God medisin mot angst og depresjon?

[Panang]

Hei,

Noen som vet om og kan anbefale en god medisin mot akkurat angst og depresjon?

Litt om meg:

Ingen dager er like. Det kan jo alle være enige i. Enten så har dagen vært topp eller så har den rett og slett bare vært dårlig. Man kan jo også si at dagen bare har vært helt ok. For meg så stemmer det veldig bra at ingen dager er like. Enten har den vært helt ok eller så har dagen bare vært utrolig kjip, den har sjeldent vært topp. Når jeg sier dagen, mener jeg humøret. Når humøret er dårlig blir dagen automatisk ødelagt. Iallfall for meg er det slik. Tankekjør og stress er del av hverdagen min, det går ikke en dag der jeg kan slappe av fullstendig. Finner jeg en løsning til problemet finnes det alltid et nytt problem. Det er alltid noe å bekymre seg over, eller stresse over for den saks skyld. Det kan være for den minste ting. Fra å gå på butikken til bursdagsselskap til en liten oppgave jeg har fått. Er det noe jeg skal kan jeg grue meg lenge i forkant, og det ender opp med at jeg bare dropper det. Får jeg en oppgave gjør jeg det med en gang. Jeg venter ikke 1 time, ikke 10 minutter, men akkurat på minuttet gjør jeg det. Plutselig ble det en ting mindre å stresse over. Selv om jeg blir sliten gir jeg ikke opp. Jeg skal ha det gjort. Føler det nærmest er en tvangstanke. Det er helt forferdelig, for det jeg egentlig har lyst til er å slappe av og ta en pause, eventuelt ta resten senere, men slik er det nå ikke. Ellers skjer det egentlig veldig lite i hverdagen min, jeg sliter som sagt med depresjon og angst. Så jeg får ikke gjort noe særlig, selv om jeg går på et kurs (jobb og muligheter) som jeg sjeldent klarer, men som jeg innerst inne har lyst til å klare. Går også på DPS nå og da. Jeg vil ikke si jevnt og trutt, men en gang i blant da jeg klarer det. Fikk også Queteapin på resept nå nylig for angst og uro på kvelden. Funker godt når du skal sove. Ellers, føler jeg at livet mitt er ruinert, nærmest helt ødelagt. Jeg har noen ganger tenkt på selvmord (på de verste dagene) ingen selvmordsforsøk, men tanker som svirrer rundt.. nesten så jeg blir litt redd selv for hva som kan skje. Skulle skrevet mer, men det ville blitt altfor mye og så er det en del jeg jeg ikke ønsker å skrive her enda.. som barndommen osv.. 

[AnonymBruker]

Du må høre med psykiater ang medisin 💜

Anonymkode: c4543...796

[emilie321]

Har selv god effekt av kombinasjonen Efexor og Brintellix mot angst og depresjon.  

 

[emilie321]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du må høre med psykiater ang medisin 💜

Anonymkode: c4543...796

Vi kan ikke gi eksakte råd om dosering, men egne erfaringer kan vi jo gi.

[Gjest Mina1]

Jeg har treningen som medisin. Den hjelper mye for meg. 

[AnonymBruker]

Du går på DPS av og til. Hvilken diagnose har de gitt deg? Det første du må gjøre er å møte opp til hver time på DPS. Du blir aldri bedre hvis du ikke møter til behandling.  Jeg leser mye personlighetsproblemer inn i ditt innlegg. Da er psykoterapi langt viktigere enn medisiner.

Anonymkode: 3ba8f...4f1

[FML]

Siden du er i behandling på DPS må du spørre der ang. medisin.Jeg har selv erfaring med cipralex og efexor.Jeg hadde best erfaring med efexor fordi jeg sluttet å legge på meg så lett, la på meg masse i starten med cipralex.Det er veldig individuelt hvordan medisiner virker.Jeg har ikke blitt kurert med antidepressiva, vært livssituasjon og terapi som har påvirket meg mest.

Når det gjelder angst så er det benzodiapiner, valium,sobril osv som har virket mest effektivt, men jeg tar det kun hvis jeg må gjennomføre noe og har mye angst.Er dessverre veldig vanedannende og toleransen øker raskt.Dessuten blir du fort stemplet som rusavhengig hvis du bruker benzodiapiner fast.Legene er veldig restriktive.

Er kanskje avhengig av efexor også nå, tør hvertfall ikke slutte,men sjeleglad jeg ikke er avhengig av sobril.

Hvis terapi ikke hjelper nok så kan du jo prøve medisin, noen har god effekt, andre slutter pga bivirkninger og liten effekt.

Lykke til!

[Gjest Mina1]

Nå skal jeg ut en tur å trene  Min medisin!. Og jeg gleder meg til å trene. Jeg hadde ikke vært den jeg er nå hadde det ikke vært for at jeg begynte å gå på et treningssenter, og fikk trent på alle årstider. Har så mye positiv energi i meg for tiden. 

Endret 19. januar 2018 av Mina1

[ISW]

Førstevalg å prøve er SSRI. Det hjelper ca 70%. 

Hvis ikke det virker i tilstrekkelig dose, eller man har tilleggssymptomer, brukes gjerne sederende antipsykotikum eller antidepressiv. Seroquel er et slikt eksempel.

Hvis det også feiler, må spesialist ta stilling til om lidelsen egentlig er et ledd i en annen sykdom (PF, bipolar, etc) som skal behandles annerledes.

Hvis ingenting virker, vil vel vanedannende medisiner vurderes fast, av spesialist. Da vil man i de fleste tilfeller ikke kunne kjøre bil.

Endret 19. januar 2018 av issomethingwrong

[motorPrøysen]

Som andre leser jeg en del annet enn depresjon i innlegget ditt, som en viss nevrotisk legning. SSRI (mer enn andre typer antidepressiva) vil faktisk kunne hjelpe deg med dette, men det vil også psykoterapi. Siden du går på et DPS har du tilgang til spesialister for medisinvurdering, så jeg syns du skal ta det opp der.

[Panang]

Tusen takk for svar alle og enhver. Det setter jeg veldig stor pris på!

Da kommer det en liten bit til... 

Når det kommer til diagnose - Hos min første behandler på DPS så fikk jeg diagnosen PTSD. Eksakt hvorfor jeg fikk denne diagnosen fikk jeg ikke noe spesielt svar på. Kanskje 1-2 uker etter jeg ble diagnostisert var det plutselig ikke mer å få gjort, i følge han. Jeg ble raskt ferdig med DPS og fikk heller ingen ny behandler når jeg var ferdig hos han. 

Hvorfor jeg fikk diagnosen PTSD - Som sagt, dette fikk jeg ikke veldig mye svar på; Men det jeg fortalte han først og fremst var barndommen min. En barndom fylt av alkohol og vold. Min far var alkoholiker, mens min mor var veldig psykisk ustabil. Hun kunne bli redd av den minste ting, samt bli veldig sint som førte til litt annet. Vil riktig nok ikke gå mer innpå dette nå. Lang historie. Jeg har selv skrevet ned hele livshistorien min i håp om at ting skulle bli bedre. Grave opp møkka og kommer seg videre, sant? For meg funket ikke dette. Langt ifra. Jeg gjør absolutt alt for å glemme, men det har vist seg å ikke være å så veldig lett. Verken har jeg fullført skolen eller fungert så veldig bra i det sosiale liv. Jeg har også ofte hatt mareritt om det meste fra barndommen. Mye rart og vondt. De verste marerittene er da jeg har følt at jeg er stengt inne på soverommet, og prøver å gjøre alt med min makt for å komme meg ut. Jeg har blant annet prøvd å komme meg ut av vinduet, skrike og slå helt løs på alt som er, enten vinduet eller døra. Verste episoden er der jeg slår i døra, gjør alt for å komme meg ut (selv om døra er ulåst..) skriker og sparker i veggen til jeg begynner å blø. Dette er grunnen til at jeg fikk Quetiapin av min andre behandler, både pga mareritt og syner om natten.. Det er helt forferdelig, tro meg når jeg sier det. Noen ganger har jeg bare lyst til å gi blanke i alt og gi opp. Gjør litt vondt å si det, men det er sannheten.

Trening er bra for både kropp og sjel, men er dessverre ikke alltid jeg har overskudd til å trene. Spesielt ikke nå om vinteren. Jeg har tenkt på treningssenter leeenge, men da er det igjen angsten som stopper meg. Jeg har fått tilbud om å være med i en gruppe på treningssenter, men neida. Det har jeg bare ikke klart enda... huff. Får alltid så dårlig samvittighet når jeg ikke klarer å være med på sånne ting. Dette er vel også kanskje grunnen til at jeg presser meg alt for hardt hjemme også? Prøve å få samvittigheten litt på plass.. Det hender seg at jeg tar noen gå/jogge-turer på sommeren i skog og mark, og ja, det kan absolutt være godt noen ganger. Det vil jeg ikke nekte for. Akkurat der og da blir tankene satt litt på pause. Spesielt om jeg er med noen.

 

Beklager, ble kanskje litt mye lesning.. men er visst nok født til å være åpen om det meste 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Panang]

Var en periode i 15-års-alderen der jeg dro til et par "kompiser" et stykke unna. Ble da alkohol og kanskje litt annet en hel måned i strekk. Da ga jeg visst nok blanke i alt som var.. Var helt greit på starten, men så begynte det å gå litt over styr. Det gikk ikke bare i alkohol, men også litt annet. Til slutt fant jeg ut at dette var noe jeg ikke ville! Dro deretter hjem etter en måneds tid.. uten noen bekymringer fra pappa eller noen imens jeg var borte. Året jeg fylte 18 år flyttet jeg. Verken uten penger, jobb eller skolegang.. siden da har jeg vært innenfor NAV-systemet, og er nå innvilget AAP. Er nå veldig glad for at jeg dro tilbake. Et litt klokere valg.. hvem vet hvor jeg hadde vært den dag i dag om jeg hadde blitt værende? Jeg er forresten 22 år gammel.

[AnonymBruker]

Det er så lett å glemme "AV- knappen" synes jeg. Jeg tror mange som jeg selv i perioder er pålogget hele døgnet. Da blir det aldri hvile og refleksjon og man får aldri hentet seg inn. Går lett utover søvn og følelsesliv synes jeg. Så baller det på seg med tanker kanskje.

Men noen ganger er det jo mer alvorlig så man bør spørre legen.

Anonymkode: ef115...ab2