Ekspertsvar Typisk for psykiatriske pas. å slite emosjonelt?

[Kanonføde]

1 minute ago, AnonymBruker said:

Det kan erstattes med: "tåle/holde ut egne følelser"

Anonymkode: 904cc...76f

Ok, forstår. Det gir mening. Hvis man ikke tåler det, så utagerer man kanskje?

2 minutes ago, issomethingwrong said:

Og løsningen tenker jeg er å forholde seg noe mer objektiv til egne følelser.

Hva betyr det? Skal man forholde seg objektivt til spørsmålet "fortjener jeg livets rett?"

[AnonymBruker]

Hvis man skal forholde seg objektiv til om man har livets rett/følelsen av om man har livets rett, så vil jo svaret på det være et rungende ja. Du skal handle slik at regelen for din handling kan være en allmenn lov, en regel for alle. Det er jo en menneskerettighet å ha liv, enhver har rett på liv. 

Å kunne romme egne følelser kan også bety å tillate seg å føle. For eksempel undertrykt sinne som igjen kan sette en fri fra depresjon. Å ta seg en tur på fjellet og skrike alt man makter, er vel kanskje utagering, men en god en. 

Anonymkode: 0c495...962

[Kanonføde]

5 minutes ago, AnonymBruker said:

Hvis man skal forholde seg objektiv til om man har livets rett/følelsen av om man har livets rett, så vil jo svaret på det være et rungende ja. Du skal handle slik at regelen for din handling kan være en allmenn lov, en regel for alle. Det er jo en menneskerettighet å ha liv, enhver har rett på liv.

Kan du bevise at menneskeliv har en verdi, eller er det bare noe du føler?

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Kanonføde skrev:

Kan du bevise at menneskeliv har en verdi, eller er det bare noe du føler?

Jeg har ikke ment å være ekkel mot deg, hvis du føler det altså. Jeg viser til det kategoriske imperativ og til menneskerettighetene. Det har hjulpet meg når jeg har vært langt nede. Synes jeg husker at du skrev "livets rett". Objektivt sett har et menneske livets rett. Det er ikke noe jeg bare føler. Slike ting har vært til hjelp for meg. Ingen av oss hadde fått hjelp fra det offentlige for selvmordstanker om det ikke hadde vært for disse prinsippene, tror jeg. Det var godt ment 

Anonymkode: 0c495...962

[ISW]

1 time siden, Kanonføde skrev:

Ok, forstår. Det gir mening. Hvis man ikke tåler det, så utagerer man kanskje?

Hva betyr det? Skal man forholde seg objektivt til spørsmålet "fortjener jeg livets rett?"

Et spørsmål er ingen følelse.

Tenker mer på aksept av vonde følelser. Og å tenke f.eks at selv om livet føles vondt, så kan det være gode ting der likevel.

[Kanonføde]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg har ikke ment å være ekkel mot deg, hvis du føler det altså. Jeg viser til det kategoriske imperativ og til menneskerettighetene. Det har hjulpet meg når jeg har vært langt nede. Synes jeg husker at du skrev "livets rett". Objektivt sett har et menneske livets rett. Det er ikke noe jeg bare føler. Slike ting har vært til hjelp for meg. Ingen av oss hadde fått hjelp fra det offentlige for selvmordstanker om det ikke hadde vært for disse prinsippene, tror jeg. Det var godt ment 

Anonymkode: 0c495...962

Jeg føler ikke at noen er ekle mot meg. Dette handler ikke om det.

Jeg mener også at menneskeliv har verdi, og jeg mener "den gyldne regel" har noe for seg. Det er ikke poenget. Poenget mitt er at dette ikke kan bevises. Det kan ikke kalles objektivt. Når noe er objektivt, så kan det bevises.

Dette er en viktig sak, det er ikke tullball. Det fungerer ikke alltid så godt å få noen som "sliter emosjonelt" til å "forholde seg objektivt". Det er fordi selv om man syns egne følelser er et problem for en selv, så er det mange andre ting man tror på som "hjelperen" eller samfunnet ikke er enige i, som ikke er problematisk eller "psykt". Hvis man begynner å praktisere "forhold deg objektiv" så vil etterhvert all ens tro, som ikke er identisk med hjelperen, miljøet eller samfunnet, måtte skiftes ut.

Meningen med å hjelpe andre som "sliter emosjonelt" er å gjøre noe med de uhensiktsmessige følelsene og hvordan man forholder seg til dem, det er ikke å få pasienten til å "kopiere" den rette troen (det som er "objektivt").

Viktig!

[Kanonføde]

4 minutes ago, issomethingwrong said:

Et spørsmål er ingen følelse.

Tenker mer på aksept av vonde følelser. Og å tenke f.eks at selv om livet føles vondt, så kan det være gode ting der likevel.

Nei, men hvis man føler at ens liv ikke har verdi da, f.eks.

Det kan ikke bevises. Hvis man skal få noen til å føle at ens liv da har verdi, så nytter det ikke å forsøke å bevise det. Så enkelt er det ikke. Det er ev. bare noe man føler (at man fortjener å leve) - med rette, såklart, alle fortjener det.

Men vi snakker sikkert litt forbi hverandre.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Kanonføde skrev:

Jeg føler ikke at noen er ekle mot meg. Dette handler ikke om det.

Jeg mener også at menneskeliv har verdi, og jeg mener "den gyldne regel" har noe for seg. Det er ikke poenget. Poenget mitt er at dette ikke kan bevises. Det kan ikke kalles objektivt. Når noe er objektivt, så kan det bevises.

Dette er en viktig sak, det er ikke tullball. Det fungerer ikke alltid så godt å få noen som "sliter emosjonelt" til å "forholde seg objektivt". Det er fordi selv om man syns egne følelser er et problem for en selv, så er det mange andre ting man tror på som "hjelperen" eller samfunnet ikke er enige i, som ikke er problematisk eller "psykt". Hvis man begynner å praktisere "forhold deg objektiv" så vil etterhvert all ens tro, som ikke er identisk med hjelperen, miljøet eller samfunnet, måtte skiftes ut.

Meningen med å hjelpe andre som "sliter emosjonelt" er å gjøre noe med de uhensiktsmessige følelsene og hvordan man forholder seg til dem, det er ikke å få pasienten til å "kopiere" den rette troen (det som er "objektivt").

Viktig!

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, og hvis jeg gjør det så formulerer du det bedre enn hva jeg noen gang har klart. Det blir litt som å bli presset inn i denne "tenk positivt" greia. Et eksempel kan jo være noen (og det tror jeg er mange) som føler seg krenket av en generell stigmatisering av uføret i Norge. Objektivt sett er det ingen grunn til å føle dette, fordi man har fått trygden av en grunn. Subjektivt handler det om å greie å forholde seg til disse følelsene, og det at det finnes noen som uten grunn dømmer en. Kanskje. Jeg føler (hehe) iallefall at du poengterer noe som jeg har vært veldig opptatt av i min egen behandling.

Jeg har forsøkt å tenke/føle det jeg skal, og det har i bunn og grunn virket selvutslettende på meg. Så ett eller annet sted på veien har jeg misforstått, eller blitt "feilbehandlet", eller begge deler.

Man kan aldri diktere hva noen skal føle. Mitt svar handlet kun om prinsippet om rett til liv, fordi det har hjulpet meg når jeg har følt at jeg ikke har hatt rett til å leve. Når det sto på som verst. Noe å holde seg fast i i den verste stormen. Men følelser og tanker vil jo aldri bli helt målbart, så helt objektivt er det ingenting som kan være. Det er jo derfor vi har slike prinsipper, eller "sannheter" om tanker og følelser som er gjort gjennom forskning. Det kan umulig gjelde absolutt helt alle til enhver tid, men det gir en slags felles retning likevel. Nei, dette blir rart. 

Du argumenterer veldig godt for noe jeg har forsøkt å få fram til psykologen. Jeg tror egentlig hun har skjønt hva jeg mener. Tror det.

Anonymkode: 0c495...962

[Kanonføde]

Innen kognitiv terapi så er også filosofien at man skal undersøke hensiktsmessigheten ved ulike troer. Behandleren vil ikke si at noe er galt eller sant, men sammen med pasienten undersøke hva slags tro det er som gjør livet bedre for en selv.

[Kanonføde]

2 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, og hvis jeg gjør det så formulerer du det bedre enn hva jeg noen gang har klart. Det blir litt som å bli presset inn i denne "tenk positivt" greia. Et eksempel kan jo være noen (og det tror jeg er mange) som føler seg krenket av en generell stigmatisering av uføret i Norge. Objektivt sett er det ingen grunn til å føle dette, fordi man har fått trygden av en grunn. Subjektivt handler det om å greie å forholde seg til disse følelsene, og det at det finnes noen som uten grunn dømmer en. Kanskje. Jeg føler (hehe) iallefall at du poengterer noe som jeg har vært veldig opptatt av i min egen behandling.

Jeg har forsøkt å tenke/føle det jeg skal, og det har i bunn og grunn virket selvutslettende på meg. Så ett eller annet sted på veien har jeg misforstått, eller blitt "feilbehandlet", eller begge deler.

Man kan aldri diktere hva noen skal føle. Mitt svar handlet kun om prinsippet om rett til liv, fordi det har hjulpet meg når jeg har følt at jeg ikke har hatt rett til å leve. Når det sto på som verst. Noe å holde seg fast i i den verste stormen. Men følelser og tanker vil jo aldri bli helt målbart, så helt objektivt er det ingenting som kan være. Det er jo derfor vi har slike prinsipper, eller "sannheter" om tanker og følelser som er gjort gjennom forskning. Det kan umulig gjelde absolutt helt alle til enhver tid, men det gir en slags felles retning likevel. Nei, dette blir rart. 

Du argumenterer veldig godt for noe jeg har forsøkt å få fram til psykologen. Jeg tror egentlig hun har skjønt hva jeg mener. Tror det.

Anonymkode: 0c495...962

Ja, jeg er helt med på det du sier med "tenk positivt greia" - det er jo gjerne noe som vil kalles objektivt, men det er ikke nødvendigvis til hjelp for en (eller meg). En må liksom forsøke å finne frem til hva en skal tro selv - ikke nødvendigvis på egenhånd, men man skal ikke føle at man "må" mene det eller det, fordi det er "sannheten".

Har vært borte i noen tullete miljøarbeidere på DPS, som har forsøkt å diktere alt sammen for meg. Det syns jeg ikke er sunt for noen.

Selv om menneskerettighetene og det kategoriske imperativ ikke kan kalles objektive sannheter, så vil de fleste være enige i dette, inkludert behandleren din. Jeg syns det bør være nok.

Noen som sliter psykisk er "sykelig" opptatt av hva andre mener er riktig (men er personlig veldig usikre). Da hjelper det i alle fall ikke med den "forhold deg objektivt greia"?

[AnonymBruker]

2 timer siden, Kanonføde skrev:

Hva betyr "å romme egne følelser"?

Betyr det å stenge det inne, dvs. ikke utagere?

Jeg tolker det som å klare å utholde egne følelser. Det klarer i alle fall ikke jeg. Har borderline/eupf. Kan ikke få sagt hvor vondt det er i lengden.

Anonymkode: 92f02...a24

[Kanonføde]

2 minutes ago, AnonymBruker said:

Jeg tolker det som å klare å utholde egne følelser. Det klarer i alle fall ikke jeg. Har borderline/eupf. Kan ikke få sagt hvor vondt det er i lengden.

Anonymkode: 92f02...a24

Mulig jeg forstår litt av det.

[AnonymBruker]

Se for deg en trykkoker med alt for mye trykk (følelser som ikke slipper ut). Dersom man holder sinne/andre følelser inne for lenge kan denne trykkokeren koke over så spruten står. Alt kommer på en gang, i stedet for at man tar av lokket i ny og ne og letter på trykket sånn at det ikke koker over. Jeg vet ikke, men sånn ser jeg det for meg...for å bruke en metafor. 

Når man er dårlig og føler at man ikke har rett til å leve, da hjelper det ikke at folk sier det motsatte. Når det skjer blir jeg provosert. Jeg føler meg ikke hørt. Type "Du må ikke tenke sånn", "Tenk positivt", "Du har like mye rett til å leve som alle andre mennesker". Det funker ikke for meg iallefall. Selv om jeg helt klart i gode perioder ser at dette er sant....

Anonymkode: 3967d...b75

[Kanonføde]

Nei, og nettopp fordi mange av disse troene som vi forholder oss til hver dag som en helt grunnleggende nødvendighet ikke kan bevises eller motbevises (jfr. objektivtitet), så skal man ikke late som det er det ovenfor andre heller - ikke bare fordi det fungerer dårlig når det kommer til å hjelpe andre med det de sliter med, men også fordi det blir feil å kalle noe sannhet, når det ikke er sannhet at det kan kalles sannhet. Det er mange ting som er sanne her i virkeligheten, men mye av de basale troene vi har i hverdagen og forholder oss til i hva andre tror på kan ikke bevises eller motbevises og kan dermed ikke kalles sanne annet "sann for meg", eller "sann for deg".

[AnonymBruker]

Min virkelighet når jeg er dårlig er en annen enn virkeligheten til de som ikke er dårlig...sånn ser jeg det, og da blir det for meg bare helt banalt at andre skal fortelle meg hvordan jeg skal tenke og hvilken sannhet jeg skal forholde meg til. Og følelsen jeg da sitter igjen med når andre sier hva "sannheten" eller virkeligheten er, det er en dårlig følelse. For da blir mine tanker sett på som søppel og uvirkelige og usanne. Med andre ord, jeg blir oppgitt og frustrert og sint fordi mine tanker og følelser ikke blir respektert...

Men nå snakker jeg om min opplevelse, andre personer kan jo ha andre opplevelser...som en sa tidligere i tråden, at knaggen "du har like mye rett til å leve som alle andre" blir en støtte i hverdagen.....

Anonymkode: 3967d...b75

[Kanonføde]

8 minutes ago, AnonymBruker said:

Min virkelighet når jeg er dårlig er en annen enn virkeligheten til de som ikke er dårlig...sånn ser jeg det, og da blir det for meg bare helt banalt at andre skal fortelle meg hvordan jeg skal tenke og hvilken sannhet jeg skal forholde meg til. Og følelsen jeg da sitter igjen med når andre sier hva "sannheten" eller virkeligheten er, det er en dårlig følelse. For da blir mine tanker sett på som søppel og uvirkelige og usanne. Med andre ord, jeg blir oppgitt og frustrert og sint fordi mine tanker og følelser ikke blir respektert...

Men nå snakker jeg om min opplevelse, andre personer kan jo ha andre opplevelser...som en sa tidligere i tråden, at knaggen "du har like mye rett til å leve som alle andre" blir en støtte i hverdagen.....

Anonymkode: 3967d...b75

Det er jo bra om det kan bli en støtte (nødvendig?), og hvis andre kan hjelpe en til å tenke sånn så er det bra. Det har noe å gjøre med hvordan man kommuniserer hva en mener er riktig. Hvis man virkelig insisterer og mener det er "sannhet", så vil folk flest kjøre seg overkjørt og ikke sett, respektert. Det er ikke hensikten med å hjelpe andre.

Det er kanskje litt på siden av dette med objektiviteten av dagliglivets troer (som f.eks. "jeg fortjener dette", det kan ikke bevises), men jeg mener at det har en innvirkning når man snakker om at det er objektivt (og da gjerne en sannhet) - da lar en ikke de andre tenke selvstendig, og det er veldig viktig.

(Når jeg sier det er viktig så er det såklart ikke en objektiv sannhet, kun noe jeg tror på, men dette gjelder mer generelle "filosofiske" troer, og ikke tro som blir mer personlig for en (f.eks. "han er glad i meg"), og det er der dette med hvordan man kommuniserer har en betydning for de som "sliter emosjonelt".)

[Trine]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min virkelighet når jeg er dårlig er en annen enn virkeligheten til de som ikke er dårlig...sånn ser jeg det, og da blir det for meg bare helt banalt at andre skal fortelle meg hvordan jeg skal tenke og hvilken sannhet jeg skal forholde meg til. Og følelsen jeg da sitter igjen med når andre sier hva "sannheten" eller virkeligheten er, det er en dårlig følelse. For da blir mine tanker sett på som søppel og uvirkelige og usanne. Med andre ord, jeg blir oppgitt og frustrert og sint fordi mine tanker og følelser ikke blir respektert...

Men nå snakker jeg om min opplevelse, andre personer kan jo ha andre opplevelser...som en sa tidligere i tråden, at knaggen "du har like mye rett til å leve som alle andre" blir en støtte i hverdagen.....

Anonymkode: 3967d...b75

Dette kjenner jeg meg litt igjen i. Jeg har forsøkt noen ganger å "tenke positivt" fordi de sier man må tenke det så ofte at man til slutt tror på det og at de positive tankene blir en vane. Men hver gang skjer en av to ting. Enten noe negativt som viser at jeg hadde grunn til å tenke det nagative. F.eks før jeg visste at kulen på hunden min var kreft så tenkte jeg at det kunne være det. Alle andre sa at det ikke var det og at jeg ikke måtte tenke sånn. 2 dager etter at jeg fikk frykten min bekreftet så døde han. Det forteller ikke meg at jeg burde tenke positivt, det forteller meg at neste gang en av mine hunder får en kul så skal det tas biopsi umiddelbart. Det andre som kan skje er at jeg ender opp med å bli skikkelig frustrert og forbanna fordi disse positive tankene oppleves, for meg, som løgn. Jeg skal altså stå der og lyve til meg selv helt til jeg velger å tro på tankene? Akkurat det føler jeg bare gjør meg mer deprimert. På en måte blir jo nesten terapauter en form for misjonærer.

Men det beste er nok "du må ikke tenke sånn" til angstpasienter. Akkurat som de gjør det med vilje og bare kan slutte med det når som helst og som om de ikke vet at de ikke burde tenke sånn.

Mulig jeg sporet helt av her nå og egentlig ikke har forstått hva dere prater om, da beklager jeg i såfall det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er meningsløst å be noen tenke positivt. Derimot kan en utfordre dem på alternative måter å se ting på. "Er det noen annen måte en kan forstå dette på?" Dersom personen selv kan komme opp med alternativer, kan det etterhvert bli en vane som en selv bruker uten å bli påmint det av andre. Da vil hele måten å tenke på, og se verden på, kunne endres i positiv retning.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Det er meningsløst å be noen tenke positivt. Derimot kan en utfordre dem på alternative måter å se ting på. "Er det noen annen måte en kan forstå dette på?" Dersom personen selv kan komme opp med alternativer, kan det etterhvert bli en vane som en selv bruker uten å bli påmint det av andre. Da vil hele måten å tenke på, og se verden på, kunne endres i positiv retning.

Ja, da det vil det jo mening. Så lenge det er ens "eget". Kommer jo an på hvem og i hvilken situasjon det er også. Hvis man skal ta til seg alternative tolkninger fra hvem som helst (hvis du strever emosjonelt og er altfor opptatt av hva andre mener) blir man jo forvirret igjen. Jeg føler ihvertfall for min del at slike prosjekter hører hjemme i en relasjon med en terapeut, eller en veldig, veldig god og klok venn. En som kjenner deg.

Anonymkode: 0c495...962

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ikke ta til seg fortolkninger fra andre, men utfordre sin egen umiddelbare fortolkning med andre egne fortolkninger.