Når alt blir feil. Be om hjelp, men ikke hørt

[florista]

Det går ikke så veldig bra. 

De siste ukene har hun sakte falt mer og mer sammen. Hun orker nesten ikke dusje, kun når mannen virkelig oppmuntrer. Lyset stenges ute fra stuen. Dyne ligger fast i stuen, som hun beskytter seg under. 

Har prøvd å gi beskjed. At noe skjer med henne. Hun gråter mye. Klarer ikke nyttiggjøre seg timene, fordi hun stort sett bare gråter. Og har ikke ork til å gjøre hjemmeoppgaver. 

Sakte mister hun håp. Det forsterkes for hver dag. Hennes mann har prøvd å få de rundt til å forstå. Hovedbehandler ser det ikke slik. Hun får en følelse av at de tenker "hun klarer seg jo alltid og hun har en oppegående mann". Selv tenker hun at nå lener de seg for mye på hennes mann. 

Det vanskelige er at tyngre tanker overtar, fordi hun ikke lenger kan forstå hvordan noen kan hjelpe henne ut av det. Hun mister på en måte motet mer og mer. Som igjen fører til tunge tanker som hun ikke har hatt på veldig veldig lenge. Dødstanker. Planer. Ikke dato, men metode. Kanskje det bare er en trøst. Hun vet ikke. Hun har ikke mer å gi, føles det som. Hun bare glir vekk. 

Det var ikke sånn det skulle være. Sånn det skulle bli. 

Hun skulle jo kjempe. Det såreste og vondeste er at hun ikke forstår hvorfor det er som det er nå. I flere uker har hun og mannen prøvd å gi beskjed til hjelpeapparatet. Får følelsen av at de stadig tenker "hun klarer seg alltid" Eller at de tenker at man har ikke godt av innleggelse. Det er godt mulig. Men da er det ikke mer å gjøre. Dette er ikke et liv. 

Hun kjenner uro over situasjonen, men og en ro. Kanskje det var dette hun trengte. Den siste bekreftelsen. Hun vet ikke. 

Uansett hva hun gjør nå blir det galt. Hun har prøvd å be om ekstra hjelp. Det har også hennes mann. Fordi hun nesten ikke klarer mer. Men de blir ikke hørt. Men uansett hva som skjer nå blir det galt. Havner hun utpå på det som var hennes mestringsstrategier før, vil hun enten får høre av behandlingsapparatet at "Det er ikke sånn du skal få innleggelse og at det du holder på med er barnslig". Eller hun får kjeft. Enn hvor hardt de har prøvd å be om hjelp før. Men de kommer ikke til å se det slik. Ikke vil de høre på når de ber om ekstra hjelp, og ikke vil de gi hjelp om hun faller skikkelig. Så hva skal hun gjøre da? Hun har jo på en måte tapt da uansett? 

 

[kupton]

Søke plass på sykehjem?

[XbellaX]

Ja, hva skal hun gjøre. 

1. Hun skal begynne å skrive om seg selv som "jeg".

 2. Lage en plan i samarbeid med teamet ditt om hva som bør gjøres når du er utladet Som gjelder både for dem og for deg). (slik som planlagte innleggelser dersom det fungerer).  

3. Spørre fremfor å tolke.

 

 

[florista]

Skal prøve i jeg-form. 

Planlagte innleggelser har jeg, egentlig, men det er aldri satt opp faste datoer så ting flyter. 

Behandlerne har ulike syn på situasjonen. Det gjør meg forvirret. 

En tenker innleggelse, en annen «dette klarer du». Og jeg ramler mer og mer ned. Og kan ikke la være å tenke at om de hadde hørt på meg for en stund siden, kunne det vært forhindret. 

Er sliten. Begynner å gi opp. Redd for å havne tilbake i gamle mestringsstrategier. Og skjer det... da blir de sikkert sinte:(

[XbellaX]

21 minutter siden, florista skrev:

Skal prøve i jeg-form. 

Bra, takk

 

21 minutter siden, florista skrev:

Planlagte innleggelser har jeg, egentlig, men det er aldri satt opp faste datoer så ting flyter. 

Foreslå faste datoer til teamet ditt. Jeg lurer på om faste datoer kan være godt for deg når du har det slik for nettopp å unngå at ting skal flyte. Foreslå -og begrunn forslaget ditt.

 

21 minutter siden, florista skrev:

Behandlerne har ulike syn på situasjonen. Det gjør meg forvirret. 

En tenker innleggelse, en annen «dette klarer du». Og jeg ramler mer og mer ned. Og kan ikke la være å tenke at om de hadde hørt på meg for en stund siden, kunne det vært forhindret. 

Det hadde gjort meg også forvirret. Akkurat det du skrev her burde du fortelle dem dersom du ikke har gjort det. 

Hva skjedde for en stund siden? Ba du om innleggelse? Det er hovedbehandler du strever litt med, forstår jeg riktig? 

 

 

[florista]

Ja jeg spurte om innleggelse. Hovedbehandler mener jeg må klare det poliklinisk. Var innlagt et par døgn for søvn. 

De har gang på gang sagt at jeg skal ha faste innleggelser men blir bare tatt opp når jeg blir dårligere og da går tiden før innleggelse pga plassproblemer og jeg rekker å bli dårligere. 

Føler behandler ikke ser forskjell på når jeg burde klare ting poliklinisk og når jeg kanskje kunne trengt ekstra hjelp. 

Min mann har og opptil flere ganger prøvd å få til innleggelse. 

[florista]

Så må innrømme at jeg kjenner at nå klarer jeg nesten ikke være sterk lenger. Bare gi opp, på en måte. Selv om det ikke er det jeg vil, egentlig. Men tanken blir sterkere. 

[XbellaX]

38 minutter siden, florista skrev:

Ja jeg spurte om innleggelse. Hovedbehandler mener jeg må klare det poliklinisk. Var innlagt et par døgn for søvn. 

De har gang på gang sagt at jeg skal ha faste innleggelser men blir bare tatt opp når jeg blir dårligere og da går tiden før innleggelse pga plassproblemer og jeg rekker å bli dårligere. 

Føler behandler ikke ser forskjell på når jeg burde klare ting poliklinisk og når jeg kanskje kunne trengt ekstra hjelp. 

Min mann har og opptil flere ganger prøvd å få til innleggelse. 

Dette er ikke ok, dere drar ikke i samme retning. Dersom du og din mann har sagt i fra men opplever dere ikke blir lyttet til kan en løsning være å ha et fellesmøte, du og din mann + teamet ditt - for sammen å kartlegge hva som bør gjøres til hvilket tidspunkt. Vil noe slikt fungere for deg?

 

37 minutter siden, florista skrev:

Så må innrømme at jeg kjenner at nå klarer jeg nesten ikke være sterk lenger. Bare gi opp, på en måte. Selv om det ikke er det jeg vil, egentlig. Men tanken blir sterkere. 

Helt normal tankegang for mennesker som har strevd såpass mye som du har, noe annet ville nesten vært underlig. Råder deg til å våge diskutere dette med behandler fremfor å gå med dem alene.

[florista]

Vi hadde et fellesmøte for ca en måned siden eller noe. Da ble dette tatt opp, men det ble tilskrevet mangel på søvn og derfor to netter innlagt. Direkte etterpå ba jeg om å få innleggelse, fordi jeg strevde fortsatt. Men fikk til svar at det beste er poliklinisk. Dessverre har hovedbehandler vært en del syk. Så timer har gått ut. 

Hvis jeg nå sier til behandler at jeg er i ferd med å gi opp vil jeg nok få høre at jeg oppfører meg barnslig, at jeg ikke tar hensyn til all hjelp jeg får, at dette er ikke veien å gå for å få innleggelse. Så nå bare triller tårene og jeg er rådvill. Uansett hva jeg gjør blir det galt. Det er ikke rett med innleggelse fordi jeg skal klare det poliklinisk, også prøver jeg poliklinisk men ramler mer og mer ned av vonde minner og det som følger med det, og hvis jeg nå ramler helt utfor vil jeg få kjeft og bli fortalt at det er ikke sånn jeg skal oppføre meg for å få innleggelse

Jeg ønsker ikke innleggelse om mennesker er imot det. Jeg vil ikke oppta den plassen. Jeg begynner også å tvile på om innleggelse er rett likevel, for nå klarer jeg nesten ikke mer. Og når de egentlig ikke vil ha meg der... kanskje... mest sannsynlig... 

[XbellaX]

2 timer siden, florista skrev:

Vi hadde et fellesmøte for ca en måned siden eller noe. Da ble dette tatt opp, men det ble tilskrevet mangel på søvn og derfor to netter innlagt. Direkte etterpå ba jeg om å få innleggelse, fordi jeg strevde fortsatt. Men fikk til svar at det beste er poliklinisk. Dessverre har hovedbehandler vært en del syk. Så timer har gått ut. 

Hvis jeg nå sier til behandler at jeg er i ferd med å gi opp vil jeg nok få høre at jeg oppfører meg barnslig, at jeg ikke tar hensyn til all hjelp jeg får, at dette er ikke veien å gå for å få innleggelse. Så nå bare triller tårene og jeg er rådvill. Uansett hva jeg gjør blir det galt. Det er ikke rett med innleggelse fordi jeg skal klare det poliklinisk, også prøver jeg poliklinisk men ramler mer og mer ned av vonde minner og det som følger med det, og hvis jeg nå ramler helt utfor vil jeg få kjeft og bli fortalt at det er ikke sånn jeg skal oppføre meg for å få innleggelse

Jeg ønsker ikke innleggelse om mennesker er imot det. Jeg vil ikke oppta den plassen. Jeg begynner også å tvile på om innleggelse er rett likevel, for nå klarer jeg nesten ikke mer. Og når de egentlig ikke vil ha meg der... kanskje... mest sannsynlig... 

Ser du at du tolker og antar hinsides mye i dette innlegget? Du tror de vil svare slik og sånn men du vet ikke. Du reagerer ikke bare på selve situasjonen, du reagerer også på din forutinntatthet. Du tror du vil få kjeft og gir nærmest opp på forhånd, men du aner ikke hva som faktisk vil skje. 

Du kan falle tilbake til gamle mestringsstrategier  -det er helt klart et valg du har. Et annet valg er å forsøke å gjøre noe med situasjonen du står i. Be om råd for hva du skal gjøre når du har det slik som nå, en kriseplan om du vil. Eksempel: Når hovedbehandler er borte pga sykdom må du få en vikar (noen du fra før kjenner), eller du får i oppgave å bruke penn og papir og skrive ned det du ville ta opp i timen og sende det inn i forkant av neste time igjen. 

At du hovedsakelig bør følges opp poliklinisk synes jeg også, det betyr ikke at du ikke kan ha nytte av planlagte innleggelser i blant.

Å bli bedre innebærer ufattelige mengder rå smerte. Ta èn dag av gangen, evt bare en time om du ikke klarer mer. Skaff deg for all del noe å gjøre, en tegneblokk, noe du kan fargelegge, strikking, leire, et eller annet som kan gi deg noen pauser fra hodet ditt.

[AnonymBruker]

11 timer siden, kupton skrev:

Søke plass på sykehjem?

Mener du at det er aktuelt eller prøver du å fremprovosere en reaksjon?

Anonymkode: 32a14...b06

[florista]

Må prøve svare i morgen XBellaX. 

Jeg bare gråter. Gardinene i stuen har vært nedtrukne i sikkert to uker nå. Orker ikke dagslys. Går i samme ullklærne så kun mine mann som vasker sine egne klær. Flere dager siden sist dusj. 

Må innrømme at jeg ikke vet hvor mye jeg klarer... jeg får fantastisk hjelp men minnene innhenter meg. 

Ang aktivitet frister ingenting. Klarer ikke tvinge meg selv en gang. Min mann kan aktivt jobbe med meg i tre dager for at jeg skal klare å dusje, orke å dusje...

unnskyld

[AnonymBruker]

1 minutt siden, florista skrev:

Må prøve svare i morgen XBellaX. 

Jeg bare gråter. Gardinene i stuen har vært nedtrukne i sikkert to uker nå. Orker ikke dagslys. Går i samme ullklærne så kun mine mann som vasker sine egne klær. Flere dager siden sist dusj. 

Må innrømme at jeg ikke vet hvor mye jeg klarer... jeg får fantastisk hjelp men minnene innhenter meg. 

Ang aktivitet frister ingenting. Klarer ikke tvinge meg selv en gang. Min mann kan aktivt jobbe med meg i tre dager for at jeg skal klare å dusje, orke å dusje...

unnskyld

Kunne du fått legen din til å komme hjem til deg slik at han kunne fått sett hvordan det egentlig er du har det? Uten filter, udusjet, med gardinene nede, slik ting nå engang er akkurat nå. Hadde det vært mulig? Kunne mannen din prøvd å ordnet det?

Anonymkode: 8fdcf...2bf

[kupton]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mener du at det er aktuelt eller prøver du å fremprovosere en reaksjon?

Anonymkode: 32a14...b06

Når funksjonsnivået er så lavt som det påstås her, er det ikke uvanlig å søke sykehjem. Der kan en ligge hele dagen og bli vasket og matet.

[AnonymBruker]

23 minutter siden, florista skrev:

Må prøve svare i morgen XBellaX. 

Jeg bare gråter. Gardinene i stuen har vært nedtrukne i sikkert to uker nå. Orker ikke dagslys. Går i samme ullklærne så kun mine mann som vasker sine egne klær. Flere dager siden sist dusj. 

Må innrømme at jeg ikke vet hvor mye jeg klarer... jeg får fantastisk hjelp men minnene innhenter meg. 

Ang aktivitet frister ingenting. Klarer ikke tvinge meg selv en gang. Min mann kan aktivt jobbe med meg i tre dager for at jeg skal klare å dusje, orke å dusje...

unnskyld

Til syvende og sist må du selv delta aktivt for at behandlingen skal hjelpe. Jeg er ikke helt villig til å godta påstandene dine om alt du ikke klarer. Jeg tviler ikke et sekund på din smerte, men jeg tviler på at du ikke er i stand til å dusje eller ta aktive valg om å gjøre ting som kan hjelpe deg noe i hverdagen.

Det kan godt hende at din mann bør kreve at andre enn ham skal være den som prøver å hjelpe deg.

Det er trist at ingen kan fjerne overgrep begått mot deg, men det hjelper deg ikke at du tillater deg selv så stor grad av regresjon.

Når det gjelder de planlagte innleggelsene, så vil det være en fordel om datoene settes opp minst et halvt år i forveien. De bør ikke avhenge av hvilken form du er i når det avtalte tidspunkt inntreffer. 

Anonymkode: 32a14...b06

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kunne du fått legen din til å komme hjem til deg slik at han kunne fått sett hvordan det egentlig er du har det? Uten filter, udusjet, med gardinene nede, slik ting nå engang er akkurat nå. Hadde det vært mulig? Kunne mannen din prøvd å ordnet det?

Anonymkode: 8fdcf...2bf

Det er neppe noen som betviler det Florista sier, derimot er det sannsynligvis uenighet om hva som vil være til hjelp. Det er ikke gitt at innleggelser er løsningen på regresjon, ofte vil det være mer hensiktsmessig å bruke innleggelser til noe annet.

Anonymkode: 32a14...b06

[AnonymBruker]

Når du lager et sånt innlegg der du ber om råd så er det kanskje lurt å nevne hvilke diagnoser du har.. 

Hva er grunnen til at du er deprimert? Jeg er av den oppfatning at man er ikke deprimert uten grunn med mindre det er snakk om bipolar. Uansett så får du vel bare gjøre noe med grunnen til at du er deprimert da. Du har jo til og med en mann som orker å være ved din side selv om "stua deres er mørklagt i 2 uker og du ikke har dusjet på flere dager", jeg syns du burde ta deg litt sammen det minste du kan gjøre når du faktisk bor sammen med en annen person. Kan ikke være lett for han heller å leve med deg sånn som du er nå..

Anonymkode: cd739...a01

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er neppe noen som betviler det Florista sier, derimot er det sannsynligvis uenighet om hva som vil være til hjelp. Det er ikke gitt at innleggelser er løsningen på regresjon, ofte vil det være mer hensiktsmessig å bruke innleggelser til noe annet.

Anonymkode: 32a14...b06

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Når du lager et sånt innlegg der du ber om råd så er det kanskje lurt å nevne hvilke diagnoser du har.. 

Hva er grunnen til at du er deprimert? Jeg er av den oppfatning at man er ikke deprimert uten grunn med mindre det er snakk om bipolar. Uansett så får du vel bare gjøre noe med grunnen til at du er deprimert da. Du har jo til og med en mann som orker å være ved din side selv om "stua deres er mørklagt i 2 uker og du ikke har dusjet på flere dager", jeg syns du burde ta deg litt sammen det minste du kan gjøre når du faktisk bor sammen med en annen person. Kan ikke være lett for han heller å leve med deg sånn som du er nå..

Anonymkode: cd739...a01

Selvfølgelig kan man ha alvorlige depresjoner uten at det er snakk om at en er bipolar. Jeg har selv vært alvorlig deprimert og fått 15 ectbehandlinger og vært innlagt, men er slettes ikke bipolar. Ikke var det noen spesielle omstendigheter i livet som gjorde meg deprimert heller. Menneskehjernen er mer komplisert enn som så. Har man en alvorlig depresjon er det ikke bare å ta deg sammen. Om depresjonen er moderat kan en klare det, men er den alvorlig nok, så er det ikke bare et viljespørsmål. 

Jeg synes innlegget ditt er ufint. Det vitner for det første om uvitenhet, for det andre legger du sten til byrden til en som sikkert har dårlig nok samvittighet slik som det er.

Anonymkode: 8fdcf...2bf

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når du lager et sånt innlegg der du ber om råd så er det kanskje lurt å nevne hvilke diagnoser du har.. 

Hva er grunnen til at du er deprimert? Jeg er av den oppfatning at man er ikke deprimert uten grunn med mindre det er snakk om bipolar. Uansett så får du vel bare gjøre noe med grunnen til at du er deprimert da. Du har jo til og med en mann som orker å være ved din side selv om "stua deres er mørklagt i 2 uker og du ikke har dusjet på flere dager", jeg syns du burde ta deg litt sammen det minste du kan gjøre når du faktisk bor sammen med en annen person. Kan ikke være lett for han heller å leve med deg sånn som du er nå..

Anonymkode: cd739...a01

På et psykiatriforum bør man trå litt ekstra varsomt. Vise litt respekt for det eller dem du ikke umiddelbart forstår. Kjenner jeg nesten krymper meg av flauhet på dine vegne her.

Ts er en «gammel kjenning» her inne, som du sikkert skjønner ut i fra tråden. Ser ingen grunn til at hun skulle måtte legge ut sin historikk eller diagnoser for å tilfredsstille nye brukere, særlig ikke når hun skriver under kjent nick. 

Anonymkode: f6173...db8

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er neppe noen som betviler det Florista sier, derimot er det sannsynligvis uenighet om hva som vil være til hjelp. Det er ikke gitt at innleggelser er løsningen på regresjon, ofte vil det være mer hensiktsmessig å bruke innleggelser til noe annet.

Anonymkode: 32a14...b06

Dit innlegg kom utilsiktet med i dragsuget når jeg skulle svare annen bruker. Men jeg reagerer på bruken av ordet regresjon som beskrivelse av noe jeg heller vil tenke kan være en alvorlig depresjon. En alvorlig depresjon kan godt tenkes trenge en innleggelse. Kanskje ect kan være en mulig løsning, da vil en ofte måtte være innlagt. Uansett er det noe behandlerne må diagnostisere.

Anonymkode: 8fdcf...2bf