NHD....vil så gjerne vite....

[Gjest Tussi17]

Nå gir jeg opp snart. har spurt og ikke minst prøvd å finne ut av hva som er i veien med meg. Noe må det jo være, for jeg tror ikke det er normalt å ha det sånn.

Jeg tror (og mener) jeg har en depresjon, men....man kan jo ikke stille sin egen diagnose heller liksom.

Har spurt legen min om det kan være depresjon, men har ikke fått noe svar. Har spurt ham flere ganger, men likevel har jeg ikke fått noe endelig svar. Skal man ikke få det? Er ikke det noe av det jobben til leger går ut på, nettopp det å stille en diagnose?

Har lest mye om dette med depresjon. Både på doktoronline, nettdoktor,lommelegen og sånn. Har også tatt flere sånne depresjons-tester, og hver gang har jeg fått som resultat at jeg er/har "manisk deppresiv/depresjon". Og jeg har svart ærlig på alle spørsmålenen.

Vet at man ikke kan stole på disse resultatene og ta det for å være noen diagnose.....men jeg har jo prøvd likevel.

Jeg er så ofte deppa. Eller dvs. det er ikke så ofte nå lenge, siden jeg like før jul begynte på antidepp. Men er det bare ved depresjoner man bruker antidepp egentlig? Fikk tablettene første gangen jeg snakka med legen. Jeg ble jo egentlig bare glad, men samtidig så synest jeg det var litt lettvint å få ta i dem. Så enkelt.....bare etter en lege-time? Han visste jo ikke så mye om meg da......

Uansett......jeg sliter en del med dødstanker, dårlig selvtillit og andre ting.

Tenker mer eller mindre på døden, hver eneste dag (og jeg overdriver ikke når jeg skriver hver dag). Tenker på alle de jeg kjenner som er død, på hvordan det vil være å dø? Hvordan jeg vil dø? Kjenner man noe? Lurer veeeeeldig masse på dette, men vet jo at jeg ikke vil få noe svar før jeg dør (en eller annen gang).

Har ofte lysst å ta livet mitt. Dette er når jeg opplever motgang (og det skal lite motgang til). F.eks. at noe kjefter litt, er sure og sinte, eller når jeg er sliten (f.eks. når det er mye å gjøre på skolen og sånn). Jeg orker ikke mere, og vil bare forsvinne. Jeg behøver faktisk ikke være sliten, men likevel vil jeg dø.

Vet ikke om det kan sees på som selvmordsforsøk, siden det kanskje ikke er noe sånn kjempealvorlig, men jeg skader ofte med selv. Dette er f.eks. når jeg er frustrert,forvirra, lei meg, sinna, sliten, kjeder meg (vet ikke hva jeg vil).

Selv om det kanskje ikke kan sees på som et noe alvorlig selvmordsforsøk sånn sett, så er det det jeg prøver på (som oftes. Noen ganger kan jeg nemlig skade meg selv fordi jeg vil straffe meg selv). Jeg vil dø, der og da, og prøver (selv om det tydligvis ikke er godt nok) på å ta livet mitt. Har aldri havna på sjukehuset eller andre ting (heldigvis. Tror jeg!!?!).

For tiden synest jeg egentlig alt er likegyldig. Det er først og fremst mest lykegyldig.....og samma f*** om jeg er død eller levende. Skulle ønske jeg aldri ble født. Har så mange triste tanker som surre rundt i hodet mitt. Får dem ikke vekk. Klarer ikke å bli kvitt dem. Aner ikke hva jeg skal gjøre.

Den eneste utveien jeg ser (eller hva jeg skal si) er døden. Da får jeg fred fra alt slit, og fra alle de tankene jeg vil bli kvitt (de tankene jeg ikke har godt av.....ikke burde tenke på i det hele tatt). Da slipper jeg all denne usikkerheten, tristheten, håpløsheten. Jeg slipper å tenke, slipper å slite.....slipper alt. Er jeg død, så er det ikke mere å gjøre.

Men jeg vet liksom ikke......vil jeg egentlig dø? Ja, og nei. Jeg vil....nettopp pga. det jeg nevner ovenfor. Men samtidig vil jeg ikke, fordi ting kan bedre (sier folk iallefall. Vet ikke hva jeg tror om det da men.....), og jeg har bare levd i 17 år....er så ung......og har (tror jeg da) mye igjen å oppleve.

Er så usikker. Vet ikke hva jeg vil. Det varierer så vanvittig, og så ofte. Og som oftest når jeg skader meg, så tenker jeg som så at "det får gå som det går. Får jeg det til, så ok.....bra. Får jeg det ikke til så kan jo jeg alltid prøve en annen gang".

Det jeg lurer på (som jeg har spurt maaaange andre om, men ikke fått svar på) er: Har jeg depresjon? Er det normalt å ha det sånn? Jeg vil så fryktelig gjerne vite hva som "feiler" meg. Vær så snill....svar meg NHD! (Visst du gidder da). Jeg gir opp nå.....(selv om jeg egentlig ikke vil). Kommer ingen vei likevel. Det eneste jeg vil er å finne ut litt mer om meg selv.

Håper egentlig at det er en depresjon (eller noe annet). Håper jeg får en diagnose.....(visst det finnes en).

[Gjest Zuul]

jeg tror det er normalt å være sånn, alle er jo sånn, alle tenker på døden og alle skader seg. sånn er livet.

[Gjest Tussi17]

jeg tror det er normalt å være sånn, alle er jo sånn, alle tenker på døden og alle skader seg. sånn er livet.

Vet ikke hvordan jeg skulle tolke det innlegget ditt jeg.

Du tar feil.....det er nemlig ikke alle som skader seg.

At alle tenker på døden, det er nok riktig, men noen oftere enn andre.

Jeg sier ikke at jeg har det verre enn alle andre......for det har jeg ikke (det vet jeg), men jeg tror ikke det er helt vanlig å ha det sånn. Eller både og egentlig. Det er "vanlig" fordi det er mange som sliter med samme problemene, og sånn. Men samtidig er det "uvanlig" fordi det ikke er alle som har det sånn. Det er ikke alle som sliter psykisk og som heller ikke skader seg. Vet det finnest maaaaange flere der ute som har det sånn (sagt). Men vet du......det virker som om du tar det litt for enkelt. Enten forstod du ikke alt jeg skreiv (eller leste alt), eller så aner du ikke hvordan det er å ha det sånn. Ikke vet jeg. Men jeg synest iallefall svarer som om det skulle være helt normalt å ha det sånn. Greit nok, noe av det er vel sikkert normalt (forsovidt), men jeg tviler på at alt er som det skal være (for å si det sånn).

Jeg tror ikke at de som skader seg selv gjør det på gøy heller liksom. Dessuten, jeg har jo snakka med flere folk og spurt dem om de gjør det samme (skader seg) når det er nedenfor.....men vet du......de gjør ikke det. Iallefall ikke de jeg har spurt.

Virker kanskje som om jeg er sint på deg, men det er jeg ikke. Men jeg synest du skal tenke over det du skriver. Ikke ta ting så enkelt (eller hva jeg skal si).

[Gjest Zuul]

Vet ikke hvordan jeg skulle tolke det innlegget ditt jeg.

Du tar feil.....det er nemlig ikke alle som skader seg.

At alle tenker på døden, det er nok riktig, men noen oftere enn andre.

Jeg sier ikke at jeg har det verre enn alle andre......for det har jeg ikke (det vet jeg), men jeg tror ikke det er helt vanlig å ha det sånn. Eller både og egentlig. Det er "vanlig" fordi det er mange som sliter med samme problemene, og sånn. Men samtidig er det "uvanlig" fordi det ikke er alle som har det sånn. Det er ikke alle som sliter psykisk og som heller ikke skader seg. Vet det finnest maaaaange flere der ute som har det sånn (sagt). Men vet du......det virker som om du tar det litt for enkelt. Enten forstod du ikke alt jeg skreiv (eller leste alt), eller så aner du ikke hvordan det er å ha det sånn. Ikke vet jeg. Men jeg synest iallefall svarer som om det skulle være helt normalt å ha det sånn. Greit nok, noe av det er vel sikkert normalt (forsovidt), men jeg tviler på at alt er som det skal være (for å si det sånn).

Jeg tror ikke at de som skader seg selv gjør det på gøy heller liksom. Dessuten, jeg har jo snakka med flere folk og spurt dem om de gjør det samme (skader seg) når det er nedenfor.....men vet du......de gjør ikke det. Iallefall ikke de jeg har spurt.

Virker kanskje som om jeg er sint på deg, men det er jeg ikke. Men jeg synest du skal tenke over det du skriver. Ikke ta ting så enkelt (eller hva jeg skal si).

Ja jeg er en enkel person som skader meg selv:)

[Gjest Zuul]

Ja jeg er en enkel person som skader meg selv:)

forresten, jeg er bare en enkel person;)

jeg vil ikke akkurat kalle å kutte opp armene og beina for å SKADE seg selv, et par arr og sår her og der er jo så skadelig da:)

[Gjest Tussi17]

forresten, jeg er bare en enkel person;)

jeg vil ikke akkurat kalle å kutte opp armene og beina for å SKADE seg selv, et par arr og sår her og der er jo så skadelig da:)

Men hvorfor "skader" du deg da (jeg skriver "skader" fordi du mener det ikke er å skade seg)?

Bare på gøy?

Vet du......bare glem det. For meg er det same shitt hva du enn sier eller mener. jeg vet hva jeg mener og sier.....og det er det som teller.

Du forstår tydeligvis ikke hva jeg mener.....

[Gjest Zuul]

Men hvorfor "skader" du deg da (jeg skriver "skader" fordi du mener det ikke er å skade seg)?

Bare på gøy?

Vet du......bare glem det. For meg er det same shitt hva du enn sier eller mener. jeg vet hva jeg mener og sier.....og det er det som teller.

Du forstår tydeligvis ikke hva jeg mener.....

hva du er så sur for da? smill trall og vær glad så vil jesus komme til deg å

mange er slik som oss, og det betyr ikke at det fins noen diagnose å sette på det, man kan bare bli slik av å ha opplevd tap i livet, det sier min psykiater og han vet alt og han har aldri sagt at jeg har noen depresjon eller noe annet. og han er dritflink og helt fantastisk og kjempesnill.

men det kan jo også hende du har en depresjon da om du ikke har opplevd tap, jeg syntes nå det hørtes sånn ut:)

men uansett, jeg synes det er normalt, flertallet av alle vil jo dø iblant og kjempekjempemange skader seg etter vonde erfaringer. venninna mi begynte å kutte seg masse etter en voldtekt, en annen prøvde å kutte seg etter å ha husket incest(men hu fikk det ikke til da), jeg begynte en stund etter at moren min døde. da er det jo naturlige reaksjoner på disse opplevelsene.

[Gjest Zuul]

hva du er så sur for da? smill trall og vær glad så vil jesus komme til deg å

mange er slik som oss, og det betyr ikke at det fins noen diagnose å sette på det, man kan bare bli slik av å ha opplevd tap i livet, det sier min psykiater og han vet alt og han har aldri sagt at jeg har noen depresjon eller noe annet. og han er dritflink og helt fantastisk og kjempesnill.

men det kan jo også hende du har en depresjon da om du ikke har opplevd tap, jeg syntes nå det hørtes sånn ut:)

men uansett, jeg synes det er normalt, flertallet av alle vil jo dø iblant og kjempekjempemange skader seg etter vonde erfaringer. venninna mi begynte å kutte seg masse etter en voldtekt, en annen prøvde å kutte seg etter å ha husket incest(men hu fikk det ikke til da), jeg begynte en stund etter at moren min døde. da er det jo naturlige reaksjoner på disse opplevelsene.

forresten, du trenger ikke smile tralle og være glad for at jesus skal komme til deg!! jeg var kjempelei meg og hadde det veldig vondt da jesus kom på rommet mitt!!! jeg håper han kommer til deg også!! stor klem fra meg!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, jeg er ganske sikker på at du har en lidelse/sykdom hvor depresjon er en av symptomene.

Diagnosen kan være depresjon, den kan være en form for bipolar lidelse, og det kan være en personlighetsforstyrrelse.

Uansett vil det være korrekt å behandle dag for depresjonen med smataler og medisiner.

Jeg synes du burde vært utredet diagnostisk av en psykiater eller en psykologspesialist. Kun en nøyere undersøkelse kan avklare de alternativer jeg nevnte tidligere. Utfallet av en slik utredning vil være avgjørende for den videre behandling.

Det er ikke normalt å skade seg selv. Det er heller ikke vanlig å ha dødsønske hver eneste dag.