobber med osv er ikke i seg selv "bevis" for at vedkommende som spør har noen fordommer. Man bør la tvilen komme tiltalte til gode og tenke at spørsmålet jo faktisk kan, og mest sannsynlig også ER, stilt for å vise interesse, for å være høflig, hyggelig, imøtekommende.

[Madelenemie]

3 minutter siden, morsan skrev:

Ja, det ble en underlig tråd! Det er jo ingen som bagatelliserer her det å være f.eks. arbeidsledig eller uføretrygdet, eller som underkjenner hvor slitsomt det må være å føle at man må forklare seg eller rettferdiggjøre seg på noe vis. Men da er man mer inne på det som laban skrev om: Hva skjer _etter_ den innledende småpraten som man typisk kan bli møtt med. Det blir lakmustesten på hvor empatiske folk er. Innledende spørsmål eller kommentarer om - tross alt - helt normale og ordinære forhold kan man ikke unngå. Og det man ikke kan unngå må man prøve å lære seg til å takle.

Man kan rett og slett ikke forby f.eks. frisører å spørre om slikt, herunder "har du fri i dag". Da må man altså bare prøve å tenke ut standard type svar man kan lire av seg og også mulige teknikker for å vri samtaleemnet over på noe annet. Uansett hvordan man vrir og vender på det er ikke "har du fri i dag?" el lign fra en frisør en invitt til å fortelle livshistorien sin, men kanskje kunden kan si "ja, og jammen var jeg heldig med været. Vi har jo hatt så mye regn i det siste blablabla" og dermed har man byttet tema.

 

Det er sikkert riktig at uføretrygdede/arbeidsledige møter mange fordommer der ute, men slike innledende spørsmål om hva folk jobber med osv er ikke i seg selv "bevis" for at vedkommende som spør har noen fordommer. Man bør la tvilen komme tiltalte til gode og tenke at spørsmålet jo faktisk kan, og mest sannsynlig også ER, stilt for å vise interesse, for å være høflig, hyggelig, imøtekommende.

Hei!

Jeg tror alle egentlig vet at slike spørsmål er velmente, men så er noen mer mistenksomt anlagt og tolker ting i verste mening. Eller de bærer på en sorg over å ikke ha kjæreste, barn eller noe annet.

Jeg tror også de fleste vet at få mennesker virkelig ser ned på trygdede, de som sitter og skriver "hatefulle"eller fordomsfulle  innlegg om nav-misbruk m.m. er vel oftest de som bør gjøre det minst. Friske yrkesaktive vet og forstår at ingen ønsker komme i en situasjon som trygdet. Det er noe man av mange ulike årsaker kan havne i, men ikke av lyst og ønske.

Jeg har skrevet det før og jeg skriver det igjen, fordi det er viktig, jeg har ikke møtt et eneste menneske som ser ned på meg pga av at jeg var på AAP og nå er uføretrygdet. På mange måter er det sikkert lettere vil en del hevde å ha autismediagnose, men det er jo noe jeg sjeldnere nevner fordi jeg orker ikke forklare så mye. Så poenget er at de aller fleste mennesker skjønner at sykdom ikke trenger å synes utenpå, samt at man har gode dager, og at man ikke ønsker å gå i alle detaljer alltid, og alle kjenner jo noen, som er i en ikke så ok situasjon, så det er jo bred forståelse for dette.